Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Jeg fjaset mye om at jeg håpet Innsirkling 3 skulle få nok stemmer til å komme på Bokbloggerprisens kortliste. – Helt til jeg selv leste boken. I urettferdighetens navn: Den kan ikke leses ut i fra noe annet enn en helhet. Isolert sett fortonet den seg som et lite antiklimaks for meg, uten at jeg helt kan begrunne det ut i fra bokens kvaliteter. Den litt skuffede følelsen jeg sitter igjen med er trolig fordi leseopplevelsen nå er over. Det kommer ingen flere Innsirklingsbøker. Ringen er sluttet.

I tredje og siste del av Davids innsirkling beveger vi oss fra sent på nittitallet frem til 2006. Vi møter Marius, som aldri har møtt David, men som likevel har usedvanlig mye til felles med ham. Vi møter Susanne, Davids kjæreste fra studietiden, og vi møter ham selv. David.

- Han alt dreier seg om. Dreier seg rundt. Eller gjør det egentlig det?

Den konkrete handlingen er mindre viktig. Jeg kunne fortalt Marius sin historie. Jeg kunne skrevet om Susanne. Om David, ikke minst. Alle historiene er gode. Interessante. - Betenkelige. Ubehagelige i all sin psykologiske avsløring. Men det er likevel av mindre betydning.

Akkurat som historiene til barndomsvennen Jon, stefaren Arvid og ungdomskjæresten Silje er i Innsirkling 1. Eller historiene til kompisene Ole og Tom Roger, og morens venninne Paula, i Innsirkling 2. Gode, interessante og betenkelige, altså. Ubehagelige. Og like fullt i det store bildet, av mindre betydning.

Slik kan man heller ikke bedømme denne boken, noen av disse bøkene, isolert uten å se sammenhengen. Det som binder de sammen.

- Og det er ikke David. Ikke egentlig.

Jeg har skrevet masse om dette i (mitt innlegg om de to foregående bøkene). Det hindrer meg ikke fra å ikke gjenta meg selv. Eller utbrodere det allerede gjennomanalyserte. Innsirklingstrilogien er akkurat så god at slikt kan tilgis. Uforglemmelig, uforlignelig og genial.

Plottet er velkjent. En avisannonse ber alle kjente av David å skrive brev til ham. David lider av hukommelsestap, sies det, og trenger hjelp til å huske. Og brevene kommer. Strømmer på. Venner, familiemedlemmer, kjærester. Vi følger brevskriverne og vi leser deres brev. Disse brevene som handler om de selv. Ikke David, aller minst om ham.

I stedet for å bli kjent med David, blir vi kjent med alle, alt, som har vært med på å prege hans liv. Gjort han til den han er. Alt som har kreert samfunnet han har vokst opp i. Ved å lese Innsirkling har også leseren vokst opp i det lille bysamfunnet, midt i Olje-Norge, fra 70-tallet frem til 2000-tallet.

Det er så mye Tiller forteller gjennom bøkene sine. Så mye at det vanskelig kan formidles gjennom en omtale.

Samfunnet er en ting. Både hvordan vi opptrer i samfunnet, og hvordan samfunnet definerer oss. Klasseskillene eksisterer fremdeles, både åpent og i det skjulte. De nyrike lever i sin egen verden, blinde for andre og opptatt av egen profitt. De mindre privilegerte reagerer med trassig stolthet og ser med avsky ned på de rike. Kritiserer og latterliggjør, lammet av mindreverdighetskomplekser vi pålegger oss selv.

Mest av alt handler det om jakten på identitet. Hvem er vi? Hvem viser vi oss frem til og hvilke roller spiller vi?

Tiller imponerer med sine skarpe observasjoner og overraskende godt innblikk i både menneskers psyke og samfunnet som helhet.  Vi kjenner oss igjen i mentaliteten. I indre og ytre drivkrefter. I det ubehagelige. Det urene, det vi helst ikke vil vedkjenne oss med, men som likevel gjennomsyrer oss og våre omgivelser. Vi dekker til virkeligheten, for ingenting er ekte.

Akkurat som at Tiller lar sine romanskikkelser flire usedvanlig mye. Flire, ikke le. Aldri smile. De mener det ikke. De dekker til sine egentlige følelser. Det er mye bitterhet og raseri i brevene og deres historier. Alt skjules bak påklistrede smil. Vi lever våre liv på lat som. Vi sier en ting, men mener noe annet. Vi gjør ting, selv om vi ikke ønsker å gjøre det.

Og velger vi likevel å være oss selv, si det vi ikke burde si eller gjøre det vi ikke burde gjøre, er samfunnet raskt ute med pekefingeren.

Så å seie, som Susanne ville sagt. Eller med Marius sine ord: Det er mest ikkje til å tru.