Jeg har visst i mange år at nobelprisvinneren Doris Lessings Det synger i gresset ville være verdt å lese. Jeg visste det så godt at jeg hadde to eksemplarer i bokhylla mi. Et innbundet eksemplar til lesing i sofaen hjemme og en pocketutgave for å ha i veska. Jeg var så overbevist om verdien av historien at jeg hadde gjort meg opp min egen formening om handlingsforløpet.
Akkurat der tok jeg skikkelig feil.
Det synger i gresset, av Doris Lessing
Debutant. Utgitt i 1951, på norsk året etter.
Det handlet slettes ikke om en farget kvinne i Sør-Afrika som innleder et romantisk, men akk så forbudt, forhold til sin hvite arbeidsgivers sønn. Jeg forventet en roman som etterlot seg sommerfugler i magen og ømt hjerte. Så feil kan man ta.
I stedet for fikk jeg så mye, mye mer.
Såpass mye at jeg etter endt lesing bestemte meg for aldri mer røre en eneste bok mer i hele mitt liv. Ingenting kunne overgå denne, jeg ønsket å gråte, men øynene var for tørre. Det er nemlig de bøkene som er best, de man ikke klarer å gråte av, selv om man intet heller vil. I stedet for blir man helt tom. Du ler ikke, gråter ikke. Ikke egentlig. Bare denne håpløse tomheten. Følelsen av å ha opplevd et før og et etter. Et før der du ikke visste hva du hadde i vente, og et etter der du sørger over å aldri mer kunne lese boken for første gang.
Slik så jeg ut. Etter. Rynkete med tomt blikk og gammel sminke på avveie. Sort-hvitt filter var det eneste naturlige å velge. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Tiden stoppet opp.
Det er gått såpass inn på meg at jeg ikke klarer å skrive noe om boken. Jeg har ikke en gang noe ønske om det. Det eneste jeg ønsker å sette ord på er denne eiendommelige følelsen som setter meg ut.
Nei, kjære googlende skoleelev, her får du ingen enkel oppsummering av handling, sammenligninger med andre verker eller oppramsing av virkemidler. Ei heller forslag til problemstilling. Beklager å måtte skuffe deg.
Det jeg derimot kan tilby deg er et forsøk på å formidle hvordan det er å lese en bok som virkelig setter spor etter seg. En slik opplevelse er mer verdt enn en sekser på særemne. Jeg unner deg det.
- Og jeg kommer til å lese flere bøker, altså. Selvsagt gjør jeg det. For kanskje en dag, en vakker, vond, rar, fin dag, kommer jeg over en bok som vil gjøre like sterkt inntrykk som Det synger i gresset.
Kilde: Hentet fra egen bokhylle.
Andre bloggere: Mye er blitt skrevet om romanen gjennom årenes løp. Hvis du ønsker å vite hva boken faktisk handler om og få litt diskusjon på toppen, kan du klikke deg inn på omtalene til (Beathe), (Bokstavelig talt), (Annkolaas) og (Reading Randi). Ikke minst anbefaler jeg det grundige innlegget til (Boktanker). Minja-mor (Knirk) hadde en lignende opplevelse som meg, les også hennes tanker rundt boken. Sist, men ikke minst: (Artemisia) har skrevet om forfatteren.