Nike, av Caspar Eric

Målet om å skrive om samtlige leste bøker i fjor ble ikke helt vellykket. Nesten, men ikke helt. Jeg har også luftet min skuffelse over å ikke ha maktet 52 bøker. Det stoppet på 51, har jeg skrevet. Vel, vet dere hva? I går lot jeg øynene gli over bokhyllene og plukket opp en liten, rød på toppen av en bunke. Oi, sa jeg. Oi, oi, oi, fortsatte jeg.

Den hadde jeg glemt når årsregnskapet ble skrevet. Dagen før årets aller siste dag leste jeg et langdikt. Bok nr. 52. Denne leste jeg altså i full fart for å greie målet, bare for å lese den så fort at jeg glemte å ta den med i beregningen. Skjebnens ironi.

Ja, jeg greide målet om en bok pr. uke. Nei, jeg kan ikke redigere tallet i ettertid. Konsekvensen er: Bok nr. 52 er nå bok nr. 1. Juks eller flying start på 2018, jeg klarer ikke helt bestemme meg. La meg bøte på skadene. Jeg skal skrive om boken.

Til tross for hastverket viser det seg, nå som jeg skal omtale den, at jeg husker overraskende mye. Den gjorde på et eller annet vis et nokså sterkt inntrykk, skjønt det skal vedgås at oversetterens etterord fikk de fleste brikker til å falle på plass. 

Handlingen er i korte trekk følgende: Semifiktiv, men antakelig selvopplevd, selvtenkte tanker, fortelling om hvordan det er å leve med et handikap i dagens perfeksjonistiske samfunn. Formatet er et langdiktet skrevet som en slags brevroman, skjønt som epost. - En høyst sjarmerende og viktig detalj, tiden handlingen er lagt til tatt i betraktning. Dette brevet, monologen, er skrevet til hun som en gang var hans. Hun som valgte han med hud og hår, feilvendte ledd, denne kroppen som ikke helt spilte på lag med hodet. Fortellerstemmen – og forfatteren – har celebral parese.

Han er temmelig frustrert, denne unge mann. Han er sint på hun som forlot, samfunnet som holder ham på avstand og på seg selv som lar seg hemme av sitt handikap. Alt flettes sammen med popkulturelle referanser, og stemningen lettes med en stadig tilbakevendende galgenhumor. Særlig godt vises det i et segment hvor han beretter om å handle merkeklær. Han mistenker de butikkansatte mener han med hans defekte kropp er dårlig reklame for deres klesmerke. De ansatte sier ingenting, men han merker blikkene, skriver han. Eller er det han selv som innbiller seg dette? Kanskje, kanskje ikke. Men det kan være, og det gjør han eitrende forbanna både på samfunnet og seg selv som bruker energi på å bry seg om det. 

Han skriver fort. Hamrer løs på tastaturet, stopper seg ikke før han innser det tåpelige, letter på humøret og turer deretter videre. Han hisser seg opp, snur, spøker og hisser seg opp igjen. Han formidler en trassig stolthet som ofte fortoner seg som bitterhet, men hans forsonende selvironi vekker sympati hos leseren.

Sånn sett er bokens norske forside høyst talende: Bokens tittel henleder til seiersgudinnen, eller for så vidt også det atletiske ideal i form av et sko- og klesmerke. Illustrasjonen viser underkroppen til en mann, hvis legger er amputert bort. Seier vs tap, perfekt vs uperfekt, sinne vs humor. Kroppen som ikke spiller på lag med hodet. Samfunnet som ikke har plass til han, eller han som ikke vil ha plass i samfunnet.

Joda. Vi har alle vårt.