Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik

Noen får mye spalteplass, andre bare noen få linjer. Enkelte er de reneste gjengangere, det være seg hovedpersoner i enkelte fortellinger eller bipersoner i andre. Det er Ole som er så stygg at han går under tilnavnet Pizza-Ole, det er Onde Ove, forklaring virker unødvendig, og det er Svenske-Laura som egentlig er dansk, men som påberoper seg å være uskyldig i hva som helst. Blant andre, men i hvert fall disse. Og mest av alt er det Hilde Renate, sentral i den mest minnerike fortellingen for min del. 

Forfatteren husker tilbake på sin oppvekst, året i militæret og ung voksentid. Reiser, ekskjærester, kollektivsamboere og tilfeldige på gata. Små og store begivenheter, ukjente og nære enkeltmennesker som på ett eller annet vis skaper minner og blir med videre i livet. Etter en viss snoking i SoMe forstår jeg at det langt ifra er kun fiksjon, virkelighetens persongalleri er mer enn nok, skjønt boken lider slettes ingen skade av overdrivelser og litt oppfinnsom magi som krydder til hverdagsfortellingene. 

Uforglemmelig, høyverdig litteratur kan han neppe beskyldes for å ha kreert, men det både lettlest og underholdende. Tidvis er det faktisk riktig morsomt, skjønt det av og til grenser til det ubehagelige. For bedre uttelling på terningen burde han kanskje droppet de korteste tekstene, skjønt, det er et poeng at det noen ganger er lite å skrive. Noen gjør, til tross for at det er vanskelig å sette fingeren på hva eller hvorfor, inntrykk. – Det være seg fortellinger eller mennesker man har møtt.

Folk jeg husker er med sine korte fortellinger og fnisehumor super som veskebok og fin også til høytlesning i mer sosiale settinger. Det beste er likevel at han evner å sette i gang tankekverna til leserne. Våre tavler er fulle av navn og hendelser, mennesker og erfaringer som gjør oss til de vi er. 

Morsom – og inspirerende.