Ofte er det de korteste bøkene som gjør sterkest inntrykk. Denne lille romanen om 12-årige Eli er uventet gripende.
Sjøen om vinteren, av Sivert N. Nesbø
Roman. Nynorsk. Utgitt høsten 2018.
Det slo meg nesten umiddelbart at boken var forbløffende likIsslottet av Tarjei Vesaas. Ikke direkte av handling, skjønt også her er hovedpersonen en ung jente i brytningen mellom barndom og ungdom. Likheten er først og fremst stemningen og den neddempede fortellerstemmen. Av flere anmeldelser i tradisjonelle medier ser jeg at anmelderne har gjort like sammenligninger, både med Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas. Det gjør meg varm om hjertet at en av dagens forfattere viderefører deres form for fortellerkunst.
Nesten fritt for forelskelser og drama tar vi del i tolvårige Elis verden. Vi tenker hennes tanker og føler hennes følelser. Leseren og Eli blir til ett der vi forsiktig vandrer ut av barndommen og inn i ungdomstiden.
Kunsten er å gjøre de nesten umerkelige milepælene igjenkjennbare. - Som i Elis kjærlighet til besteforeldrene, særlig det barnebarn-bestefarsforhold som naturens gang på et tidspunkt påkrever endret. Hun gleder seg til å reise på besøk, men føler også trang til å nekte å bli med. Og bestefaren, den hjertegode mann leseren blir glad i gjennom Eli, er klok nok til å endre på sin adferd. I mange år har han med barnlig fryd gjemt gaver rundt om i hagen. Nå vet han at epoken er over, selv om en forsiktig overgang lar både ham og barnebarnet få lov til å glede seg over omtanken. For Eli vil jo gjerne fortsette lete etter gavene, samtidig som hun både føler og vet at hun kanskje er blitt for stor til det. Alle disse små tingene, hendelsene og opplevelsene som føles både rett og galt samtidig, bare fordi man er tolv år og midt mellom barndom og ungdom.
Overgangen er allerede synliggjort gjennom den noen år eldre broren, som er i ferd med å vokse seg stor. Han vil ikke lenger være med på ferie, men heller jobbe. Han drar på fest og opplever en ungdomstid som Eli fremdeles er for ung til å kunne ta del i. Som en litt passiv iakttaker, merker hun seg endringene og både lengter og frykter.
Mer ubehagelig og truende er forholdet mellom foreldrene. Faren er borte i perioder, men verken han eller moren er villige til å fortelle hva som skjer. En gang under oppholdet hos besteforeldrene tar han med seg Eli ut. Han trenger å komme seg ut av huset, sier han. Eli vil ikke, men ønsker samtidig å tilbringe tid med ham alene. Og samtidig som hun føler takknemlighet over at han vil ha med seg henne, føler hun på uroen over at noe er galt, selv om hun ikke helt klarer fange opp hva.
Og så er det vennene. De hun får, og de hun allerede har. Noen vil forsvinne, andre vil aldri bli glemt. En for henne dramatisk opplevelse på leirskolen vil følge henne resten av livet. Kanskje hun selv ikke tror det vil bli værende, men den voksne leser vil forstå. De hun tidligere stolte på, svek henne når hun trengte de som mest.
Et tillitsbrudd, et brytningpunkt, en av disse hendelsene som gjør noe med hennes perspektiv på livet og som er med på å forme henne som menneske.
Den stille og gjenkjennelige historien har knapt noen tidstypiske elementer. En tolvårings tankesett, følelseskaos og mentale verktøykasse er det essensielle i fortellingen, ikke de ytre rammer. Jeg håper derfor boken vil leve lenge og stadig få nye lesere. Det fortjener den.
Kilde: Leseeksemplar.