Verdens slappeste nyttårsinnlegg om lesing

Det føles ikke helt på stell å skrive årsskifteinnlegg i en periode hvor jeg knapt nok leser, og i alle fall ikke skriver om det jeg leser. Jeg har hatt liten tid til den slags i år, og lysten forsvant som dugg for solen da forlagene begynte å kreve at innlegg basert på leseeksemplarer skulle merkes som reklame. 

Jeg blir fortsatt uvel av tanken. 

Uvel av tanken blir jeg også på alle bøkene jeg ikke har skrevet noe om. Bøker som faktisk fortjener å bli løftet frem, uavhengig av om bøkene jeg har lest er leseeksemplarer (merk: Disse er pr. definisjon ikke verdt et rødt øre) eller ei. Roser jeg ei bok opp i skyene samtidig som jeg merker innlegget som reklame, vel, da blir jeg vel ikke satt særlig seriøst. 

Derfor får jeg ikke oiet og akket meg over hvor kvalmende underholdt jeg ble av Ida Hegazi Høyers Ene | Barnet, hvor befriende ukorrekt hun beskriver et skakkjørt menneskers opplevelse av morsrollen og hennes kjærlighet til sitt barn. Og godt over på motsatt side av korrektheten: Marte Hukes lyriske roman Du er et levende sted. Korte dikt og lengre tekster, ulik rytme og stadig endring av skrivestil: Teksten speiler alle følelser, tanker, drømmer og kaos både på godt og vondt. Graviditet, fødsel, barsel og småbarnsperioden rommer hele spekteret. En større livsomveltning enn å få barn er ikke mulig, og antall bøker med denne tematikken er enormt. Disse to makter å gi leserne noe ekstra. 

Hvis jeg kan tillate meg et lite utdrag fra Hukes roman, da. Jeg vil gjerne det, for jeg trenger stadig å distansere meg fra skuffelsen jeg følte ganske tidlig i 2019, da en av mine favoritter ble tatt for plagiat. Jeg orker ikke mer av det. 

Ikke trenger jeg å rose bøker for å skrive om de heller. Slik som at jeg godt kunne tenke meg å skrive litt om Jonas Gardells store mors- og oppvekstportrett Til minne om en betingelsesløs kjærlighet. Jeg likte den ikke som helhet, men jeg likte enkelte partier. Eller, jeg likte den i små doser. Skrivegleden hans er av og til i voldsomste laget. Men alt dette kan jeg ikke fortelle mer om, for da må jeg merke innlegget som reklame. 

Mest lei er jeg for at jeg ikke kan skrive om Kathrine Nedrejords ypperlige ungdomsroman Det Sara skjuler. Om skammen, fortvilelsen og skylden på den ene siden, det gripende vennskapet på den andre siden. Ei heller kan jeg skrive om hvor imponert jeg er over Linnea Myhres utvikling som forfatter. Det får visst noen andre ta seg av. 

Så får jeg famle litt på nyåret, fundere over hva jeg vil og hva jeg kan, hva jeg orker og hvordan jeg kan bruke skrivekløen til noe nyttig. Kanskje kan jeg frigjøre tiden til å skrive mer selv, du vet, jobbe med Den Store Romanen eller små slektshistorier. Eller så kan jeg gjøre det jeg burde gjøre. Lese klassikere, de viktige verkene som har preget ettertiden. Det er bare det at det finnes så mange kvalifiserte lesninger av disse allerede. Føleri og ufaglært synsing faller litt for lett igjennom. 

I mens jeg grubler videre kan dere vurdere å lese mine største lesegleder i 2019: 

Vær så god, gode boktips hentet fra hjertet. Og dere? GODT NYTT ÅR!