Jeg skulle ikke skrive anmeldelse av denne boken. Den er i hjel snakket nok fra før. Framsnakket hinsides all fornuft. Nettopp derfor bestemte jeg meg likevel for å skrive noen ord om Politi. Verden tåler å høre en misfornøyd stemme i all jubelbrølet.
![]()
Ikke at jeg skal slakte boken. Jeg vil nødig være noen politislakter. No pun intended. Jeg er bare ikke med på at denne kriminalromanen er toppen av lykke, terningkast 7-kandidat, mandelen i julegrøten. Den kunne faktisk vært bedre.
Politi, av Jo Nesbø
- eller den store kampen om å fullføre boken, om du vil -
”Jeg skal ikke lese den siste til Nesbø enda. Jeg vil vente til all hypen har gått over. Om et år kanskje, eller noe.” sa jeg kjekt til en kollega.
Kollegaen var raskt frempå: ”Jeg har boken hjemme! Jeg kan ta den med i morgen så du kan låne den!”
”Ja, gjerne!” svarte jeg.
Så da leste jeg den, da. Leste og leste, angret og svertet og bannet og svettet. Holdt tålmodigheten i sjakk de første femti sidene. De første hundre sidene. Tålmodigheten var nær bristepunktet etter 150 sider. Etter 163 sider brøt jeg ut i fortvilelse: ”Løsner det virkelig aldri?”. Etter 320 sider la jeg den bort. Reiste på ferie. Leste en bok som tynte tålmodigheten min ytterligere. Så kom jeg hjem, tok frem Politi og leste, angret, svertet, bannet og svettet videre. De siste hundre sidene forsvant i et jafs. De resterende 425 sidene har vært en ren og skjær kamp.
Seks uker tok det. Det var det faktisk ikke verdt. Ikke egentlig.
Kanskje skyldes det at jeg fortsatt er litt sint for at Nesbø ikke ga seg etter Gjenferd. I mine øyne, på topp. Jeg er Nesbø-fan så det holder i lange baner. Det er ikke stort den mannen kan gjøre galt. – Men likevel, altså, likevel er jeg inderlig skuffet. Trolig er det fordi Politi er blitt så inderlig opphauset.
Dere vet. Det er ikke deg, kjære Jo Nesbø. Det er ikke din feil, det er deres...
Så hvor gikk det da galt, hva var det som ikke klaffet denne gang?
Det er i alle fall ikke plottet i seg selv. Få, om noen, hoster opp sådanne fantastiske plott som Nesbø. I Politi leker han katt og mus med leseren som aldri før. Det bakenforliggende tema er jeg mer usikker på. Jo Nesbøs styrke er, utenom disse utrolige plott, hans evne til stadig å fornye seg. I Gjenferd ble vi servert en dysterhet som slo ut en hel leserskare. I Panserhjerte ble samme skare søvnløse etter å ha lest utallige sider om en brutalitet knapt nok uten sidestykke i norsk litteratur. Lesere av Rødstrupelot seg fascinere av historikk og hevngjerrighet. Mange lesere slet med paranoia etter å lest Snømannen. Trofaste tilhengere fniste seg storøyde gjennom Hodejegerne. Barn så vel som voksne har ledd seg fillete av Doktor Proktor. Vi stopper der. I Politi gir Jo Nesbø oss noe så vanskelig, komplisert, farlig som kjærlighet. Kjærlighet mellom foreldre og barn. Romantikk mellom nyforelskede. Hodestups, fatalt, ødeleggende, oppbyggende. Til og med småerotiske sekvenser blir servert.
Det er dristig på flere måter. Dristig fordi det er så annerledes, vi forventer det ikke. Dristig fordi det lett kan gå galt. Jeg tror ikke på denne kjærligheten. Jeg ser antydninger til det, men gripes ikke. Den har ingen egentlig dybde, den blir overfladisk og påtatt.
Ikke alltid. Ikke i en fars redsel for at noe har skjedd med datteren. Men ofte. Som i Holes seksuelle frustrasjon over studenten Silje. Som i Holes savn av stesønnen.
Og akkurat det er kritisk. Jeg ville lese mer om Oleg. Ville vite mer, føle mer, etter Gjenferds emosjonelle karusell. Jeg gråt over Oleg, slik som jeg gråt over Goggen i Tove Nilsen-bøkene. I Politi forventet jeg mer om Oleg. Jeg krevde mer. – Men det kom aldri noe mer. Ikke egentlig. Å repetere den velbrukte Tetris-klisjeen er langt fra innafor.
Langt fra innafor når så mye av fokuset var lagt til nettopp følelser. Rakel fikk uvanlig mye oppmerksomhet, men også her savnet jeg dybden som skal til for å gjøre ordene til noe mer enn trykte bokstaver. Mest prekært er mangelen på dybde når Hole mister en nær kollega. Her hadde Nesbø tjent på en mer emosjonell utbrodering. Det skal svi, både for Hole og for leseren. Mangelen på følelser er dramatisk.
- Og hvor er Holes far og søster? En vesentlig rød tråd gjennom samtlige Harry Hole-romaner er fullstendig fraværende i Politi. Det blir både et savn og en irritasjon. Ikke en eneste gang blir hans familie nevnt. Ikke en eneste gang.
For det er et poeng. Nesbø elsker til stadighet å referere til tidligere bøker. Du skal ha fulgt med i timen for å få med deg alle slagferdighetene, hintene, all mimringen. Du skal ha lest om Harry Hole før for å forstå at Bellmann har ugler i mosen, at Truls er en kjeltring, at Beate har evner utenom det vanlige, at Bjørn er en tegneseriefigur. Du skal ha lest om Harry Hole før for å vite hvem som drepte hvem hvor og når, ikke minst hvem de ikke vet som drepte noen de ikke er helt sikre på hvem er. Hole-universet er fantastisk, Nesbøs logistikk er beundringsverdig. En utvilsom styrke i seg selv.
Og i boken finner vi utallige bihistorier utenom selve politietterforskningen. Flere av historiene er uvesentlige, i alle fall tilsynelatende. Nesbø leker med leseren. Et utall cliffhangers blir presentert, og leseren blir like utallig mange ganger lurt trill rundt. Spenningskurven øker til uante høyder for så å sprekke som en ballong. Noen ganger er det bare pinlig. Er dette forsøksvis morsomt, eller er det bare dårlig håndverk? På sitt beste er det derimot genialt.
Genialiteten glimter til ofte nok til å overskygge det mest negative. Likevel hindrer det ikke at Politi for meg fremstår som stillestående og treg. Alt for mye skal utbroderes før vi aner opprullingen. Avsløringen får for liten oppmerksomhet. Det er ingen egentlig nerve før helt på tampen. Den grep meg aldri før de siste hundre sidene. Allerede fire hundre sider hadde blitt lest før det startet. Noen ganger er det for lite, for sent.
Jeg er fortsatt Jo Nesbø-fan. Jeg er det. Men kjærligheten har lett for å skuffe.
Kilde: Bok lånt av kollega, som for lengst avslørt. Husket attpåtil å levere den tilbake.
Andre bloggere: Et utall, retten og sletten. Et raskt google-søk vil servere de fleste på et sølvfat. Om jeg skulle velge ut en eneste en, anbefaler jeg alle å lese (min muse) sin glimrende analyse. Ingen over, ingen ved siden av.
Les også: Andre Jo Nesbø-bøker jeg har omtalt, muligens også anmeldt, er få - men dog:(Sorgenfri) (Gjenferd) (Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje) (Doktor Proktor og det store gullrøveriet)