Odinsbarn, av Siri Pettersen

Hun er Hirka. Hirka Halelaus. Ikke folk, men meneskr. Råta. Hun som ikke hører til. Hun som fortjener å lide i Slokna. Eller enda verre: forsvinne ut av denne verden.

Hirka ble funnet på en steinrøys en iskald vinternatt. Et lite barn, en baby, ofret til de blinde. Hirka ble reddet, merket som av ulvetenner, av han som skulle bli som en far for henne. Ulven tok halen, sa folk.

- Helt til verdens undergang nærmet seg. Resten av historien bør du lese selv.

Gutten lekte med en steinfigur. Ei sittende jente. Den hadde flotte detaljer, men halen hadde brukket av. Rime kom til å tenke på Hirka og smilte. Hirka halelaus, som Kolgrim pleide å kalle henne. Hirka halelaus, som ikke kunne favne. Rime kjente hårene reise seg på armene.

I begynnelsen er ordene. De man ikke forstår. Disse nye, de man aldri tidligere har hørt eller kjenner betydningen av. I begynnelsen er det tungt. Tungt nok til å streve, strevsomt nok til å få belønning. 

Hirka, Urd, Ramoja og Rime. Ritet, Kolkagga og Evna. Eidsvaldr, Ravnhov, Blindbol og Manfalla.

621 sider tettpakket med ukjente navn, begreper og stedsnavn. Alt innhyllet i norrøn tid, en drivende spennende kamp mellom det gode og det onde, hele tiden med frykt for verdens undergang. Vennskap, kjærlighet og ensomhet. En fantastisk historie fortalt gjennom vekslende fortellerstemmer og forskjellige vinkler.

Han omfavnet henne. Hirka låste armene rundt nakken hans og tok imot Evna. Den var sterkere enn før. Den rant gjennom kroppen og gjorde alt større. Avstanden vokste mellom hjertet og lungene. Hun fikk plass til mer luft. Kunne nå lenger, se mer, høre alt. Detaljene kom fram fra mørket. Luften ble sprø som tørt løv. Som om den falt fra hverandre og prøve å sette seg sammen på nytt.

Det ukjente faller overraskende raskt på plass. Etter åtti sider var jeg aldeles fortryllet av språket, betatt av det kunstneriske over det hele, forbløffet over fantasiuniverset forfatteren har maktet å skape. Gjenkjennende, men samtidig nyskapende. Tidvise svakheter i språk blir å regne som reneste småpirk, og oppleves som fullstendig uvesentlig å påpeke. Noen forsvinnende få setninger som burde vært endret er ingenting i den store sammenheng. Da leter man intenst etter feil. Noe som egentlig ikke finnes, fordi alt annet er så fantastisk.

"Alle dør. Det spiller ingen rolle. Alt dør. Like sant som at det lever. Det er ikke viktig, Hirka. Vi plukkes fra hverandre og settes sammen på nytt, som nye ting. Du er himmel, du er jord, vann og ild. Levende og død. Vi er alle døde. Allerede døde."

For jeg prøvde virkelig. Jeg ville ikke like boken. Jeg skulle være den kritiske stemme i det store jubelbrøl.

I stedet for ble jeg slått i bakken. Det hele er så fullstendig gjennomført. Så fullstendig annerledes enn jeg trodde på forhånd. Jeg ble sugd inn i fortellingen, hele Hirkas univers, på en måte jeg ikke trodde var mulig.

Avlys hele avstemningen av Bokbloggerprisen, åpen klasse. Odinsbarn er allerede en soleklar vinner.

Og bare så du vet det: Odinsbarn er første bok i den planlagte triologien Ravneringene. Forfatteren er etter sigende godt i gang med bok nummer to. Odinsbarn kan gjerne leses enkeltstående, selv om det hele avsluttes med en formidabel cliffhanger. For egen del lar jeg det bli med dette. Jeg er ingen fantasyfantast, men takker ærbødigst og lykkelig for leseopplevelsen. Den unner jeg også dere, være seg unge eller voksne.

"Du er ikke råta, Hirka. Du har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Du er alt som er sant og godt i denne verden. Det er vi som er råta. Ikke du."

Fantastisk! - I ordets rette forstand.

Andre bloggere: Bokblogglandia formelig elsker Siri Pettersens Odinsbarn og kan knapt nok vente på oppfølgerne. I juni arrangeres (samlesing av boken), dette i regi av Bokelskerinnen. Mange anmeldelser kan leses allerede nå, og spesielt ønsker jeg å fremheve (Melusine) sitt innlegg. Gå heller ikke glipp av ordene til (Elin) (Elisabeth) (Gro) (ibokhylla) (Karin) (Lattermild) (Makrelljinta) (Silje) og (Solgunn).