Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

January 18, 2015, 11:30 pm

I 1882 hadde det gått fire år siden Amalie Müller flyttet fra sin første ektemann. Det skulle gå ytterligere to år før hun giftet seg på nytt og ble hetende det vi ettertiden kjenner henne best som. Amalie Skram.

Ikke for det. Ikke som sin manns kone, men som forfatteren, mennesket og samfunnsdebattanten. Slik hun også var i 1882, da hun endelig lykkes i å få sin første skjønnlitterære tekst på trykk. Etter en rekke anmeldelser, artikler og debattinnlegg, valgte den radikale avisen Nyt Tidsskrift å publisere hennes novelle Madam Høiers leiefolk.

Amalie Skram, omtrent anno 1890.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Publisert første gang i Nyt Tidsskrift, 1882.

Tro mot novellekunstens krav, følger vi et fåtalls personer i løpet av kort tid og innenfor et snaut geografisk område. Følgelig er også historien kort, med et ytterst mettet stemningsbilde.

Madam Høier er nådeløs mot sine leietagere. De skal ut, ut øyeblikkelig. Hun er hard, usympatisk og urokkelig. Den nybakte moren har et barn i hver arm og ber for hennes, hele familiens liv. De skal skaffe penger, sier hun, det ordner seg sikkert. Barna kan jo tigge. Ja, her forleden lykkes noen av barna å finne skillinger ute på gata. Moren ber og ber, snøvler og ber enda mer. Ved siden av sitter mannen, halvt oppslukt av flaska, resten forbitret over å bli forstyrret.

Men ingenting hjelper. Familien blir kastet ut av huset. Tvillingene skriker. Hele tiden og uavlatelig. Moren er av tretthet og motløshet ikke i stand til å tenke rasjonelt. For å få de ørsmå barna til å tie, gir hun dem brennevin. Fra hennes munn til deres munn. Små, edle dråper, som raskt gir både barna og henne selv sårt tiltrengt søvn.

Moren faller i søvn, og når hun våkner etter en lang og god hvile, føler hun seg velsignet. Brått titter hun bort på sine døde barn.

Stein døde barn.

Det er vondt og fælt. Regelrett ubehagelig, nesten kvalmende å lese. Du føler en nag og en motvilje mot personene i historien, og selv om du til en viss grad forstår deres handlinger, kan du ikke under noen omstendighet godta hva de gjør.

Heller ikke den stakkars moren. Den lutfattige, desperate, utslitte moren som har flere barn enn hun kan telle og en mann som har kun et mål i livet, å drukne sine sorger. Hun strider fullstendig mot alle våre illusjoner om en oppofrende, kjærlig, omsorgsfull mor. Det hjelper ikke at forfatteren forteller om morens ønske om at barna skal ha det godt. Moren er for nedkjørt til å tenke på andre utveier enn å la barna unnslippe dette livet ved å la de dø. Og likevel ønsker hun ikke å drepe sine tvillinger. Det eneste hun ville var å få de til å tie stille. Gi henne litt fred. En rolig, velsignet stund med hvile, slik at hun kunne hente seg litt inn igjen.

Og når du forventer at hun skal reagere med fortvilelse over sine døde barn, at hun kanskje selv skal gå i døden av ren sorg, vender vi oss igjen i motvilje og fortørnelse. Akkurat i det vi mobiliserer frem forståelse og sympati. Akkurat da. Akkurat da gleder hun seg over å sone for sine forbrytelser i et tukthus. – Så får hun så omsider tak over hodet.

Det er skittent, ubekvemt og ubehagelig. Du ønsker å føle sympati mot den fattige, men forfatteren gjør sitt ytterste for å spille på samvittigheten til leseren. Kulissene og morens oppførsel gjør det umulig. Skrams bevisste bruk av sosiolekter gjør skillet mellom dagslys og ulmende mørke ytterligere forsterket. Madammen med sitt dannede sprog, leietageren med sitt slurvete, breie språk. De to, hele situasjonen, fremstilles som ytterst karikerte og alt settes på fingerspissene.

Det er ubarmhjertelig, dypt problematisk og ytterst tankevekkende. Du kan ikke godta deres handlinger, men du kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde.

Akkurat som leserne, samfunnsborgerne, forstod handlingene den gang i 1890. De trengte bare stemmer som vekket opp deres innsikt og engasjement. Få de til å se. Forstå. Gjøre noe. Akkurat som Amalie Skram selv den gang gjorde.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Fortfatterportrett og mine omtaler av Amalie Skrams verker finnes på (denne samlesiden).

↧

På St. Jørgen, av Amalie Skram

January 21, 2015, 12:00 am

≫ Next: Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

≪ Previous: Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

Tidligere denne måneden leste jeg Professor Hieronimus, Skrams første sinnsykeroman. Boken avsluttes med at bokens hovedperson, Else Kant, skrives ut av hans mentalsykehus og overføres til St. Jørgen. Denne boken er en direkte fortsettelse av Professor Hieronimus og bør leses i sammenheng.

På St. Jørgen, av Amalie Skram

Naturalisme. Sinnsykeroman. Utgitt i 1895.

Else Kant ville bare sove. Hvile ut. Hente krefter. I stedet for blir hun stemplet som mentalt ustabil, attpåtil i en tilstand som krever absolutt tilsyn, medisinering og et langvarig opphold praktisk talt bak lås og slå.

Hvordan det faktisk ble til, er knapt nok til å fatte. En maktsyk overlege har beseglet hennes skjebne. Det hjelper lite at verken overlegen ved det nye sykehuset eller pleierskene anser henne som annet enn frustrert, bitter og usigelig sliten. De steller godt med henne og trives i hennes selskap.

- Hadde hun bare latt være å gnage uavlatelig om Hieronimus. Hun er som besatt.

Hieronimus og hennes mann. Knut Kant som bare ville sin kones beste. Men er det hans egentlige intensjoner? Har han egentlig en elskerinne der ute? Ønsker han en annen mor for sin sønn? Og hvorfor kan han ikke komme på besøk, redde henne bort fra dette avsindige marerittet?

Else Kants evinnelige bitterhet mot professoren og sin mann brukes mot henne. - Et tydelig tegn på hennes svekkede mentale helsetilstand, sies det. Hun repeterer seg selv, tar ikke imot tilbud om å kontakte sin mann, og nekter for ethvert forsøk på å forstå professorens handlinger.

Likevel. Sykehuset er rent og pent, hun føler seg trygg og slippes omsider også ut på egenhånd. Overlegen virker rettskaffen og elskverdig, og hun hygger seg med de ansatte. Men disse pasientene, som skifter personlighet fra det ene sekundet til det andre… Pasientene, alle de som skriker om nettene.

Else Kant ville jo bare sove. Få hvile.

«Ingen ro, ingen hvile. Bare angst, uro og forbitrelse. Og søvn – søvn, som hennes hjerne og hele legeme trengte så hårdelig til! Nei, heller ikke her ville hun få sove.»

Uro og spetakkel gjør det umulig. Motløsheten brer seg i takt med desperasjonen. Hun sliter med tannverk, men angsten for de sinnssyke drukner smerten. Det er da i alle fall noe.

Ikke et eneste øyeblikk går forbi uten at hun ber, trygler og krever å bli sluppet ut.

- Men til hva og til hvem? En venninne, den eneste hun tillater å komme på besøk, lykkes i å la henne innse Hieronimus sine spekulative løgner. Til Knut Kant fortalte han at hun ikke ønsket besøk og at hun var svært syk. Til Else Kant fortalte han at han ikke ønsket å komme på besøk. Han har bevisst satt de to ektefellene mot hverandre. – Og lykkes.

Også Else Kant lykkes. Hun løslates. Omsider lar overlegen henne slippe.

«I ett og alt den absolutteste kontrast til Hieronimus.»

Men Else Kant vil ikke hjem. Overhodet ikke, og slettes ikke enda. I stedet for insisterer hun på å bli skrevet inn på et hvilehjem. Intet rom er ledig før om fem uker, og hun velger å bli på St. Jørgen inntil da. Hun er ikke i stand til å komme hjem. Ikke slik hun er nå. Fullstendig utkjørt og uendelig trøtt.

På hvilehjemmet kan hun sove. Å, måtte hun bare få sove. Det var jo bare det Else Kant ønsket.

Ved avskjeden føler hun en usigelig takknemlighet mot overlegen som slipper taket på henne. Så langt har det altså gått, innser hun med biskt. En mann har tatt fra henne all verdighet, all personlighet, all glede og tro. En mann med makt til å leke Gud over andre mennesker.

«Hun hadde ingen i verden mere. Var kun sig selv. – Sig selv og – Hieronimus. – For ham førte hun med sig. Han og hans ferd besatte henne, og helt og holdent inne i henne, lå som en mare over og inne i og utenpå henne. – Hieronimus og hun. Ingen og intet i verden uten han og henne.»

Mye av dette er selvopplevd. Amalie Skram måtte flere ganger legges inn på institusjoner som dette. Hun møtte selv Professor Hieronimus. Kanskje er hennes beskrivelse overdreven, kanskje er den rettmessig. Mest av alt imponerte hun med en svært ærlig fremstilling av hvordan pasienten opplever denne type opphold. Angst og fortvilelse over å miste seg selv. Å ikke lenger være et menneske, men redusert til en pasient. Et tall. Kritikken er åpenbar og tydelig. Herav levnes ingen tvil om hvor Amalie Skram vil med disse romanene.

Interessant er det også å se den skarpe kritikken mot samfunnets holdninger til menn og kvinner. Urettferdigheten i det hele. Hvordan menn har forrang og kvinner enkelt minimeres til hysteriske, udugelige og generelt skyldige. Selv om dette fokus er forsøksmessig skjult i dialoger og tankespinn, er dette særlig tydelig i bokens innledende kapittel. Else Kant fraktes til det nye sykehuset, og tillates en liten rast underveis. Et fattigslig omstreiferpar kommer inn på samme kro. Mannen spiser og drikker mens konen avstår. Else Kant protesterer og argumenterer at konen er like sulten, men blir raskt avfeid at det er bare slik det er.

Sykehushierarkiet tillater ikke noe annet syn. Slettes ikke, og det lukkede miljøet forsterker det ytterligere. Det er mennene som bestemmer og kvinnene har med å adlyde. Menn er leger og kvinner er pleiersker. De innlagte kvinnene er prisgitt sine menn, forlatt med sine redsler og mistanker. En utro ektemann slipper fordømmelse, da det er fruen som er skyldig i hans ekteskapsbrudd. Hadde hun vist ham affeksjon og tilbudt ham et lunere, varmere hjem, ville han ikke trådd over disse grenser.

– Eller bare holdt seg frisk nok til å være hjemme. Utført sine oppgaver som mor og kone.

Kilde: Boken ble lest i elektronisk utgave. Dette hentet jeg fra (Nasjonalbibliotekets nettsider).

Les også: Forfatterpresentasjon og omtaler av (Amalie Skram) sine litterære verker.

Andre bloggere: Tine er min store inspirasjon hva gjelder Amalie Skram. Hun har blogget om boken i (dette innlegget). Les også (Rose-Marie) sin grundige omtale.

↧

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

January 23, 2015, 12:00 am

≫ Next: Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

≪ Previous: På St. Jørgen, av Amalie Skram

John Green er fantastisk. David Levithan er fantastisk. Tenk deg da når de to slår sine fantastiske penner sammen og skriver en felles ungdomsroman.

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Ungdomsroman. Utgitt i 2010. Utgis på norsk i 2015.

De to har skrevet om hver sin gutt. Begge er 16 år, og begge heter Will. Will Grayson, til og med.

John Greens Will Graysonforsøker så godt han kan å finne sin plass i venneflokken. Eller, strengt tatt forsøker han så godt han kan å finne en eller annen venneflokk. Han ender med kompisen han først begynte med. Tiny. Den svært outrerte Tiny, som ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være. Tiny er det naturlige midtpunkt, så naturlig at Will sliter med å finne seg selv i vennskapet.

“Tiny Cooper is not the world's gayest person, and he is not the world's largest person, but I believe he may be the world's largest person who is really, really gay, and also the world's gayest person who is really, really large.”

Tiny forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og er veldig åpen. Så åpen at Will sliter med å få omverden til å forstå at han slettes ikke er homofil. Ikke at det er noe galt med det, men likevel. Så når Tiny forsøker å koble han med venninnen Jane, får Will panikk. Han tør ikke, han later som ingenting. Gir ingenting. Avslører ingenting, i frykt for å få en kald skulder. Han vil heller fremstå som kald, enn å bli såret og alene. Igjen.

Så får det bare være av Jane, som han er så forelsket i, ikke forstår hvor forelsket han er i henne. Han insisterer på å være «not asexual. but arelationshipal». Slik slipper han å bli skuffet. I alle fall til han slipper taket.

David Levithans Will Grayson er deprimert, men forbeholder seg retten til å fremstå som sarkastisk og sint. Den eneste som gjerne vil være hans venn er Moira, en jente Will slettes ikke ønsker å vie sin tid på. Hun duger til ironisering om verdens undergang, men det er stort sett det hele. Moira, derimot, skulle gjerne vært noe mer for ham.

Will er ikke interessert. Overhodet ikke interessert. Han tar sine medisiner, er giddalaus, grinete og dreper alle antydninger til gleder rundt seg. Will har bare en problemstilling han orker å tenke på.

“i am constantly torn between killing myself and killing everyone around me.”

Eller egentlig ikke. Egentlig vil han ikke være slik. Ikke egentlig.

Den eneste som vekker frem den egentlige Will er Isak. Internettvennen Isak som får blodet til å bruse og hjertet til å slå løpsk. Forelskelsen er virkelig. Du kjenner det i fingertuppene. Will er så forelsket at følelsene ligger utenpå. I alle fall utenpå tastaturet. Skjermen lyser og innvendig er det fullt kaos. Ett vel av kjærlighet og behov for nærhet slår saltomortaler.

Will og Isak avtaler å møtes. Dirrende av spenning møter Will opp på avtalt sted til avtalt sted. Men Isaac kommer aldri. I stedet for dukker Will Grayson opp. Den andre Will Grayson. The other Will Grayson. TOWG.

Hele boken er skrevet i førsteperson. Will og Will forteller i annethvert kapittel boken igjennom. De to er svært forskjellige og kapitlene er lange. Akkurat slik som at Levithans Will konsekvent skriver med kun små bokstaver, som en understrekning. Slik rekker vi å bli godt kjent med Will Grayson. – Ja, og Will Grayson.

Jeg er overrasket over all humoren forfatterne uttrykker i denne boken. Likevel inneholder den utpregede humoristiske vinklingen alltid en sårhet. Det underliggende alvoret er alltid tilstede. Dette, sammen med forfatternes evne til å beskrive personen utfra personlighet, tanker og følelser, gjør denne romanen unik. – Akkurat som deres øvrige ungdomsromaner.

“i do not say 'good-bye.' i believe that's one of the bullshittiest words ever invented. it's not like you're given the choice to say 'bad-bye' or 'awful-bye' or 'couldn't-care-less-about-you-bye.' every time you leave, it's supposed to be a good one. well, i don't believe in that. i believe against that.”

John Green og David Levithan har høye stjerner hos lesere i denne genren. Begge har en usedvanlig evne til å ta ungdommen på alvor. Det er noe naturlig ved det hele, noe du tror på, har opplevd selv. Tankene er ofte dine egne. I alle fall noe du kunne ha tenkt, om du var litt annerledes.

Og det er ikke så farlig å være annerledes. Ingen er like. Slik tar også forfatterne opp sårbare temaer som homofili. Det hele er naturlig og avslappet. No big deal. Man sliter med sitt, men det gjør jo andre også. Det hjelper å snakke om det. Om så bare til seg selv.

Vi er forskjellige. Annerledes enn vi skulle ønske, selv eller andre. Noen ganger slipper vi den ekte personen ut til andre, noen vi selv velger. Andre ganger holder vi oss selv skjult i vårt indre. Ofte er vi to forskjellige. Flere forskjellige. En alene. En annen med venner. En tredje med familien.

Akkurat som vi ser Will skifter personlighet når han chatter med Isak. Borte er den mørke, sarkastiske, svartmalende Will. Til stede er en gutt som er varm, kjærlig, øm og god. Han er jo slik også. Kanskje mest av alt slik.

Det er greit. Vi finner oss selv til sist. Når vi vil og om vi vil.

Og vi velger hvem vi vil være med. Vi velger kjærester, og vi velger venner. Vi velger hvordan vennskapet skal være, og hvordan vi skal fremstå. Noen ganger er det bare sånn. Man er venner fordi man alltid har vært venner.

“Will, you can pick your friends, and you can pick your nose, but you can't pick your friends nose.”

Vi kan likevel velge å fortsette å være venner.

Kilde: Lydbok på engelsk. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mine omtaler av (Faen ta skjebnen) og (Papirbyer) av John Green, samt (Hver dag) og (TheLover’s Dictionary) av David Levithan. Jeg er fan så det holder. Fangirl på 36 år.

Andre bloggere: (b0khyllami) (between paiges)

↧

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

January 29, 2015, 6:12 am

≫ Next: Lest og ulest i 2015: Januar

≪ Previous: Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

For snart tre år siden leste jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O’Farrell

Skjønnlitteratur. Utgitt på norsk i 2007.

Gleden var derfor stor da jeg etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman på et loppemarked.

Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.

Historien fortelles for det meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i 60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris ta over omsorgen.

Grandtanten heter Esme Lennox og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin egen leilighet til hun finner en annen løsning.

Esme er et mysterium. Hvorfor har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter litt avdekkes sannheten.

Vi følger Iris som får en allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.

Litt etter litt dannes et bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.

Heller ikke Iris lever noe A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.

De tre fortellerstemmene er hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell er en forfatter som vet å beholde magien.

Så glemmer man heller ikke bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.

Kilde: Loppemarkedgull.

Også lest: Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell (les min omtale)

Andre bloggere: (Gråbekka) (Ikke bare ei bok) (Tones bokmerke)

↧

Lest og ulest i 2015: Januar

January 30, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

≪ Previous: Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

I årets første måned har jeg lest ni romaner og to noveller. Et hinsides antall til meg å være. Årsaken er mitt forsøk på å venne meg til lydbøker. Jeg benyttet meg av to ukers gratisabonnement hos Storytel.no og lyttet mens jeg trasket av gårde. Til og fra jobb, på toget, på turer, mens jeg hengte opp sokker og mens jeg vasket opp etter middagen. Ordene – og etter hvert også bøkene – fløy av gårde. Jeg ble svett i ørene, halvveis smågal av alskens stemmer i mitt ringe hode, ble trolig ansett som spinnvill av tilfeldige forbipasserende … og rimelig tilvendt lydbok.

Det vil si. Jeg innser dens fortreffeligheter, dens effektivitet og underholdningsverdi. Jeg har sågar forstått at det faktisk er mulig å holde seg våken mens man lytter, i alle fall så lenge man faktisk gjør noe annet underveis. Å ligge på sofaen med bok på øret funker stadig ikke. Men i alle fall. Det er ikke så strålende fantastisk at jeg gidder å betale kronasjer for å abonnere videre.

- Potensielle anklager om å reklamere for Storytel.no stilner øyeblikkelig.

Apropos dette med å leve i tiden: Jeg har til og med lest bøker i elektronisk utgave. Jeg har omsider anskaffet opptil flere nymotens duppeditter, må vite, og har myst meg gjennom et par Skram-verker på nettbrett.

Men folkens. Det hjelper ikke. Jeg trenger papirboka! Jeg trenger å ta på. Kjenne. Lukte. Blaaaaaaaaaaaa.

Jeg er bare så besynderlig elendig til å traske av sted og lese samtidig. Vi har alle vårt å slite med. Dette er mitt.

Leselista, januar

Det beste av alt: Alt er blogget om! Siste bok ut er også beskrevet, og publiseres mandag. Kolla sänn, som de sier i landet forfatteren kommer fra.

To noveller og ni romaner, altså. Mest av alt: Amalie Skram, elskede Amalie. Jeg fortsatte der jeg slapp, og jeg funderer på å ta en liten pause nå, mens jeg enda kan. Det er ikke stort mer ulest igjen av henne, og jeg sørger en smule allerede. Nesten mest av alt: Ungdomsromaner. Det skal jeg definitivt fortsette med utover. Ja visst, i 2015 også.

Skal lese i februar

Ungdomsromaner. Som alltid. Dessuten skal jeg få fullført to jeg har lest litt i denne måneden: Arnhild Lauvengs I morgen var jeg alltid en løve, og Gunn Marit Nisjas Naken i hijab. Lystlesing, og lystlesing må jeg få til også i kommende måned. Samtidig må jeg minne meg selv på at jeg ikke nødvendigvis MÅ skrive om hver eneste bidige og samtlige bøker jeg leser.

Note to myself: Repeter forrige setning og memorer.

Ellers gleder jeg meg stort til å bidra til å gi velfortjent oppmerksomhet til en av fjorårets favoritter. Det bringer oss over til:

Bokbloggerprisen: Kortliste

I midten av januar lettet Bokbloggerpriskomiteen på sløret og presenterte ( Langlisten ). Jeg jublet over enkelte, og gråt en skvett over bøker som slettes ikke kom med. Kortlisten ble offentliggjort for få dager siden, og jeg gråt ikke bare en skvett, men et helt basseng, et helt verdenshav, over at Tiller ikke hadde fått nok stemmer.

Tiller, du vet. Carl Frode Tiller. Det er på plass med et bilde som illustrasjon:

(unnskyld fotograf)

Ikke det at jeg har lest hans Innsirkling 3, men jeg har lest 1 og 2 og eeeeeeeelsker bøkene hans. Skråningenogså, ikke minst. Men treer’n altså. Tenk å vente så lenge på at han utgir avsluttende bok i trilogien, og likevel ikke somle seg til å lese den. Lese den. Elske den. Promotere den. Omfavne den. Ja, du vet. Jeg var så klar, og nå må jeg lese den i all ensomhet. Helt uten Bokbloggerprisen i ryggen.

Helt uten at han blir invitert til Bokbloggerprisens utdeling!

Vi skulle ikke tenke oss å foreta en liten omstemming da, folkens? Bjørg? Ingalill? Anita? Anyoooooooooone?

En vakker dag googler han seg selv. La oss forte oss å skifte fokus.

Og det passer fint, for i februar skal Bokblogglandia ha fullt fokus på Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. Vi skal samlese og analysere og kritisere og bejuble. Jeg gleder meg stort! Min intensjon er å lese den på nytt, kanskje med litt andre briller, og søke å finne svar på de spørsmål som har dukket opp i ettertid. Nysgjerrigheten og iveren overgår frykten for å ikke like den så godt som ved første gjennomlesing.

Kulturkjerringa

Månedens aller mest fornedrende punkt på lista: Hva har man så gjort av kulturelle ting denne måneden? Ingenting, selvsagt. Det nærmeste er å ha grått seg fullstendig i hjel av filmen Faen ta skjebnen. Jeg har lest og elsket boken og visste at jeg ville være sjanseløs, men oh my gosh, it blew me away. Knasende god filmatisering!

Jeg blir litt tom for ord. Det er ikke mer å si. Come what may in February!

↧

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

February 1, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Memoarer om Bestefar

≪ Previous: Lest og ulest i 2015: Januar

Det var liksom aldri noen tvil i hennes sjel. Selma Ottilia Lovisa Lagerløf (1858-1940) skulle, måtte, trengte å skrive. Det var forfatter hun skulle bli, og forfatter ble hun. Selma Lagerløf debuterte i 1891 med romanen Gösta Berlings saga, og 18 år senere ble hennes forfatterskap hedret med Nobelprisen i litteratur.

Fortellergleden startet i tidlige barneår, men det var først under lærerutdanningen hun maktet å finne retningen hun ønsket å gå. Hun ville la seg inspirere av alle historiene og sagnene fra sin barndoms Värmland. Skildre menneskene, omgivelsene og samfunnet. På godt og på vondt, og alltid med god moral i bunn.

(skjermdump fra www.marbacka.com)

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Biografi. Alternativ tittel: Et Mårbackabarn. Utgitt i 1930.

Selma Lagerløf vokste opp på Märbacka, en herregård som hadde vært eid av slekten i flere generasjoner. Mens Selma studerte på lærerskolen døde hennes far, og broren Johan overtok driften. På dette tidspunkt var gården så preget av økonomiske utfordringer, at han ingen annen utvei så enn å selge gården.

Som voksen og suksessfull forfatter lykkes Selma Lagerløf å kjøpe tilbake Mårbacka. Først hovedbygningen i 1907, deretter hele gården takket være premiepengene fra Nobelprisen. Hun drev gården med driftig hånd, og ble viden kjent – og kritisert – for å gi lønn så det monnet til sine arbeidere. På denne tiden adopterte hun en liten gutt, ikke helt ulik Nils Holgersson, romanskikkelsen fra en av hennes mest populære verker. Hun forble ugift, men hadde et på den tiden et uhørt forhold til en annen kvinne. Hun engasjerte seg ellers i kvinnesaksarbeidet, og var en av de mest markante stemmer som talte for å gi svenske kvinner stemmerett.

Selma Lagerløf forble på Mårbacka resten av sine levedager. I dag er Mårbacka museum og levende minne over en av Nordens aller største forfattere. Akkurat som hun selv ønsket.

Boken jeg har lest er andre bok i hennes memoarer: Mårbacka-triologien. Første bok Mårbacka ble utgitt allerede i 1922, og omhandler beboerne, gården og dens historie. Tredje og siste bok ble utgitt i 1932 med tittelen Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerløf. Dette skal være hennes egen dagbok som hun skrev under et opphold i Stockholm som fjortenåring.

Et barns memoarer tar oss med tilbake til tiden rundt 1870. Stedet er Mårbacka og det er 10-12 år gamle Selma selv som forteller. Som nest yngst i en søskenflokk på seks var det alltid liv og røre rundt henne, selv om de sjeldent forlot gården. Som vanlig blant de mer priviligerte i samfunnet, fikk søskenflokken undervisning i sitt eget hjem, og lærerinnene var en naturlig del av storfamilien. Noen ble der en mannsalder. Andre måtte forlate gården i hui og hast. - Gjerne på grunn av uheldige kjærlighetsforhold. Det var ikke alt de små forstod, men de observerte, la sammen og dro slutninger de tok med seg videre i voksen alder. Aller fremst, kanskje, Selma selv. Selma som lyttet, så og memorerte.

Boken er en samling historier fra hennes barndom, og Selma Lagerløf gir oss et fint og lett vemodig tidsbilde fra siste halvdel av 1800-tallet. Alle som har lest hennes øvrige verker vil nikke gjenkjennende til mennesker hun som voksen flettet inn i sine historier. Jan i Skolycka, for eksempel, bedre kjent som Keiseren av Portugalien. Men mest om alt handler det om livet på gården, alt sett gjennom en ung pikes øyne. En jente hvis største frykt var å måtte gå på ball. Halt som hun var, var det ingen som tok seg bry med å by henne opp til dans. Frykt, i alle fall frem til hennes kjære far ble alvorlig syk. Hun vegret seg for å ta han med i sine bønner, og hun straffet seg selv med å lese Bibelen fra perm til perm. Hvis hun gjorde dette, ville han overleve. Så Selma leste. Leste og leste. I alle fall helt til foreldrene forstod og magien ble brutt. Kanskje hjalp det uansett. Faren overlevde, men ble aldri helt seg selv. Han ble fort sliten og maktet ikke helt å engasjere seg i gårdsdriften. I stedet viet han sin tid til gårdens egen fiskedam. Og om søndagene gikk hele familien til kirken. Helt fremst, uten å høre noen verdens ting av hva presten sa. Å, alle disse minner som utgjør en hel barndom!

Et barns memoarer er en samling søte historier fra en gryende forfatters spede start. Hun forteller selv, og hun forteller historier hun har hørt fra andre. Unge Selma var et observant barn, og beretter i denne boken om en barndom fylt av store og små begivenheter. Alle fortellingene bindes sammen av en rød tråd: Selmas ustoppelige drømmer om å bli forfatter. Det hele er rørende, sorgmuntert og skjønt.

Alt i og rundt Mårbacka, hennes eget lille paradis.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye 6 timer. Lest inn i 1979, møysommelig fortalt med pustepauser på de mest ureglementerte steder.

Les også: Snart tre år er gått siden jeg leste Selma Lagerløfs Keiseren av Portugalien. (Min omtale) er skrevet i eufori over en stor, stor leseopplevelse. Anbefales på det hjerteligste.

↧

Memoarer om Bestefar

February 3, 2015, 2:14 am

≫ Next: Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

≪ Previous: Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Kjære Bestefar. I dag ville du blitt 100 år. Det er femten år siden du døde, og jeg savner deg fortsatt.

Det er så mange minner, Bestefar. Det er så mye jeg husker, og så mye jeg setter pris på. Da som nå.

Du og Bestemor hadde to stuer. En med ovn, fin, grønnbrodert sofagruppe og bøker. Du likte å snakke om bøker. Du tok meg med til biblioteket. I de første årene gikk vi bare ned gårdsveien til den lille filialen ved siden av dere. Etterpå måtte vi kjøre bil. Først med folkevognbobla, den uten bilbelte bak, og så, noen år senere, med BMWen. Jeg elsket disse turene. Takk for at du viste meg gleden med å lese.

I den andre stua, den ved siden av kjøkkenet, stod det først en divan. Senere en sofa. En sofa med puter, hvor det hver tirsdag var gjemt Norsk Ukeblad, Hjemmet eller Allers. Selv da jeg var fjorten år syns du det var morsomt å gjemme bladene. Jeg himlet med øynene og syns Allers var kjedelig, men i dag tenker jeg tilbake på det som noe av det fineste i oppveksten.

Vi spilte inn kassetter, selv om du som hadde sunget i kor nektet å synge. Du overtalte bestemor til å være med, og vi sang av hjertens fryd. Det var nok ikke så pent, for du lo masse av oss. Jeg ble aldri med i noe kor.

I skuffen under kassettspilleren hadde du kamferdrops og i skapet på kjøkkenet stod det alltid en eske honnikorn. Mest til meg, kanskje, men kanskje ikke helt likevel. Du elsket sukker. Jeg kan ikke forestille meg noen som ville puttet flere sukkerbiter oppi appelsinen sin som deg. Jeg tenker ofte på deg om vinteren.

Vi satt mye rundt kjøkkenbordet. Vi løste kryssord sammen. Bestemor med sitt blad og du med ditt. Av og til fikk jeg hjelpe til, mens andre ganger satt jeg med mitt eget. Kryssordbladet Lurifaks. Jeg hadde nok ikke memorert ord som Po, Fe og Aber uten dere.

Vi fylte ut lottokuponger. Meg og deg, og meg og Bestemor. Det var en konkurranse i seg selv. – Men tippekupongen sparte du til min eldste bror. Dere som kunne litt om fotball. Jeg lærte meg litt etter hvert, men tippet aldri med deg.

Og til jul lagde vi potetmelspletter. Spiste deig, stekte, satte frem, lot de smelte på tunga. Er det et eneste slag jeg har lyst til å lage til jul, er det potetmelspletter. – Men jeg gjør det aldri. Det var ikke så godt som vi gjerne skulle ha det til å være, når sant skal sies. Verdien av å lage disse sammen var større enn smaken.

Av og til la du puslespill på spisebordet i storstua. Snart la jeg mine egne.

Mest av alt spilte vi kort. Du, jeg og Bestemor. Ofte mamma og pappa også. Vi spilte knokpoker til blodet silte, og Mattis til noen ble kronet og taperen måtte ta med seg Mattis hjem. Han lå som en mare over deg, tok all plass i senga og var en pest og plage. Kanskje verst av alt var denne lysende krona taperen måtte ta på seg. Da var det liksom ingen tvil. Du hadde tapt tre ganger på rad.

I et bittelite rom innenfor storstua, den isende kalde, men fine stua med bøkene, fotoalbumene og den utstoppede ørnen, lå kontoret ditt. Det hemmelige tilfluktsstedet ditt jeg aldri fikk lov til å være alene i. Kontoret med den gode lukten av pipetobakk.

Etter at du døde gikk jeg inn på kontoret ditt.

Jeg tok med meg et lite treetui. Den lukter fremdeles av pipetobakk.

For da jeg var liten røkte du pipe. Senere røkte du mentolsigaretter. Jeg foretrakk pipelukten. Plutselig en dag sluttet du å røyke. Du var sta som et esel. Du bare sluttet.

Akkurat som du bare begynte å ha bart. En stor, stri, hvit bart som du gredde og stusset. Slik fikk du ikke så stor overleppe, mente du. Bart er bart, selv om den var ganske fin, men ikke så fin som håret ditt. Håret ditt lå alltid fint dandert. Jeg skjønner ikke hvordan du fikk det til.

Og vi var ute. Vi beundret floksbuskene, rosebuskene og de andre blomstene i bedet. Vi plukket forglemmegei ved bekken. Vi dro på utflukter til det nedlagte potetkokeriet, kikket etter etterlatte skatter i smia og trasket rundt i Bjerkaskogen. Vi gikk i eventyrskogen i Hylloran og opp til Knoken.

Dere bodde på gården mamma og pappa drev, og selv om du sikkert var uenig i mangt, husker jeg ingenting av det. Oppe på låven bodde alle svalene. År etter år etter kom de tilbake, du stod med kikkert og fulgte med.

Du var så glad i fugler at yngstedattera di i Amerika kjøpte et fugleveggur til deg. Hver eneste time sang en fugl. Den hang på veggen på litjstua. Bestemor holdt på å bli gal av den, men du lo like godt hver time.

Fugler og hunder. Du snakket mye om gamlehunden din, og da jeg ble tenåring skaffet du deg en ny hund. Bestemor var nok ikke like begeistret, men du var helt oppslukt. Hunden var både gneldrete og temmelig uoppdragen, men det var stadig din lille øyensten.

En morgen da pappa var på jobb og mamma var i fjøset forsov jeg meg. Jeg kom meg ikke opp i tide, og løp med gråt i halsen til deg og Bestemor. Jeg kom for sent til skolen og det var helt forferdelig. Helt, helt forferdelig. Jeg kjenner det i magen enda. Du svingte ut bobla og kjørte meg avgårde. Du sa de riktige tingene selv om du lo litt av meg. Da var du veldig god å ha. Da også.

Og du erta meg hele tiden. Ikke erta-erta, selvsagt, men terget. Hele tiden. Særlig som fjortenåring. Ble jeg sur hadde du uansett den riktige medisinen. Du tok frem Maskå. Dro hånden over ansiktet og ble vekselsvis strålende blid, olm, måpende eller fikk steinansikt. Vi hadde stirrekonkurranser i evigheter. Det funket alltid som gull.

Du tok også sjansen på å bli med meg til byen da jeg var tenåring. Du skulle kjøpe deg dongeribukser. Det var på tide, du nærmet deg tross alt åtti. Hadde du levd i dag ville du oppdatert statusen din på Facebook. Vi dro til Futura og senere ned til byen. Hilste på Klippfiskkjerringa og spiste på Nordmørskafeen. Busset frem og tilbake. Du med nye dongeribukser, jeg med tannregulering. Mest av alt lo vi.

Det er så mange minner, Bestefar. Det er så mye jeg husker, og så mye jeg setter pris på. Da som nå. Jeg har ikke skrevet noe om alle postkortene vi så på, igjen og igjen. Alle bildene vi aldri ble lei av å se på. Alle historiene fra gamle dager. Min fascinasjon over deg og din store søskenflokk. Om krigen som splittet dere, om tvillingsøstra di som døde så altfor ung. Om dine andre søstre som aldri rakk å bli voksne. Om brødrene dine som emigrerte, og om han som overtok farsgården.

Men mest av alt husker jeg Anna. Papirdukken Anna som vi aldri sluttet å ha som vår greie. Anna som var FN-ambassadør og jobbet for Røde Kors. Hun som reiste verden rundt og kjempet for fred, miljø og rettferdighet. Hvordan hun først dukket opp er uvisst, og hvordan vi greide å spinne videre på dette i all evighet er nesten ikke til å tro. Papirdukken ble nok raskt ødelagt eller kanskje forlagt blant aviser og blader. Hun forsvant, og du måtte dikte henne inn i en annen verden. Og Anna skrev brev. Brev til Bestefar og postkort til meg. Hun fortalte om sine opplevelser og minte oss på viktigheten av å være engasjerte. En dag sendte hun en liten kjole til Bestefar. En bitteliten, håndsydd kjole av rød filt med gullborder.

Kjære Bestefar. Etter at du døde ryddet vi på kontoret ditt. Der fant vi kjolen til Anna. Pent lagt i et lite treetui som luktet pipetobakk.

Da du døde var jeg gravid med Gabriel. To år senere ble jeg mamma til tvillinger, akkurat som du selv var tvilling. Jeg tenker mye på akkurat det. Akkurat som at jeg vet, om det virkelig finnes et liv etter døden, at du er en like god Oldefar for mine døtre, som du var som Bestefar for meg.

↧

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

February 4, 2015, 12:00 pm

≫ Next: Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

≪ Previous: Memoarer om Bestefar

I fjor satte Ubok.no og Dagbladet sammen en jury for å kåre tidenes beste norske ungdomsbok. Tittelen gikk til en roman som i sin tid ble berømmet med Brageprisen, og som senere har blitt oversatt til en rekke språk og utgitt i enda flere land.

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2008.

NASA vet noe ingen andre vet. Faktisk vet de noe som absolutt ingen overhodet aldri må få vite. Det er bare det at faren for avsløring på verst tenkelige vis er i ferd med å ødelegge hele vår verden. Noe må gjøres, penger må skaffes, og liv må kunne ofres. Men hvordan?

Enkelt. Ved å kamuflere det hele, utlyse en konkurranse rettet mot ungdom. La en ny måneferd bli tidenes mulighet for noen få, heldige utvalgte. Slik vil de kunne tjene nok penger og goodwill til å sette igang sitt hovedprosjekt.

Ingen trenger jo å få vite den egentlige grunnen.

Ekspedisjonens mål er Darlah 2, en hemmeligholdt forskningsbase like ved Stillhetens hav. Basen har vært der siden tidlig på 70-tallet, siden har ingen våget seg tilbake. Ikke før nå.

Handlingen sentrerer seg i all hovedsak rundt de tre ungdommene som blir sendt opp til månen. Mia fra Norge, Midori fra Japan og Antoine fra Frankrike. Tre vidt forskjellige ungdommer med like forskjellige mål og forhåpninger.

Mia er opprørsk, utålmodig og villig til å ofre alt for at hennes band skal lykkes. Det er foreldrene som melder henne på konkurransen, og selv om hun slettes ikke ønsker, takker hun likevel omsider ja. Hennes liv vil snus på hodet, oppmerksomheten kan komme bandet til gode. Dette er en mulighet hun på vegne av bandet slettes ikke kan takke nei til.

Midori sliter med å være seg selv i et samfunn fundamentert på strenge sosiale normer og familiehierarki. Hun drømmer om å være fri som fuglen og fly til Amerika. Mulighetenes land. Dette prosjektet vil føre henne nettopp dit, og ingen trenger å få vite at hun aldri har tenkt å returnere.

Antoine tilbringer dagene med å løpe opp til Eiffeltårnets første avsats hvor han bruker opp alle småpengene sine på kikkerter. Han stiller de rett inn på soveromsvinduet til Simone, hans livs kjærlighet. Det er bare det at Simone ikke vil ha ham lenger. Antoine er syk av kjærlighetssorg, bitter og lei. Han må komme seg bort før han blir helt gal.

Blant bokens andre bipersoner gjør særlig en pensjonert vaktmester fra et romfartssenter inntrykk. Innhyllet i langt fremskreden Alzheimers forsøker han å forstå hvorfor nyhetene om måneferden gjør ham så opprørt. Når han endelig samler seg nok til å tenke klart, står det klart for ham at han må si ifra. Si ifra at denne ferden må avbrytes. At det er livsfarlig å gjennomføre prosjektet. Ikke bare for deltakerne, men for alle. Absolutt alle.

Det er bare det at han mangler språk. Mangler kommunikasjonsevne. Han er innestengt i sitt eget helvete.

Akkurat som deltakerne er. Etter en lengre periode med opptrening på Johnson Space Center fyker de ut i verdensrommet. Med seg har de en mindre gruppe erfarne astronauter. En uke senere er de på månen. – Og snart, altfor snart, innestengt i et helvete som mangler sidestykke.

I begrunnelsen til juryen (link) som før jul kåret Darlah til tidenes beste norske ungdomsroman står blant annet følgende:

Det tøffe med denne boka, som gjør at den ytterligere kan fortjene betegnelsen tidenes ungdomsroman, er dens mange referanser til tiårene før årtusenskiftet. Her er en åpenbar innflytelse av dobbeltgjengermotivet i Alien-flmene, ja, boka følger nærmest slavisk malen. Harstad skriver da også selv i etterordet at «Darlah» er ment som en hyllest til genrefilmer og bøker han har vokst opp med.

Jeg ser hva de mener. Historien er kanskje ikke unik i seg selv, for vi har sett noe lignende i mange filmer. Desto mer spennende i bokform. Spenningskurven, persongalleriet og elementene fra skrekkfilmer gjør boken engasjerende, medrivende og noe helt eget.

Hendelsene på månen er en ting. Jeg vil heller at du leser boken enn å selv avsløre alt snadderet. Frempek på det som vil komme finner vi allerede fra starten av. Litt gjemt og kamuflert i det som i begynnelsen tilsynelatende er en ren og skjer beretning om rastløs ungdom. Alle tre opplever uforklarlige hendelser. Antoine observerer et fly som styrter, men det er ingenting i nyhetene om dette. Mia møter en uteligger hvis frakk har uforklarlige koder skrevet på. Midori leter etter riktig gate på flyplassen, et nummer ingen har hørt om. En stemme fra et avstengt toalett forteller henne hvor hun skal gå. – Og at det hele er farlig. Veldig farlig.

Om det hele er så skummelt kan diskuteres. Jeg grøsset litt på ryggen av flyplasshendelsen, det skal innrømmes, og avslutningen ga meg gåsehud. Ellers var lesestunden for meg som voksen mer spennende enn grøssende.

Jeg har sett mine asiatiske skrekkfilmer, jeg har boltret meg i heseblesende grøssere, lesket meg med filmatiserte fremtidsutopier og lett desperat etter skumle bøker. Jeg krever mitt, men jeg likte like fullt boken. Jeg sitter igjen med en god følelse: Å ha lest en spennende historie med fint persongalleri, fengende språk, og små herlige drypp av uforklarlige – og ubehagelige - hendelser.

Og disse uforklarlige hendelsene inviterer til kritikk. Man kan velge å stille spørsmålstegn ved sannsynligheten, eller man kan velge å godta litt lettvinte løsninger for underholdningens skyld. Personlig skulle jeg kanskje ønsket meg enda litt mer jobbing for å få det hele til å virke troverdig. - Om slikt i det hele tatt lar seg gjøre. Doppelganger-grepet er finurlig, men absolutt lett å gå seg vill i. Det ble for meg ikke helt optimalt, til tross for en høyst fornøyelig lesestund.

Det eneste rene irritasjonsmomentet må være at ingen av foreldrene et eneste øyeblikk reflekterer over den reelle faren ved å sende sine kjære barn opp til månen. Samtlige er udelt positive, ytterst entusiastiske over den enestående muligheten.

- Det viste seg i beste fall å være temmelig naivt.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye ti timer.

Les også: Jeg fikk massive flashbacks tilbake til en tegneseriebok jeg laget som 11-åring. Jeg droppet riktignok forelskelsesmomentet, men ellers er det overraskende mye likt. Nyt (Reisen til den ukjente planet) i sin helhet!

Andre bloggere:(Tine) og (iBokhylla) … Noen flere der ute?

↧

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

February 5, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Mammutsalget 2015: Tips

≪ Previous: Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

Jeg leser uhyre sjelden lyrikk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vet jeg ønsker å lese oftere.

Det er lite, om noe, som er mer givende enn å dykke ned i ord, setninger, beretninger som ved første øyekast, første lesing, ikke umiddelbart gir noen mening.

Likevel leser jeg lyrikk sjeldnere enn jeg skulle ønske. Kanskje det er for krevende. Kanskje har jeg for dårlig tid.

For jeg kunne ha lagt fra meg boken. Skummet meg gjennom den på en halvtime.

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Lyrikk. Utgitt i 2015.

I stedet for er det ett eller annet som pirrer nysgjerrigheten min. Dette udefinerbare noe jeg fanger opp som får meg til å ønske å grave litt dypere. Finne meningen. Kjenne etter med kropp og sjel. Ønske. Lengte. Kjenne på behovet etter noe mer.

Noe mer enn å bare lese historien. Bruke tid på å lete etter budskapet. Søke etter hva forfatteren, lyrikeren, ønsker å fortelle. Men også, kanskje mest av alt, finne ut av hva ordene, setningene, beretningen forteller meg. Hva jeg ser. Hva jeg leser. Hva fortellingen gir meg.

Akkurat meg. Ikke forfatteren. Ikke deg. Ikke hvem som helst andre. Bare meg. Leseren.

Lyrikksamlingen Mingvasevann har akkurat denne virkningen på meg.

Vi følger en jente, en kvinne, fra barn til voksen. Eller kanskje er det to. Som i mor og datter. Eller en datter som selv blir mor. Leseren tolker selv. - Selv har jeg ikke helt bestemt meg.

Historien deles inn i sju aldersbolker, fra fem til førtifem, som hjelper oss på veien til tolkningens forståelse. Hver alder har sine skjellsettende minner, erfaringer og behov. Hver alder har sin forvirring, famling og savn.

Diktene varierer i lengde, språk, intensitet og tydelighet. Jeg har ikke gode nok begrep til å analysere teksten og tekstoppbyggingen. Jeg er ikke øvet nok. Har ikke lest nok. Kan ikke teorien. – Men jeg kan lære. Jeg kan lese, se og gjøre meg egne tanker og kanskje ombestemme meg. Se det annerledes neste gang. Og gangen etter det igjen. Og etter det. Stadig oppdage noe nytt. Se sammenhenger, kontraster og kurver jeg ikke tidligere har sett.

MinMingvasevann handler om nærhet og avstand.

Om fødsel og død. Om tosomhet og ensomhet. Om sjelelige behov som forsøkes dekket gjennom kroppslig nærhet. Ømhet og tvang. Overgrep som aldri kan vaskes vekk, ei eller viskes bort. Overgrep fra andre og overgrep mot deg selv. Psykisk eller fysisk. Eller å forbli i forhold som bare gjør deg vondt. Forhold hvor den andre parten lider. Kanskje til og med dere begge. Og likevel. Denne redselen for å bli alene gjør deg påtrengende og brutal. Du sprenger grenser du selv satte opp den gang noen kom utenifra.

DinMingvasevann er kanskje noe annet.

Jeg har lest boken, men er likevel ikke ferdig med den. Jeg vil lese Mingvasevann på nytt. Kanskje tolker jeg den annerledes enn første gang. Kanskje en gjenlesing gir meg en helt annen fortelling.

Kanskje en gjenlesing vil gi meg en forståelse av at historien i seg selv likevel ikke er så god som jeg først trodde. Det gjør ikke så mye. Verdien av det litt uforståelige, usammenhengende, grublende vil alltid være større enn selve boken. Det er mer enn godt nok i seg selv. Jeg tror det.

Det føles slik.

Kilde:Leseeksemplar mottatt av forlaget. Tilsendt uoppfordret. Jeg ville trolig ikke bedt om den selv, men skjebnen ville at jeg skulle falle for fristelsen. Det er jeg glad for.

Andre bloggere:(Tine) (Beathe) (Bokmerker)

↧

Mammutsalget 2015: Tips

February 7, 2015, 11:30 pm

≫ Next: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

≪ Previous: Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

16. – 25. februar vil det være mulig å gå i Mammutsalg-fella! Tidligere bestselgerstemplede bøker og alskens rask med harde omslag blir lempet inn på paller med påklistrede salgsetiketter:

- Før (uhorvelig mange) kroner! Nå kun (fortsatt altfor mange) kroner!

Jeg er skeptisk. Meget skeptisk. Rett og slett gretten, grinete, olm og hva alt ondt er. La der ei være tvil.

Jeg mener, det er bare ikke så billig som man forsøker å få deg til å tro det er. Ikke så bra heller. Verken priser eller bøker. Jeg har sluttet å bli skuffet.

I et hav full av bøker med harde omslag er det likevel noen gullfisker. Noen man faktisk kan velge å bruke pengene sine på. Ikke for det, pocketbøkene er billigere, mange av bøkene har allerede lenge vært på salg, og flere er typiske bestselgere man finner 20 av på hvilket som helst loppemarked.

Men likevel, dersom du ønsker pent innbundne bøker som attpåtil fullstendig ulest er dette gangbare tips:

Mine favoritter

Tørk aldri tårer uten hansker 1. Kjærligheten, av Jonas Gardell (Pris: 129 kr)

Tørk aldri tårer uten hansker 2. Sykdommen, av Jonas Gardell (Pris: 129 kr)

Aberet: Den tredje og avsluttende romanen i trilogien er ikke på salg, da denne ble utgitt i fjor. Med litt hell kommer den på Mammutsalget 2016. Ikke for det. Etter å ha lest disse vil du kjøpe 3. Døden til fullpris uten å rynke på nesa. Du kommer til å være såpass forgrått og øynene gjenklistret at du ikke vil være i stand til å se prislappen i det hele tatt. Les mine omtaler av (1.Kjærligheten) og (2.Sykdommen).

Omtalte underholdningsromaner

Den fortrolige, av Helene Gremillon (Pris: 129 kr)– (Les min omtale)

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman (Pris: 99 kr)– (Les min omtale)

Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini (Pris: 129 kr)– (Les min omtale)

Snøbarnet, av Eowyn Ivey (Pris: 49 kr)– (Les min omtale)

En del av bøkene på Mammutsalg er lest av undertegnede, og noen av disse kan med glede anbefales videre. Felles for alle er høy snufsefaktor, forsvinnende få lattersalver og påfølgende søvnløse netter med grubling og tankespinn. Gode underholdningsromaner med godt språk, troverdig persongalleri og temmelig fritt for klisjeer og herregårder. Dessverre er ikke dette noen selvfølge.

Repetisjonen

I en og samme person, av John Irving (Pris: 149 kr)

Romanen er de evige gjengangerne i Mammutsalgsammenheng. Jeg forguder forfatteren, men nå begynner jeg å tvile på bokens fantastiske kvaliteter. Riktignok er den tretti kroner billigere enn i fjor, men likevel. Kanskje jeg griper muligheten om et par år.

Bloggernes favoritt

Fugletribunalet, av Agnes Ravatn (Pris: 129 kr)

Denne boken vant Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman, og burde være grunn nok alene til å sikre seg et eksemplar. Les (bokbloggernes egne begrunnelser).

Ungdomsperlene

Hvem er du Alaska, av John Green (Pris: 129 kr)

John Green er blant universets mest ypperlige ungdomsromanforfattere. Han tar ungdommen for det de er, både på godt og vondt. Denne har jeg enda ikke leset, men Jeg har tidligere omtalt hans romaner (Faen ta skjebnen), (Papirbyer) og (Will Grayson, Will Grayson).

Odinsbarn, av Siri Pettersen (Pris: 129 kr)

Bokbloggerne elsker Siri Pettersen, og selv om oppfølgeren til denne ikke falt helt i smak hos meg, digget jeg Odinsbarn. Norrøn fantasy på sitt beste! Les (min omtale) eller les hva Bokblogglandia synes i (samlesingsinnlegget).

Aberet: Dette er første bok i en triologi. Andre bok ble utgitt i fjor, og tredje er in the making. Boken kan i ytterste nødsfall leses alene, men nysgjerrigheten vil ta overhånd. Tro du meg. Men igjen, å investere i resterende bøker er ikke det dummeste du kan gjøre.

Den unike

Hugo Cabret, av Brian Selznick (Pris: 79 kr)

Ikke la deg bli skremt av størrelsen! 500 sider barnebok er en utfordring, men om jeg sier at over halvparten er nydelige blyanttegninger hjelper det betraktelig. Dette er en evig bla-i-og-beundre-bok for voksne så vel som barn. Les (min omtale).

Gavebøkene

Atlas over fjerne øyer, av Judith Schalansky (Pris: 149 kr)

Dette er intet atlas du vil nødvendigvis vil ha så mye nytte av, men gleden ved å bla i den vil være stor. Estetisk er den vakker, konseptet er vidunderlig, og du vil lære nok til å underholde med små anekdoter når det passer seg slik. Om enn bare til deg selv. Les gjerne (Julies godeinnlegg om boken).

Samlede dikt, av Inger Hagerup (Pris: 129 kr)

Hvem kan vel motstå Inger Hagerup? Med forbehold om at boken er like vakker som katalogen vil ha det til, kan dette være en fin gave til noen du er glad i. Et eksempel på hennes dikt kan du finne i (dette innlegget).

Personlig fremtidig varp

Langt fra stammen, av Andrew Solomon (Pris: 179 kr)

En gang for lenge siden gjorde bokbloggeren Karin meg oppmerksom på en sakprosa litt utenom det vanlige. Jeg har tatt på boken opptil flere ganger. Bladd i den. Lest i den. Satt den tilbake i hylla. Det er en murkloss av dimensjoner, men er det en bok jeg skal kjøpe fra Mammutsalget 2015 vil det være nettopp denne. Les gjerne (Karins grundige omtale).

↧

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

February 9, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

≪ Previous: Mammutsalget 2015: Tips

Helt siden Groskro våren 2014 tipset Bokblogglandia om denne boken, har jeg tenkt på å lese den. En etter en fulgte andre bokbloggere etter, alle tåretørkende i begeistring. Boken havnet etter hvert på Bokbloggerprisens langliste, og jeg takker gudene (også kalt bokbloggerne) for å ha nominert den.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Nynorsk. Utgitt i 2014.

Jeg selv var jo for treg. Jeg fikk aldri somlet meg til å lese den i tide. Faktisk fikk den så mange stemmer at den også havnet på kortlisten.

I april arrangeres samlesing. Heldigvis klarte jeg ikke vente så lenge. Nå har jeg en god grunn til å lese den enda en gang.

For boka er like god som jeg turte håpe på. For en gangs skyld innfridde forventningene. Jeg har ingen innvendinger. Ikke et fnugg. Den er rett og slett SÅ god.

Dette er Jennys fortelling til Solrun. Fra lillesøster til storesøster. Søster Sol og Søster Måne.

Etter at moren brått dør, står de to søstrene igjen. Alene. Pappa fins nesten bare på fotografier. I nabohuset bor Olvar, deres blinde og skrøpelige bestefar. Han er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Det er bare Jenny og Solrun igjen.

Det var i alle fall slik det skulle vært.

For Solrun er ikke tilstede. Ikke egentlig. Plutselig kommer hun hjem og like plutselig forsvinner hun. Ofte, selv om hun vandrer omkring i huset, er hun ikke der. Solrun er narkoman.

Narkoman.

Storesøster Solrun, Søster Sol, er narkoman. Hun som skulle passet på, gitt omsorg, tatt vanskelige avgjørelser, bistått og hjulpet til. Kanskje ikke hele tiden, men i hvert fall av og til. Om så bare en, eneste gang.

Du lova

Vi sto der og heldt rundt kvarandre. Det var så lenge sidan sist.

Du skulle være storesøster for meg igjen.

Men det skjer ikke. Jenny vet aldri hvor hun har henne. Jenny er alene. Alene med alt ansvaret, alle sorgene, alle problemene og alt savnet. - Savnet etter en ikke tilstedeværende far, en død mor og en søster som lever for rusen. Savn etter å kunne prioritere seg selv. Savn etter trygghet, omsorg og støtte.

For Jenny er alene. Hun studerer, men klarer aldri helt å konsentrere seg. Og ingen må vite. Ingen må vite hvordan det egentlig står til. Dermed kan hun heller ikke ha venninner i sitt liv. I hvert fall ingen kjæreste. Hun har ingenting å tilby, for all energi går til søsteren.

Hun setter sitt eget liv på vent. Hele tiden i frykt, mest av alt for nye skuffelser.

Men eg hadde gløymt deg.

Eg hadde leika meg.

I desse minutta hadde eg ikkje tanke for deg.

For kor du var. Korleis det skulle gå med deg.

I desse augeblikka var ikkje du ein del av livet mitt. Eg var berre meg.

Eg gløymde deg på grunn av ein ball. Eg pakka sekken og sykla heim før siste forelesinga.

Snakka ikkje til nokon.

Historien fortelles uten store ord. Det er poetisk i all enkelthet. Marit Kaldhol lykkes i å fremkalle en stemning som gjør deg vemodig. - Det er ikke til å unngå. Livskrisen i seg selv er åpenbar, men det sterkeste er alle disse følelsene man ikke helt tør å snakke om. De man knapt nok tør tenke. Jenny famler seg frem i savnets labyrinter med en sårhet som er skapt til å gi deg klump i magen.

Hun smitter deg med sin stille fortvilelse. Maktesløsheten. Sorgen over det som skulle ha vært, men som aldri ble. Savn over det som var som aldri kan gjenskapes. Det var ikke slik det skulle gå.

De skulle fortsatt gått hånd i hånd, de to.

Søster Sol og Søster Måne.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere:Veldig mange bokbloggere har skrevet om boken. Spesielt vil jeg anbefale (Mari– Flukten fra virkeligheten) sitt innlegg. Øvrige omtaler kan leses hos (Anita) (Beathe) (FrøkenFlink) (Groskro) (Ingalill) (Kleppanrova) (Lena) (MedBokOgPalett) (Rose-Marie) (Silje) (Tine) og (Tone).

↧

Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

February 11, 2015, 12:45 am

≫ Next: Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

≪ Previous: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Mandag 9. februar trosset jeg min selverklærte sosialangst og marsjerte inn på biblioteket hvor forfatteren av en av mine fjorårsfavoritter, sakprosaboken ogkollektivbiografien Frå Asker til Eden, Alfred Fidjestølskulle snakke om Askerkretsen. Det første jeg ser er forfatteren selv, så jeg marsjerer videre i ren forfjamselse. Jeg tusler deretter forsiktig tilbake, finner meg en stol og forbanner alle som ikke ville være med meg til dette foredraget. Skjønt, jeg spurte bare en. En jeg uansett ikke hadde noe håp om å ville være med. Du vet, være med på noe sånt.

Heldigvis var det ikke bare jeg som ville på foredraget. Jeg kjente riktignok ikke en sjel, men så pleier jeg heller ikke å henge så mye med kommunens pensjonister. Det er ikke noe som å sitte der som 36-åring og føle seg både purung, vital og sprek.

Jeg følte meg ikke like purung, vital og sprek da en eldre kvinne snudde seg mot meg og lurte på om jeg kunne hjelpe henne å sette telefonen hennes på lydløs. Jeg skjønte ikke bæret.

Alle de som ikke dro dit, derimot, kan angre bittert. Forfatteren var faktisk like fornøyelig å lytte til som det var å lese boken.

Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

Sakprosa. Biografi. Utgitt i 2014.

Min (BOKOMTALE) kan leses ved å klikke på nevnte lenke. Her kommer tanker både fra boken og gjenoppfriskede detaljer fra presentasjonen:

Og tema er superspennende! Kjempegøy! Ikke bare fordi Arne og Hulda Garborg og alle deres landsmålsforkjempere bodde mindre enn et steinkast unna der jeg bor, men fordi de var så spennende mennesker! Også denne selvmotsigelsen, som forfatteren selv ynder å nevne: De fikk utrettet uendelig mye i målsaken, men selv var de både sykelige og psykelige.

En stor del av foredraget omhandlet starten på Det norske teater. Askerkretsen hadde en ide om å sammen skape det første teater utelukkende med stykker skrevet på, og oppført på, landsmål. Inntekter ble skaffet, ikke minst gjennom det norske marked i tilknytning til hovedstadens tivoli. Særlig Hulda Garborg var med sin dans sterkt delaktig i dette arbeidet. Hele riksmålsbevegelsen engasjerte seg der de kunne, og stod samlet i en solid dugnad. De bidro med kunstverk, dans, tekster… og skrev flammende anmeldelser i rosende ordelag. Inhabilitet var ikke noe de tok så tungt.

Som en test på om et landsmålsteater ville være liv laga, ble Det norske spellaget dannet. Primus motor: Hulda Garborg. Deltakere ble hentet inn, helst fra egne kretser. Lønn kunne ikke utloves, ei heller særlig mat, det måtte bli sånn. Inntektene måtte sikres. Men folk stilte likevel opp. Sågar ikke ukjente Oscar Bråten troppet opp til audition. Det var i alle fall hans intensjon, hadde det ikke vært for at han feiget ut så snart han var ankommet Hvalstad togstasjon. I stedet for kastet Hulda og Arne Garborgs sønn, Tuften, seg med.

Tuften, sønnen Arne Garborg hardt og brutalt hadde fraskrevet seg bare kort tid tidligere. Han kunne ikke være i samme hus som en riksmålstalende gutt, skrev han i et brev til sin hustru. Hulda reagerte på eneste fornuftige måte, men ble overtalt av kretsen til å tilgi ham.

Tilgi ham, han vet ikke hva han sier.

Så var kanskje heller ikke Arne Garborg helt stabil i sitt sinn. Hulda tilga, og Tuften forsøkte å tekke sin far ved å delta i turneen for å fremme landsmålets sak.

Det ble en suksess. Det norske spellaget turnerte land og strand rundt til fulle forsamlingssaler og strålende applaus. Det amatørmessige til tross. Raskt ble det besluttet at grunnlaget var til stede, mer erfaring og talent ble hentet inn, mens Tuften ble tvunget til å takke for laget. I 1930 flyttet Spellaget inn i lokalene til bygdeungdomslaget og Det norske teater var et faktum. Første forestilling ble Jeppe på Bjerget, på landsmål sjølvsagt. Publikum strømmet på samtidig som riksmålfolket mobiliserte med pipekonserter og massedemonstrasjoner. Det eskalerte til regelrette slåsskamper, men så fikk i det minste teateret høyst velkommen PR…!

Det hele begynte som et forsøk på Arne Garborg-omsorg. Forfatteren hadde for lengst giftet seg og fått barn, men var stadig like rotløs. Gode venner kjøpte det lille bruket Labråten i Asker, i håp om at også Garborg-familien med tid og stunder ønsket å slå seg ned. Hulda og sønnen Tuften flyttet inn, men Arne selv tilbrakte tiden i skrivestua si, på betryggende avstand til det hele. Men han kom da omsider, han også, selv om tanken på at hans eneste sønn skulle vokse opp i riksmålland var avskyelig.

Snart kom også flere i omgangskretsen flyttende til Hvalstad. Kunstneren Otto og Tilla Valstad ble naboer til Labråten, og kom til å bety mye for den lille kretsen av landsmålsforkjempere, bare noen få mil fra det dansknorske sentrum. Her var malere og forfattere, avisredaktører, oversettere og entusiaster for urnorsk tradisjon. Arne Garborg selv satt og skrev, isolert fra det meste, mens Hulda Garborg ga ut kokebøker, instruerte i folkedans, tørket støv av gamle bunadstradisjoner og snakket der mannen tiet.

Ute på landet, altså, bare noen togstasjoner unna hovedstaden, og enda kortere unna Lysaker, hvor en annen krets befant seg. Fridtjof Nansen og hans krets var Askerkretsens rake motsetninger. Der menneskene på Labråten jobbet politisk i det stille, krevde Lysakerkretsen respekt gjennom muskler og store ord.

Ellers som Arne Garborg selv uttalte om Bjørnstjerne Bjørnson:

«Han brisker seg med sin oksehelse».

Det norske teater står fremdeles den dag i dag, og er det aller synligste beviset på Askerkretsens gjennomslagskraft. Bunader er for lengst et stasplagg, man danser stadig folkedans og koker mat på gammeldags vis. – Vi liker å holde på våre tradisjoner, selv i et for lengst globalisert samfunn. Selv om Den 17. mai, tidsskriftet som først brakte Labråten-menneskene sammen, ikke levde evig, nådde den skyhøye abonnementstall i sin samtid. I dag har vi ingen riksdekkende aviser på nynorsk, men et av Norges største forlag gir ut bøker kun på nynorsk. Oversettelsen av sentrale verk i litteraturhistorien lever enda. Bøker «omsett til norsk», som man selv ordla seg.

Og kanskje lyktes de så godt fordi de innså sine egne begrensninger. De startet opp, men ga fra seg roret så raskt det lot seg gjøre. De talte landsmålets sak og ønsket aldri å fremheve seg selv. Alltid sak, aldri person. Kun når det var nødvendig.

De innhentet kunnskap og sterke personligheter når det var påkrevd. Alle levde på lånt tid, med både fysiske og psykiske utfordringer. Trolig innså de selv hastverket, om den påbegynte jobben ikke skulle være forgjeves og dø ut med de.

Det var rett og slett et markant gap i hvordan de var utrustet og hvor mye de lykkes i. Grunnlaget var lagt, og andre måtte bringe det videre. For det var en skrøpelig gjeng, denne lille men handlekraftige oppsamlinger av mennesker rundt et lite Askerbruk.

Rosene visnet og gresset vokste vilt, men drømmen om landlig idyll sluttet aldri å dø. Tuften selv fulgte aldri i sine foreldres fotspor. Han ble ingen forfatter, ingen kunstner eller politiker. I stedet for lykkes han på det nære plan. Han dyrket opp hagen og skapte det virkelige Eden på Labråten. – Slik Arne Garborg selv hadde så store visjoner om.

Fidjestøl sjøl:

"He dikkan nokre spørsmål?"

Ellikken:

"…."

Selvsagt sa jeg ingenting. Men om jeg likevel skulle sagt noe, ville jeg sagt noe slikt som:

«Ja, altså. Først må jeg bare si at det var utrolig gøy og inspirerende å høre på deg, og at jeg leste boka di i høst og likte den skikkelig godt. Kanskje blant de beste sakprosabøkene jeg har lest noen gang. Det er noe med hvordan du presenterer et allerede interessant tema. Det er lett og medrivende, ja, det er slettes ingen selvfølge!»

Jeg ville jeg tatt en pause for å høste litt anerkjennende nikk og kanskje noen velfortjente klappsalver. I alle fall ventet litt til folk hadde bestemt seg for å kjøpe boken.

Og så hadde jeg fortsatt:

«Men altså. Det var dette spørsmålet, da. Har du gjort deg noen tanker om hvorfor Garborgane selv skrev på riksmål i sine brev?»

Gudskjelov fins blogginnlegg og googling. Takk for meg.

↧

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

February 11, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Prosjekt 2015: Knut Hamsun

≪ Previous: Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

Ikke forlat meg ble Stig Sæterbakkens nest siste roman. Tre år etter valgte han å gjøre slutt på mørket han så lenge hadde vært innhyllet i. Han etterlot seg et aldri døende engasjement for litteratur og et solid og variert forfatterskap, kritikerrost og hedret både i inn- og utland. Sæterbakken hedres også etter sin død, gjennom en årlig minnepris som deles ut til unge litterære talenter.

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Roman. Utgitt i 2009.

Axel er forlatt av sin kjæreste. De har vært sammen helt siden han var sytten, og nå, noen-og-tjue år gammel står han plutselig alene. Han som hadde gjort alt for henne, ofret alt, sentrert hele sitt liv rundt henne. – Også finner hun seg en annen. Vraker ham. Tråkker ham fullstendig ned i søla.

Axel og Amalie er de strake motsetninger. Hun er livlig, sosial og sprudlende. Han er introvert og trives best i tosomhet. Hun elsker å være med venner. Han har bare henne. I starten av forholdet spør hun ham hvem som er hans beste venn. Hva mener du, spør han. Det er jo deg, selvfølgelig.

Det er Axels historie som fortelles. Alt i Du-form, et virkemiddel som gjør at leseren tar til seg ordene. Involverer seg. Føler med ham. Alt bindes sammen av et språk man ikke kan unngå å omtale som lyrisk forførende, hvor klisjeaktig det enn kan virke. Det er lett og samtidig tungt. Det flyter usedvanlig godt, selv om følelsene du sitter igjen med er både ubehagelige, dels kvalmende og rystende.

Historien om de to som forelsker seg, flytter sammen og deretter fra hverandre, fortelles kronologisk. Sæterbakken starter med bitterhet og sinne etter bruddet, deretter forelskelsen og til slutt om hvorfor alt ble som det ble.

Ved å vise oss det hele bildet, skifter leseren raskt sympati. Vi føler sympati for Axel i bokens begynnelse, han er tross alt blitt bedratt og forlatt. Etter hvert kommer det for en dag at Axel hele denne tiden har vært sykelig sjalu. Han har lagt opp hele sitt liv rundt henne, holdt henne i et klamt tak, tvunget frem handlinger hun kanskje ikke egentlig ønsket. Tvert imot begynner en gryende sympatifølelse for henne, for unge Amalie som har holdt ut i så mange år og stadig måtte kjempe for å beholde individet. Ikke miste seg selv.

De elsker jo hverandre. Men de gjør hverandre ikke noe godt. Han er for sjalu til at forholdet skal kunne vare.

Like åpenbart som at sjalusien hans er ødeleggende, er det grunner til at han ble slik. Hendelser underveis, og hendelser i hans oppvekst. Hendelser han har forsøkt å glemme, fortrenge, bagatellisere, men som likevel fortsetter å prege ham.

Det er her den uvanlige kronologiske rekkefølgen blir såpass effektfull. Den reverserte sympatien, som atter, selv om vi knapt nok ønsker det, igjen retter sympatien mot Axel.

Romanen er lett å lese, rekkefølgen virker til tross for hva man skulle tro, naturlig. Fortellingen er medrivende og på sitt vis behagelig, til tross for de rystende detaljene. Alt som rører seg i forkvaklede, unge sinn. Små hendelser i oppveksten som vokser og preger deg for resten av livet.

Svik. Utfrysing. Ubehag. Skam.

Tilsynelatende bagateller som kunne vært bearbeidet om disse hadde blitt fanget opp i tide. I stedet for vokser de seg uoverkommelige. De preger deg. Og de preger den du elsker.

- Men du forstår det ikke før det har gått for langt. Du tror det ordner seg. At det bare er å tenke litt annerledes. Skyve det bort. Starte på nytt.

Akkurat som Axel står der, full av selvtillit og urokkelig tro på at det vil ordne seg for ham, foran skolen første dag på videregående. Nye mennesker, nye muligheter. Et nytt liv.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Lest inn av forfatteren selv.

Andre bloggere:(Anita) og (Marianne)

Gjenstår å lese: Jeg ønsker å lese mer av Sæterbakken, men det må gå litt tid. Det er en dysterhet i hans bøker som du ikke kan unngå å la deg prege av.

↧

Prosjekt 2015: Knut Hamsun

February 13, 2015, 11:30 pm

≫ Next: De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum

≪ Previous: Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Denne forfatterpresentasjonen er basert på Knut Hamsun. Guddommelig galskap, av Øystein Rottem, i tillegg til bilder og anekdoter hentet fra nettsidene til Hamsunsenteret.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Knut Hamsun (1859-1952)

Dikter og bonde. Landstryker, svermer og samfunnskritiker

Knut Pedersen blir født i 1859 under fattige kår på den vesle gården Hamsun i Nordland. Oppveksten er god, men foreldrene ser seg tvungne til å sende avgårde sin ni år gamle sønn. De har for mange munner å mette. Helt frem til han er femten bor han hos sin onkel, Hans Olsen, forpakter av prestegården i Hamarøy. Onkelen er strengt religiøs og holder stadig oppbyggelsesmøter i sitt hjem. Han er gnien, alvorlig og striks, og for Knut er det som å leve i et fengsel. I 1874 slipper han endelig ut i friheten, og reiser sydover til Lom, hvor han arbeider i sin gudfars butikk.

Landstrykeren

Under hele oppveksten har han latt seg fascinere av alle historiene han har blitt fortalt, og i Lom begynner han selv å skrive ned fortellinger. Spiren for hans forfatterdrøm er sådd. Det varer ikke så lenge før de to kommer på kant med hverandre. Knut reiser videre til Tranøy, hvor han atter arbeider i butikk. Han fortsetter å skrive, det også inspirert av hans varme følelser for handelsmannens datter. Det er vanskelige tider, handelen går ikke så godt, og handelsmannen er i tillegg bekymret for de tydelige følelsene mellom hans datter og fattiggutten.

Knut søker så lykken på egen hånd som kramkar, og reiser land og strand rundt for å selge varer. Han elsker dette livet, men innen kort tid blir han beordret hjem av sin far. Han må ikke gå i samme fotspor som familiens sorte får, onkelen, landstrykeren! Deretter går han i lære hos en skomaker på øya, før han får et vikariat som kretsskolelærer i Vesterrålen. Han blir en svært anholdt lærer og trives selv mer enn godt i sitt virke. Etter endt vikariat arbeider han som betjent hos lensmannen samme sted. Lensmannen har et rikholdig bibliotek, og det er i hans bokunivers Knut finner gleden i Bjørnstjerne Bjørnsons verker.

Knut Hamsun blir til

Helt siden tiden i Lom har Knut skrevet fortellinger, og i 1877 kommer hans første historie på trykk. Men Knut er utålmodig og drømmer seg til København, selve sentrum for forfattere. Han lykkes i å få økonomisk støtte og reiser til Danmark, men oppholdet bærer ingen frukter. Han reiser tilbake til Norge, og oppsøker Bjørnson i desperasjon. Han, om noen, må da kunne se kvalitetene i hans fortelling? Bjørnson leser, rynker på nesen, og velger heller å skrive en anbefaling til en bekjent, en skuespiller i hovedstaden. Knut har slettes ingen drømmer om en skuespillerkarriere, men har heller ingen særlige valg. Han reiser til Kristiania og skifter etternavn etter gården han vokste opp på. Knut Pedersen har blitt Knut Hamsun, stadig med en drøm om å bli betydningsfull forfatter. I Kristiania vandrer han rundt i gatene, sulten og blakk som ei kirkerotte. Hans få eiendeler blir pantsatt eller solgt. Dette kan bare ikke fortsette, men det strevsomme oppholdet tjente i det minste som inspirasjon.

Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…

Knut forlater hovedstaden og tar seg hyre i Toten, også dette skaffet gjennom Bjørnson. Velstående bekjente sørger etter en tid for å finansiere hans ønske om å reise til Amerika. Her vanker strøjobber og foredrag om sin gode hjelper og forbilde: Bjørnstjerne Bjørnson. Som privatsekretær for et misjonærektepar får han ytterligere inspirasjon til sin forfatterdrøm. De har et rikholdig bibliotek og husets frue er langt over gjennomsnittet attraktiv. Etter en tid får han dog tæring og reiser hjem til frisk fjelluft for å komme til hektene. Det tar ikke lang tid før han er klar for en ny amerikareise. Først arbeider han som trikkekonduktør før han på ny oppsøker misjonærene. Hans voksende omgangskrets gir han stadig mer og mer inspirasjon til å skrive.

I 1888 føler han seg klar, tiden er moden. Knut Hamsun forlater Amerika for godt, han skal realisere sin drøm. Via Kristiania reiser han igjen til København. Utdrag fra hans påbegynte roman trykkes i en avis mens han skriver videre. Utdragene vekker oppmerksomhet og nysgjerrighet, og for å finansiere oppholdet skriver han foredrag og anmeldelser i tillegg. I juni 1890 er romanen endelig ferdigskrevet. Tittelen er Sult og er hans svært etterlengtede gjennombrudd. Det blir likevel en blandet mottakelse. Alt er så nytt og uvant for kritikere og lesere. Handlingen er skjært ned til et minimum, og forfatteren fokuserer nesten utelukkende på sinnstilstander. Det handler om det moderne menneskets sjeleliv, attpåtil med en form for prosadiktning man slettes ikke er vant med.

Foto: Nasjonalbiblioteket

København er intet sted å være. For første gang i sitt liv setter han sine ben i Lillesand, en by han senere skal tilbringe mange, mange år. Han legger ut på en foredragsturne hvor han retter skarp kritikk mot norsk litteratur. Selv hans mangeårige godgjører og helt, Bjørnstjerne Bjørnson, får kraftig gjennomgå.

To år etter Sultutgis Hamsuns neste roman, Mysterier, også denne i København. Romanen er tydelig i sin kontrast til rådende realisme i litteraturen. Slik sett fortsetter han sin kritikk mot norsk litteratur, nå i romanform.

Veien videre fører ham til Paris for å lære seg det franske språk og la seg inspirere av kulturelle vibrasjoner. Her leser han særlig mye av Rousseau, og fascineres av hans ideal om å vende tilbake til naturen. Hjemme i Norge gir han ut Pan som blir en ny suksess. Full av nordlandsromantikk og «hvert kapittel er et dikt», som forfatteren selv proklamerer. Så er også tilbakemeldingene fra kritikere og lesere svært positive. Han skriver videre, forsøker seg endatil på skuespill. Etter et nytt opphold i Paris, legger han seg inn på et norsk sanatorium. Han er sliten av reising og skriving gjennom alle disse årene, attpåtil ofte med en svært anstrengt økonomisk hverdag. Han blomstrer, samler krefter, men kan ikke bli værende.

Svermeren Hamsun

Han reiser til Kristiania, men den fysiske og mentale oppturen tar slutt. Synkront med hans sedvanlige rangling, møter han veggen som forfatter. Han er tom for ideer og ser seg om etter et annet virke. Han velger likevel å fortsette å skrive. I disse dagene møter han en ung og blendende vakker kvinne, Bergljot Goepfert. Hun er som en prinsesse! De gifter seg i 1898 og legger ut på en lengre reise sammen. - Helt til Konstantinopel. Den ferske ektemann skriver og skriver, og samler på inntrykkene han mottar på reisen. Menneskene og naturen, deres arbeide og liv. Romanen han skriver på denne reisen får tittelen Victoria og står i dag som et av hans aller fremste verk.

Spør nogen hvad kjærligheten er da er den intet andet end en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.

Forelskelsen kjølner derimot raskt. Knut Hamsun hadde lengtet så lenge etter sin prinsesse, men da han endelig fikk henne, ble magien brått slutt. Romanen Victoria høster stor anerkjennelse, og i 1902 får Bergljot og Knut en datter. Selvsagt får hun navnet Victoria. Tre år senere er separasjonen et faktum. Datteren blir boende hos sin mor, og Knut lever herrens glade ungkarsdager med reiser, fyll og gambling.

Foto: Norsk Folkemuseum. Marie og Knut Hamsun, ca år 1930.

Etter noen år møter han skuespillerinnen Marie Andersen som i 1908 blir hans kone. Knut Hamsun er sliten av bylivet og hans sjalu natur fører de to ut av Kristiania. Han ønsker å leve i pakt med naturen, brenne alle broer og protestere mot by og kapitalisme. Dette fører også til en ny retning i hans forfatterskap. Han skal bli som en profet for den landlige lykke. Dikteren, bonden, skal vise vei og redde sin nasjon!

Bonden, samfunnets ryggrad

De bosetter seg på en gård på Hamarøy, Hamsuns barndomsrike. Tre barn kommer til verden på kort tid. Tore i 1912, Arild i 1914 og Ellinor i 1915. Knut Hamsun reiser bort i lengre perioder for å skrive, mens Marie må ta seg av gården. Det var da ikke dette livet han forespeilet henne? Men Hamsun mister gleden ved å skrive. Atter en gang er han tom for ideer. Hamarøy er attpåtil langt unna byen og alt går for tregt. Beslutningen om å flytte tas, og familien ender opp i en villa i Larvik. Året etter kommer datteren Cecilia til verden.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Det gjør også romanen Markens Grøde. En ren bondehyllest og nærmest en skapelsesberetning. Proppfull av bibelsitater hedres bonden og hans liv, tett i tett med naturen. Agendaen er klar.

Å poteten er en makeløs frugt, den står i tørke, den står i væte, men vokser. Den trodser veiret og tåler meget, får den litt pen behandling av mennesket lønner den femtenfoldig igjen. Se, poteten har ikke druens blod, men den har kastanjens kjøt, den kan stekes eller kokes og brukes til alt. En mand kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.

Fra villaen i Larvik flytter familien Hamsun videre til en herregård i Lillesand, hvor ekteparet Knut og Marie forblir boende, med unntak av kortere perioder. Markens Grøde er et formidabelt høydepunkt i suksesshistorien, et forfatterskap som i 1920 blir premiert med Nobelprisen i litteratur. Dikteren selv insisterer på å kalle seg bonde, er innesluttet, dyster og amper. Han oppholder seg i en periode i Kristiania, hvor han blir behandlet med psykoterapi. Han lider av skrivesperre, samtidig som Marie begynner selv å skrive. Knut blir gradvis lettere til sinns, men det er først når Marie og barna kommer flyttende etter, at det løsner. Den første boken i trilogien om August, Landstrykere, blir en realitet.

August var en storartet kramkar på denne tur, ham kom til byen med så godt som tom sæk og hadde store penger i lommen. På sin vandring hadde han ofte søkt til de gårder og steder hvor han tidligere hadde hat arbeide, folkene kjendte ham igjen og gjenså han gjerne, han var aldrig blit avskediget, men hadde forlatt hvert sted av egen fri vilje, hadde bare hver gang git efter for sin vandrelyst og sin ustadighet og sagt farvel.

Tilbake i Nørholm, herregården i Lillesand, sitter den store forfatteren med stadig med skrantende helse, et vanskelig ekteskap og barna begynner å bli voksne. Til tross for det noe dystre sinnet, skriver han ferdig den muntre og livsglade Landstryker-trilogien.

Det kritiske i kritikken

Vi er nå kommet over til 30-tallet, en tid med spenning og voksende opprør. Hamsun fremstår som ytterst konservativ og stiller seg kritisk til det moderne demokrati. Han er antisosialist på sin hals, er motstander av industrialiseringen og hevder bonden er samfunnets ryggrad. Til forferdelse blant kollegaer og beundrere gir han sin fulle støtte til Hitler og hans parti. Støtten holdes fast tross avsløringer om regimet, og han blir en viktig støttespiller for Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling. Midt oppe i bruduljene skriver han ferdig sin aller siste roman. Året er 1936 og tittelen er talende nok Ringen sluttet. Knut Hamsun har gitt opp all tro og håp, fremstår som pessimistisk og er en skygge av seg selv.

Krigen bryter løs, Norge mister sin uavhengighet, og Hamsun er stadig Pro Tyskland. Han maner det norske folk til fornuft og til å innfinne seg med situasjonen gjennom en rekke appeller og avisartikler. – Dette er da en befrielse, sett i forhold til det fryktelige scenario: Å bli fanget av fienden. England!

Den kontroversielle forfatteren er 86 år når krigen er over. I november 1945 blir han i forbindelse med Rettsoppgjøret tvunget til å gjennomføre en mentalundersøkelse. Kan den skrøpelige, gamle og bitre mannen stilles ansvarlig for sine handlinger? Undersøkelsene ledet av professor Langfeldt fører til en stadig voksende bitterhet. Endog Marie blir intervjuet i denne prosessen, og hun gir ingen fordelaktig bilde av sin ektemann. Den gamle, svake og døve forfatteren sitter i forvaring i 119 dager, og rettssaken holdes ikke før i 1947.

I førstningen jeg bodde her prøvet jeg å forklare dem at jeg ikke har dræpt nogen, ikke stjålet noget eller sat ild på et hus, men det gjorde ikke indtryk på dem, det kjedet dem.

Hamsun legger ikke skjul på sin støtte til Nazi-Tyskland, men hevder å ikke vite om grusomhetene. Han skrev under krigen en rekke artikler og kronikker for å synliggjøre sin støtte, samtidig som dette også ble hyppig brukt i tysk propaganda. Å ha en nobelprisvinner i sine rekker måtte brukes for alt det var verdt. - Men Terboven kunne han slettes ikke utstå. Han forsøkte en rekke ganger å forhandle med ham for å frigi norske fanger, med variabelt hell. Hamsun var også blant de ytterst få som turte motsi Hitler, nettopp i hans håp om å avsette Terboven. Han støttet derimot Vidkun Quisling til det fulle, selv om han hevdet å aldri ha løst medlemskap i Nasjonal Samling. Registrene viste noe annet, og det er fremdeles uvisst hvorvidt han løy under ed, eller hvorvidt noen andre registrerte ham som medlem uten hans viten og vilje. Det ble felt dom i landssvikersaken mot den tidligere bejublede forfatteren. 425 000 kroner skulle betales som erstatning til det norske folk, et beløp som etter ankesaken i 1948 ble redusert med hundre tusen. Helt til det siste insisterte han på at han handlet ut i fra de beste intensjoner, å redde Norge fra engelskmennene. Så skal det også nevnes at han satt temmelig isolert i sitt eget hjem disse årene, for det meste kun informert gjennom Marie og sine barn. Også disse nazistvennlige.

Under hele prosessen skriver Hamsun dagbok. Hans notater blir i 1949 utgitt med tittelen På gjengrodde stier. Boken, som er nærmest et rent forsvarsskrift og et kraftig oppgjør mot professoren han mente knuste hans liv og ettermæle, avsluttes med følgende ord:

Høiesterett har talt, og jeg nedlegger min penn

La oss så aldri glemme...

Hans problematiske politiske holdninger til tross, hans litterære kvaliteter kan ingen ta ifra ham. Så har også forfattere som Ernest Hemingway og Thomas Mann hyllet ham og utpekt Hamsun som en av deres fremste inspirasjonskilder. Få har, verken før eller siden, maktet å skildre kjærligheten like sterkt, fremmet kritikk mot samfunnet med en slik spissfindighet, eller berettet om liv på evig reise på en like fargerik og livsglad måte.

Foto: Hentet fra Dagbladets artikkel "Den gåtefulle dikteren".

90 år gammel avslutter han sitt forfatterskap. En siste gang skriver han. Denne gang til Marie, i et brev hvor han ber henne komme hjem. Etter fire års adskillelse gjenforenes de to ektefellene. I februar 1952 dør en av Norges, Europas, Verdens aller største forfattere gjennom tidene.

-----------------------------------------------------------------------------

Kjære skoleelev: La deg gjerne inspirere, men husk å skrive oppgaven din med egne tanker, egne ord. Kopiering av dette innlegget er selvsagt ikke greit, med mindre du bruker korte avsnitt og gir deg (og meg) til kjenne. Lykke til! Ta deg tid, Knut Hamsuns liv og forfatterskap er vel verdt å vie tid på!

Om prosjektet: Jeg lyver litt til meg selv når jeg kaller dette et eget prosjekt. Jeg har ingen intensjoner om å gjennomføre dette til punkt og prikke, men noen av romanene skal jeg nok komme meg igjennom. Jeg var velsignet med en fantastisk norsklærer på videregående som var mer enn gjennomsnittet interessert i Knut Hamsun. Vi leste derfor opptil flere verker av ham, uten at jeg i dag kan gjengi stort. Hittil i år har jeg kun lest Victoria, men jeg kan formodentligvis plusse på noen før vi går over til nytt år.

↧

De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum

February 15, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Victoria, av Knut Hamsun

≪ Previous: Prosjekt 2015: Knut Hamsun

Etter et utalls historiske romaner, noe sakprosa og enda flere ungdomsromaner, så jeg meg helt, fullstendig og indelig nødt til å koble av med litt lettbeint retrokrim. Valget falt på sjakkeksperten, rikssynseren, supernerden og krimyndlingen Lahlum, som i løpet av de siste årene har gitt ut en lang rekke kriminalromaner.

De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum

Tre korte mordfortellinger. Utgitt i 2012.

Denne gang en samling noveller, eller korte romaner, om du vil. Alle med vår helt Kolbjørn Kristiansen, K2, i spissen. Etterforskeren får tre mysterier lagt i sine hender, samtidig som han har sitt svare strev med å holde sitt eget kjærlighetsliv i sjakk (no pun intended). Han er i et lykkelig forhold med stødige og flittige Miriam, samtidig som han dras mot sin allierte i rullestol, besserwisser og stiff-upperlip innehaver, frøken Patricia I. E. Borckmann. Sistnevnte er utvilsomt forført av den noe hjelpeløse og langsomt-tenkende politimannen. Dog er det aldri nei i hennes munn, selv om det i Lahlums relativt ufarlig univers kun innbefatter etterforskningsbasert hjelp.

For der K2 grubler og kommer til kort, har Patricia for lengst alle svarene på gåten. Så også i disse tre mysterier. Tross mordsaker som alle er innenfor et avgrenset område og med svært få involverte, makter ikke K2 å selv avsløre de skyldige. Patricias skarpe hjerne er blitt en besettelse for ham. Det er ingen vei utenom.

Pistolen på plenen. (Varighet: ca. 2 timer)

En styrtrik eldre kvinne blir funnet skutt i sitt eget hjem. Eneste vitne til hendelsen er hennes eldste nevø som hevder selv å ha blitt forsøkt drept, dette av sin egen bror. Han, på sin side, hevder sin uskyld og mister sin storebror. Hvem av nevøene snakker sant?

De fire vinglassene. (Varighet: ca. 2 timer)

En berømt forfatter svelger et glass vin med gift. Rundt samme bord sitter hans kone, hans sekretær og hans redaktør. Alle har et forhold til ham, og alle rivalinnene er klar over sine konkurrenter. Det er åpenbart at morderskens plan gikk fryktelig galt. Hvem puttet gift i glasset og hvem byttet om på glassene?

De fem fyrstikkene. (Varighet: ca. 4 timer)

En tidligere motstandsmann blir funnet skutt i Nordmarka. Dagen i forveien hadde han mottatt en konvolutt i posten, som gjorde ham svært opprørt og engstelig. Konvolutten inneholdt ikke noe brev. Simpelthen kun fem fyrstikker, hvorav den ene var knekt. Etterforskningen fører oss raskt tilbake til krigens dager, da en liten motstandsgruppe på fem personer rystet NS-regjeringen.

Jeg har tidligere lest kun en roman av Hans Olav Lahlum, men hans kriminalfortellinger fremstår for meg som perfekt avkobling. God gammeldags krim med befriende lite bestialitet og heseblesende løping vekk fra alskens torturredskaper. Desto mer finurlig lek med språk (eller sprog), ispedd akkurat passelige doser humor. Til og med sjalusidramaet i kulissene mellom Miriam, Patricia og Kolbjørn er fornøyelig lesestoff. Honnør til forfatteren!

Dette er retrokrim tydelig inspirert av Agatha Christie, for å nevne et noe loslitt eksempel. Fortellingenes handling avgrenser seg nærmest utelukkende til informasjon gitt gjennom samtaler mellom etterforsker, mistenkte og vitner.

At plottene ofte er i overkant gjennomskuelige og at løsningene tidvis er åpenbare, tilgis. Verdien av behagelig tankegrubling i all sin fornøyelige underholdning er for stor til å bry seg med slike detaljer.

Perfekt som underholdende avkobling – Når det er det kreves!

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no

Også lest: Les gjerne min omtale av (Menneskefluene) av samme forfatter.

Andre bloggere: (Karin) (Rita) (Drømmeland)

↧

Victoria, av Knut Hamsun

February 17, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

≪ Previous: De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum

Historien om møllersønnen Johannes og rikmannsdatteren Victoria er viden kjent gjennom utallige referanser, filmatiseringer, dramaturgi og tvangslesing på skoler rundt omkring i landet i alle de år. Johannes og Victoria elsker hverandre, men samfunnet kan la de to elskede få hverandre. Det er vakker kjærlighet og smertelig sorg.

Det er i alle fall kortversjonen. Den lengre versjonen burde heller ikke komme som noen overraskelse på leserne. Dersom du ikke ønsker å få hele handlingen servert på et fat bør du la være å lese resten.

Victoria, av Knut Hamsun

Første gang utgitt i 1898.

Johannes var 14 og Victoria var bare 10 da de møttes første gang. Den kjærlighet som vektes i så unge år fulgte dem til døden skilte dem. De er enda unge når de varme følelser avsløres, og de to veksler mellom kjærlighetserklæringene i over ti år. Frem og tilbake, varme og kulde. I sin ungdom redder Johannes en ung pike, Camilla, som han senere lover seg bort til. Victoria på sin side er allerede forlovet med løytnanten Otto. Ingen av de to av kjærlighet, de slutter aldri å bedyre sin kjærlighet til hverandre. Et giftemål med Otto vil redde familiens ære, dens rikdom og anseelse. Slottsherren er slettes ikke like velholden som alle tror, ei heller møllerens sønn. Johannes forlover seg med unge og sprudlende Camilla, både som en trøst i livet og som i protest mot Victorias koldhet.

Johannes lengter seg oppover i rangstigen. Så lykkes han også, han har ordene i sin makt, og i roman etter roman skriver han om kjærligheten. Kjærligheten til Victoria. Han blir en vel ansett forfatter og stiger i de sosiale gradene. Han nærmer seg Victoria, samtidig som hennes egen status er på hell.

Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilte gjennem hans hjærne.Da han sa:Bliv lys! blev det kjærlighet.Og alt han hadde skapt var såre godt og han vilde intet ha ugjort igjen derav.Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.

Men den forsiktige lykken brister for de begge. Det var ikke ment å vare, ingen av forholdene var bygget på kjærlighet. Camilla forelsker seg i en annen, og Otto dør i en jaktulykke.

Hva nå da? Nå kan de vel endelig få hverandre, de to. Johannes og Victoria.

Nei. Selv ikke nå. Ottos død er den største tragedie for slottsherren. I desperasjon tar han sitt eget liv og tar med seg slottet og alle dens eiendeler med seg. En selvpåtent brann sletter alle spor.

Johannes er forlatt av Camilla og atter fri til å elske sin store kjærlighet. Han reiser hjem og blir fortalt at Victoria under et selskap falt og ble sengeliggende. Selv var han invitert, og det fortelles at Victoria hadde spurt etter ham. Han får hastverk, bare hun blir frisk kan de to være sammen igjen. Hans klassereise har ført ham opp i samfunnsstigen, opp til henne nå som hun har mistet sin høye status. I stedet for blir han møtt av et budskap.

Victoria er død av tuberkulose, bare 23 år gammel. Det eneste hun etterlater seg er et brev til Johannes, fylt av kjærlighetserklæringer.

Kjærlighetsforviklingene skildres gjennom mindre enn 150 sider fordelt på tretten kapitler i kronologisk rekkefølge. Et yndet omfang og en passende tematikk for enhver skoleelev som blir pålagt klassisk lesing, altså.

Åh, jeg vet ikke det.

Tidvis er det en kamp å komme seg igjennom all koketteriet, alle de inderlige kjærlighetserklæringene og filosoferingen rundt kjærlighetens mysterier og dens uransakelige veier. Men man leser aldri en klassiker bare for underholdningens skyld. Man leser for å forstå, lære og se de store sammenhengene. Forstå hvorfor boken ble nettopp en klassiker.

Nu får jeg ikke se Dem mere, så jeg angrer nu på at jeg ikke fikk kastet meg ned for Dem og kysset Deres sko og jorden som De gikk på, og fikk vist Den hvor usigelig jeg har elsket Dem.

Så er det også verdt tiden det tar å lese boken, innhente informasjon om bakgrunnen, om forfatteren og om inspirasjonen den ga til andre forfattere.

Selv protesterte Knut Hamsun mot den rådende realismen i litteraturen. Han ønsket å tilby noe mer enn skitne smug og fattigfolks hang til å drukne sine sorger. Med nyromantikkens inntreden ble leserne presentert for det indre sjeleliv, de store følelser, gjerne i skjønn forening med de vakreste naturskildringer. Det viktigste var ikke de faktiske hendelsene, men reisen romanskikkelsene la ut på i hjerte og sinn.

Så også i Hamsuns romaner. Naturskildringene er markante og forsterker personenes indre sjeleliv. Særlig er elementer fra Nordland betydelige. – Selvfølgelig, alt i nasjonalromantiske og poetiske ordelag.

La oss heller ikke glemme alle bildene. Victoria som den opphøyde prinsessen, gudinnen, selve reinkarnasjonen av poesi. Hennes gule kjole, det reneste solskinn, den ytterste livsglede. Sammen med hyppige, rikholdige sitater fra Bibelen, forsterkes den uovervinnelige kjærligheten desto mer, samlet til en uimotståelig kraft. Klart det ikke kunne gå godt, Johannes.

Siden det meste av handlingen foregår inne i hodene til hovedpersonene, og i dette tilfellet Johannes, inkluderes også utdrag fra hans eget forfatterskap. Underveis i beilingen til Victoria skriver han flere romaner, og de samme handlinger og skikkelser i Johannes sine fortellinger, møter vi igjen i Hamsuns forfatterskap. Et eksempel er Munken Vendt som vi møter også i Hamsuns drama med samme navn. Et annet eksempel er Johannes sine romanskikkelser Didrik og Iselin, som vi kjenner fra Hamsuns ikke ukjente roman Pan. Kanskje mest av alt er dette eksempler på viktigheten av å lese klassikere ut i fra et større bilde.

Utdragene fra hans romaner gjengis uten videre innledning eller forklaring, og kan virke forvirrende, men fungerer godt som avbrekk og understreking av hva vår Johannes opptas av. Mer selvforklarende er brevene og dialogene som synliggjør deres indre følelsesliv ytterligere.

Skjønt det er Johannes sine følelser vi blir kjent med. Victorias kjærlighetserklæringer virker mer diffuse, konstruerte og nærmest som tomme ord. – Helt til slutten, da romanen avsluttes med brevet hun har skrevet til sin elskede. Vi vet det, det er oss blitt forklart, men det er først nå, nå som alt er over, at vi tror på henne.

Mer enn en kjærlighetshistorie er skildringen av drømmene og lengslene til Johannes. Hans iver og innstendige ønske om å lykkes. Kjærligheten til uoppnåelige Victoria blir for meg kun en kulisse, et redskap for å visualisere hans behov for å bryte ut av samfunnets forutbestemte skjebne. Han kommer fra et fattigslig hjem, men Johannes ønsker noe mer ut av livet. Og Hamsun lar han oppnå både inntekter og en vellykket karriere, selv om tragedien samtidig inntrer.

Romantikk og realisme i skjønn forening, altså.

Hamsun overforklarer aldri forskjellen i status som grunn til at det aldri kan bli de to. Begge bedyrer sin kjærlighet til hverandre, selv om begge vet at de aldri kan få hverandre. Victoria og Johannes forklarer heller aldri hvorfor. Det sier seg selv, det er underforstått, oppsagt og vedtatt i forfatterens samtid.

Slik var kjærligheten.Den kunde ruinere sin mand, gjenreise ham og brændemeærke ham igjen; den kunde elske mig idag, dig imorgen og ham imorgen nat, så ubestandig var den. Men den kunde også holde fast som et ubrytelig segl og blusse like uutslukelig til dødens stund, for så evig var den.

Vi møter altså tindrende, trassig og vakker kjærlighet som allerede fra begynnelsen er dømt til døden. Hun er rik, han er fattig. Samfunnet tillater ikke ekteskap hvor klasseskillet er så stort. Tragedien i det hele er hans standhaftige forsøk på å klatre oppover rangstigen. Han ønsker å «kjøpe en øy» og «vinne prinsessen». Victoria er hans motivasjon, og han lykkes. Lykkes når det er for sent. Han gjør det beste ut av situasjonen, forlover seg med hennes kopi, da hun allerede er forlovet med en av hennes egen stand. Når hans forlovede dør, rykker hun samtidig ned i rang. De er på samme rangstige, samme nivå, men nå er han bundet til en annen.

Dette bringer oss til fortellingens store spørsmål. Hvorfor bryter ikke Johannes med Camilla? Hun er ung og vakker, omgjengelig og sprudlende, men vil aldri klare å tre ut fra Victorias skygge. Likevel er det Camilla som forlater Johannes, til fordel for en annen. Hun er forelsket og proklamere sin kjærlighet til en annen uten samvittighetskvaler. En ren og skjær forelskelse, lik Johannes og Victoria, men fritt for hinder og kval.

Johannes har siden barnsben av hatt et mål, nærmest symbolisert ved hans Victoria. Han lykkes i dette. Bruker sin kjærlighet, sin lengsel, til å forfatte romaner. Alle hans romaner er til Victoria, om henne og til henne. Og Victoria leser hver eneste bok.

Men altså, selv nå, som Victoria har mistet sin rikdom og anseelse og Johannes har blitt anerkjent og en relativt holden mann, gjør han noe med situasjonen. Han som har vist hva han er i stand til, men benytter ikke muligheten når han er så nær sitt mål.

Hvorfor?

Det virker å være et skjebnebestemt tragedie, to elskede som ikke får hverandre. Men her er det likevel en åpning for å bryte ut av skjebnens ubønnhørlige grep. Er det så at Victoria for ham kun har vært et symbol for sin motivasjon for fremgang? Eller er det for Johannes som for de fleste av oss, det man ikke får er mer attraktivt enn det man allerede har? Mister målet sin verdi straks det er nådd? Elsket Johannes tanken på Victoria mer enn Victoria selv?

– Og er det i så fall korrekt å omtale Knut Hamsuns roman som en kjærlighetsfortelling?

Kilde: Boken er lest i elektronisk utgave gjennom Nasjonalbibliotekets nettsider.

Les også: Min presentasjon av Knut Hamsun kan leses i (dette innlegget).

Kjære skoleelev: Jeg brukte sånn cirka hundre år på dette innlegget. Det over også. Det er lang tid. Såpass lang tid at jeg ikke blir veldig begeistret om du kopierer min tekst. Dessuten er det ikke lov. Dessuten dessuten er det en enkel sak for lærere å sjekke. Faktisk. - Men la deg gjerne inspirere og plukke opp elementer du ønsker å gruble videre på. Det er ikke noe som er mer givende for meg å få tilbakemeldinger på! Kontakt meg gjerne på e-post også. Adressen finner du lenger oppe til høyre.

Andre bloggere: (Bjørg - Mellom linjene) har skrevet et godt innlegg om boken. Er det flere håper jeg dere gir lyd fra dere i kommentarfeltet.

↧

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

February 19, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

≪ Previous: Victoria, av Knut Hamsun

Jeg fjaset mye om at jeg håpet Innsirkling 3 skulle få nok stemmer til å komme på Bokbloggerprisens kortliste. – Helt til jeg selv leste boken. I urettferdighetens navn: Den kan ikke leses ut i fra noe annet enn en helhet. Isolert sett fortonet den seg som et lite antiklimaks for meg, uten at jeg helt kan begrunne det ut i fra bokens kvaliteter. Den litt skuffede følelsen jeg sitter igjen med er trolig fordi leseopplevelsen nå er over. Det kommer ingen flere Innsirklingsbøker. Ringen er sluttet.

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Siste del i triologien ved samme navn. Nynorsk. Utgitt i 2014.

I tredje og siste del av Davids innsirkling beveger vi oss fra sent på nittitallet frem til 2006. Vi møter Marius, som aldri har møtt David, men som likevel har usedvanlig mye til felles med ham. Vi møter Susanne, Davids kjæreste fra studietiden, og vi møter ham selv. David.

- Han alt dreier seg om. Dreier seg rundt. Eller gjør det egentlig det?

Den konkrete handlingen er mindre viktig. Jeg kunne fortalt Marius sin historie. Jeg kunne skrevet om Susanne. Om David, ikke minst. Alle historiene er gode. Interessante. - Betenkelige. Ubehagelige i all sin psykologiske avsløring. Men det er likevel av mindre betydning.

Akkurat som historiene til barndomsvennen Jon, stefaren Arvid og ungdomskjæresten Silje er i Innsirkling 1. Eller historiene til kompisene Ole og Tom Roger, og morens venninne Paula, i Innsirkling 2. Gode, interessante og betenkelige, altså. Ubehagelige. Og like fullt i det store bildet, av mindre betydning.

Slik kan man heller ikke bedømme denne boken, noen av disse bøkene, isolert uten å se sammenhengen. Det som binder de sammen.

- Og det er ikke David. Ikke egentlig.

Jeg har skrevet masse om dette i (mitt innlegg om de to foregående bøkene). Det hindrer meg ikke fra å ikke gjenta meg selv. Eller utbrodere det allerede gjennomanalyserte. Innsirklingstrilogien er akkurat så god at slikt kan tilgis. Uforglemmelig, uforlignelig og genial.

Plottet er velkjent. En avisannonse ber alle kjente av David å skrive brev til ham. David lider av hukommelsestap, sies det, og trenger hjelp til å huske. Og brevene kommer. Strømmer på. Venner, familiemedlemmer, kjærester. Vi følger brevskriverne og vi leser deres brev. Disse brevene som handler om de selv. Ikke David, aller minst om ham.

I stedet for å bli kjent med David, blir vi kjent med alle, alt, som har vært med på å prege hans liv. Gjort han til den han er. Alt som har kreert samfunnet han har vokst opp i. Ved å lese Innsirkling har også leseren vokst opp i det lille bysamfunnet, midt i Olje-Norge, fra 70-tallet frem til 2000-tallet.

Det er så mye Tiller forteller gjennom bøkene sine. Så mye at det vanskelig kan formidles gjennom en omtale.

Samfunnet er en ting. Både hvordan vi opptrer i samfunnet, og hvordan samfunnet definerer oss. Klasseskillene eksisterer fremdeles, både åpent og i det skjulte. De nyrike lever i sin egen verden, blinde for andre og opptatt av egen profitt. De mindre privilegerte reagerer med trassig stolthet og ser med avsky ned på de rike. Kritiserer og latterliggjør, lammet av mindreverdighetskomplekser vi pålegger oss selv.

Mest av alt handler det om jakten på identitet. Hvem er vi? Hvem viser vi oss frem til og hvilke roller spiller vi?

Tiller imponerer med sine skarpe observasjoner og overraskende godt innblikk i både menneskers psyke og samfunnet som helhet. Vi kjenner oss igjen i mentaliteten. I indre og ytre drivkrefter. I det ubehagelige. Det urene, det vi helst ikke vil vedkjenne oss med, men som likevel gjennomsyrer oss og våre omgivelser. Vi dekker til virkeligheten, for ingenting er ekte.

Akkurat som at Tiller lar sine romanskikkelser flire usedvanlig mye. Flire, ikke le. Aldri smile. De mener det ikke. De dekker til sine egentlige følelser. Det er mye bitterhet og raseri i brevene og deres historier. Alt skjules bak påklistrede smil. Vi lever våre liv på lat som. Vi sier en ting, men mener noe annet. Vi gjør ting, selv om vi ikke ønsker å gjøre det.

Og velger vi likevel å være oss selv, si det vi ikke burde si eller gjøre det vi ikke burde gjøre, er samfunnet raskt ute med pekefingeren.

Så å seie, som Susanne ville sagt. Eller med Marius sine ord: Det er mest ikkje til å tru.

Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Innsirkling 1 og Innsirkling 2 er som tidligere nevnt omtalt i (dette innlegget). I tillegg har jeg skrevet om (Skråninga).

Andre bloggere: Ingen bøker er vanskeligere å skrive om enn bøker man virkelig liker. Slik som denne. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til. Les heller omtalene til (Moshonista) (Berit) (Bjørg) (Rose-Marie) (Anita) (Lena) (Karin) (Åslaug) og (Ingun).

↧

Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

February 21, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Under verden, av Ida Hegazi Høyer

≪ Previous: Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

I fjor leste jeg en bok som slo pusten ut av meg. Fikk meg til å legge meg i fosterstilling under dyna. Til å grine. Til å gruble. Til å undres. Boken skremte meg. Ga meg vondt i magen. Det var i fjor.

I år ble den nominert til Bokbloggerprisen 2014 og fikk såpass mange stemmer at den havnet på kortlisten.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer, flittig lest av opptil flere revisorer!

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.

Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Siden den gang i september 2014 har jeg lånt ut boken til flere kollegaer. Jeg har lest et utalls anmeldelser og omtaler. De fleste er begeistrede. Ingen er upåvirkede. Boken gjør noe med alle som leser den.

Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.

Du kan ikke lese denne boken uten at et vell av følelser flommer ut av deg.

Noen irriterer seg voldsomt over situasjonen jeg-fortelleren setter seg inn i. Andre frustreres over bildebruken til forfatteren. Plottet i seg selv trigger negative følelser. Språket og alle virkemidlene trigger enda flere følelser.

Men til tross for alt det frustrerende, ekle, motbydelige, irriterende og alt som skurrer: De aller, aller fleste klarer ikke legge fra seg boken. Klarer ikke slutte å snakke om den.

Flertallet elsker boken. Resten elsker å hate boken.

Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet.

Det er noe sånt, satt på spissen og hauset opp en smule. Kanskje.

Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at boken i aller høyeste grad fortjener en slik plassering. Ei heller en slik pris.

Du leser ikke denne boken uberørt. Ida Hegazi Høyer gir med boken Unnskyld en leseopplevelse av de helt, helt sjeldne.

Slikt bør applauderes. Høyt og lenge.

Ellikken anbefaler

Les gjerne min opprinnelige omtale av (Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer), publisert 18. september 2014.

I februar 2015 har jeg, som ledd i samlesingsprosjektet til Bokbloggerprisen, satt meg fore å lese forfatterens to foregående romaner: Under verden og Ut. Omtaler av disse vil bli publisert i løpet av de neste to ukene.

Samlesing

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014 har komiteen v/ Silje arrangert samlesing av Unnskyld hele februar måned. Les (presentasjon) og (andre bloggeres omtaler).

↧

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

February 24, 2015, 1:28 am

≫ Next: Ut, av Ida Hegazi Høyer

≪ Previous: Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

Dette er ingen bokomtale som vil gi deg ønske om å lese boka. Eller kanskje den vil det. Jeg vet ikke. Den avslører alt, selv uten å gi mer enn tre linjers handlingsresyme. Det er en salig blanding av radbrekking, hyllest og slakt. Denne omtalen, radbrekkingen, hyllesten og slakten er like selvmotsigende som boken selv.

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Debutroman. Norsk. Utgitt i 2012.

Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel. Unnskyld, da.

Romanens protagonist er en ung kvinne som etter et samlivsbrudd flytter inn i en hytte. Hun ønsker å starte et nytt liv på et nytt sted og skape et nytt hjem. Hun vasker og skrubber og renser, får seg jobb i den lokale klesbutikken, skriver romaner på si og spiser kake hos naboen hver søndag.

Et snaut handlingsresyme, og likevel forteller den alt. Det er ikke stort som skjer i boken, og likevel er det mye å skrive om.

Slik tåka skal henge og lette og henge igjen, og fugler skal fly sørover mens nettene fryser, skal like mange dager bli de første som dager som blir sist. Fort, fort kommer ny tid og fortere henger gammel tid igjen. Det er november, det er dagen jeg bestemmer meg for å bli værende, og helt plutselig: en annen tid.

Og la oss ha det helt klart allerede nå. Jeg likte ikke boken. Ikke i det hele tatt. Den ga meg ikke noe. Handlingen var uinteressant, og den ble ikke løftet av verken språk eller oppbygging. Jeg så ikke helt sjarmen, selv om jeg så at hun prøvde.

Hun lykkes visst også, i det boken i sin tid ble nominert til P2-lytternes pris og fikk gjennomgående god kritikk. Og hun lykkes også i mitt tilfelle, for boken ga meg noe. – Men ikke før jeg hadde lest den ferdig.

Og misforstå meg rett. Jeg liker ikke boken. Jeg irriterer meg over den.

Jeg irriterer meg, fordi det er så mye jeg likevel liker. Noe jeg finner ut av etter hvert som jeg skriver. Og jeg liker det ikke.

Sjarmen med bokblogging er muligheten det gir meg til å studere bøker mer inngående enn jeg ville gjort uten min selvpålagte tvang til å omtale leste bøker. Anmelde, om du så vil. Dette er nok mer det sistnevnte. Helst ikke radbrekke, men i det minste argumentere hvorfor en bok ikke helt holder mål. I det minste argumentere hvorfor boken ikke appellerer til meg.

Men jeg er irritert. Jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på en bok på bare 186 sider. Den ga meg ingenting og likevel masse. Mer enn nok.

Jeg fikk ikke noe ut av boken, men jeg får masse ut av å skrive om boken. Hvor irriterende er vel ikke det.

Protagonisten irriterer meg. Vi vet usedvanlig lite om henne. Vi vet kjønnet, men det er også praktisk talt det eneste. Vi fornemmer at hun er relativt ung, men det er kun en antakelse ut i fra neste avsnitt. Problemet med at vi vet så lite om henne, er at forfatteren ikke tillater at vi får innblikk i hennes følelser. Vi serveres beskrivelser av hva hun gjør, og hennes tanker uttrykkes ut i fra ytre beskrivelser av natur og hennes bevegelser i omgivelsene. Dette overlater oss til i overkant mange tolkninger. Nærmest uten mål og mening. Jeg liker ikke henne. Hun gir meg ikke lyst til å forstå meg på henne. Hun gjør meg ikke nysgjerrig. Og dette til tross for at boken fortelles i jeg-person.

Hun innleder attpåtil et temmelig usympatisk seksuelt forhold til en person hun slettes ikke skulle innlemmet seg med. Ideen er uakseptabel i seg selv, og blir ikke mer appetittlig av å ikke få noen videre forklaring på hva eller hvorfor. Vi fortelles ikke en gang hva hun får ut av dette forholdet.

Er det nå man skal dra hjem? Er det n man skal stå stille? Jeg vet ikke. Og så vet jeg heller ikke hva det er jeg ikke vet. For ingenting teller, til sist, ikke for noen ting – verden stopper ikke, stopper aldri, og ingen tjener døden ved å grine. Så jeg tørker opp, jeg skrubber gulvet, går i dusjen, sånn som planlagt. Vasker håret, huden, øynene, hendene. Jeg kler på meg. Rene klær. Et heftig lag med sminke.

Hjemme regner det som aldri før, en innsjø flyter opp på jordet.

Vi lever i nuet. Forfatteren inviterer oss inn i hennes tanker, selv om det blir mest sansing og hennes oppfattelse av hendelsesforløpet. Hun er opptatt av å skape et nytt liv, et nytt hjem, og hun fokuserer ytterst lite på hva som har ført henne til denne lille, illeluktende hytta i skogen. Vi vet hun har fått hytta etter et skilsmisseoppgjør, og i en samtale med hennes kolleger kommer det frem at hun tidligere har jobbet på en terminalpost. Altså, tatt seg av døende pasienter. Etter dette fortelles vi, knapt nok uten ord, om en pause på ti år. Med dette tomrommet fortelles også en historie, mer enn en antydning, om en sorg, et mørke, en uuttalt depresjon. Noe, ett eller annet, som trolig har ført henne inn i et destruktivt forhold, i det minste et ekteskap som ikke har ført til noen lykke. Vi vet ikke hva, og vi vet heller ikke hennes følelser rundt dette, selv om noe kommer frem i lyset gjennom utdrag fra hennes påbegynte roman. Samtidig avsløres denne jobberfaringen som vi ikke helt forstår hva vi skal bruke til. Vi vet noe om henne, vi erverver en kunnskap, som vi vanskelig kan dra nytte av når vi leser boken.

Jeg får det ikke helt til å henge sammen. Denne plutselige avsløringen av en fortid hun ellers ikke sier noe om.

Den aller sterkeste indikasjonen på depresjon og angst får vi av hennes fornemmelse av et stort og uhyre skummelt dyr i skogen. Et dyr som ikke beskrives som noe annet enn stort, farlig og som et, ja, dyr. Dette truende i bakgrunnen, som aldri helt vil gi henne fred. Slik som kanskje gjedda i vannet, ga oss et forsiktig frampek på det som kommer senere. En gjedde som biter av en finger mens hun i et øyeblikks fredfylt ro tar et bad.

Det som kunne vært finurlig og originalt blir for mye av det gode. Jeg leser og leser mens jeg spoler tilbake i det evinnelige og kommer ingen vei. Det er bråk som er så stille som mus, og stormer som knapt nok får et ospeløv til å skjelve. Hele tiden.

Det underliggende dystre, selve årsaken til at hun tvinger seg selv til å bygge seg et hjem, et nytt liv, er i utgangspunktet interessant. Men spiren forsvinner i all hennes språklige lekenhet og utbredte bruk av komikk.

Komikk, humor eller ironi om du vil. Det er mye av det, overalt og med overlegg. Forfatteren leker boken igjennom med ord og setninger. Språket er rikt og frodig. Lekent. Jeg finner ikke noe bedre ord for det. Lekenheten gir i all hovedsak utspring i overdrivelser og selvmotsigelser. Nettopp dette er også bokens store pluss, selv om det til min frustrasjon går ut over det alvorlige i bunn.

Samtidig blir dette til tider, og i mitt tilfelle temmelig uavbrutt, slitsomt. Det er ingen tvil om at forfatteren har ordene i sin makt, men her vil hun aldeles for mye. Leseren står på stedet hvil, teksten fører oss ingen steder. Det skitne blir så usedvanlig skittent, men samtidig, når forfatteren ombestemmer seg i samme setning, skinnende rent.

Det kunne vært fortreffelig, genialt, men det blir for mye.

Akkurat som den evigvarende ironiseringen av bygdas store forfattersønn, Per Petterson. Nærmest som en rød tråd gjennom hele boken, uten at jeg ser den store sammenhengen utenom at hun også er forfatter. - Dog mer famlende og uerfaren enn ham. Jeg kunne humret litt over det, isolert sett, beskrivelsene er treffende og gjenkjennbare, men jeg klarer ikke helt å se selve poenget.

Jeg har kanskje kjørt meg litt fast i min egen frustrasjon.

Men la oss nå anta at denne kvinnen forsøker å komme seg videre i livet. At hun forsøker å legge bak seg traumer, kvele angst og dykke ut av depresjonens mørke. Forfatteren skriver mye om å skape seg et hjem, så er det kanskje også et poeng at hun konsekvent bruker begrepet hytte, fremfor et lite hus i skogen. Hytte, som i et midlertidig hjem. Bildebruken i dette tilfellet er utallige.

Slik som stanken i hytta. Til tross for at hun vasker seg halvt i hel forsvinner ikke den vonde lukten fra tak og vegger. – Akkurat som fortiden følgelig heller aldri helt slipper taket. Lukten kan ikke vaskes bort, og alle minnene kan ikke glemmes. Det blir nesten litt for enkelt.

Akkurat som når stormen etterlater seg et enormt kaos av søppel. Alt kommer opp til overflaten. Og akkurat som hun går til hyppige innkjøp av musefeller for å få bukt med sitt illeluktende problem. Ikke før hun går til fysisk angrep, river opp bordkledningen, og oppdager alle rottene, kan hun for alvor ta grep. Vi overlater ikke så mye til fantasien, gjør vi vel.

Derimot gjør hun noe uvanlig ut av de i utgangspunktet overtydelige bildene av kunder som hele tiden roter i hennes pent brettede klesstabler i butikken. Her blander forfatteren inn et annet og ellers overbrukt virkemiddel. Humoren. Hun lar disse slitsomme kundene ha en mer ondsinnet agenda. Jeg sier ikke at det er et genialt trekk, igjen er det med på å ødelegge det alvorlige, men når hun først har begynt, var i alle fall dette et morsomt trekk. Det er noe galgenhumoristisk over det hele.

Noe annet jeg likte er hennes forhold til sine nærmeste – og kanskje eneste – naboer. Timmi og Tulla, pussige navn, noe liksomaktig og distansert i seg selv, har et utall barn og driver gård og grunn med den største seriøsitet. Hver søndag inviteres protagonisten hjem til dem. Hver søndag sitter barna rundt bordet, alle som en som tente lys, pent på rekke og rad, med store øyne og høflige smil. Det er noe påtatt over det hele, noe stabilt og korrekt, og samtidig så konstruert og forstyrret. Som selve inkarnasjonen av bokens gjennomgående gjentakelser og selvmotsigelser, serveres Tulla noe godt til kaffen hver søndag. Aldri det samme, men alltid noe godt.

Søndag er det andre boller. Vi skal på det vanlige søndagsbesøket hos naboen. Timmi og Tulla har insistert. Vi sitter i stua med kaffen og er fyllesjuke eller mette eller trøtte eller redde, og jeg vet ikke hva som er verst; at de nye vennene skal treffe de gamle eller at de gamle skal treffe de nye, men uansett hører de ikke sammen.

Jeg har sagt og synset og kritisert i overkant mye, og siden selvmotsigelser er et stort poeng ved denne boken, er det på sin plass med følgende ord:

Jeg liker ikke boken, men jeg liker boken.

Hadde jeg ikke likt den, sånn på ordentlig, ville jeg ikke skrevet så mye om den. Kritisert den halvt i hjel, forsøkt å grunngi det overfor meg selv. Forsøkt å diskutere meg frem til hvorfor jeg likevel skal like den.

Det er frustrerende og irriterende, men likevel spennende og interessant. Under verdenpirrer min nysgjerrighet. Så til de grader, faktisk, selv om jeg underveis i lesingen ønsket å slenge boken i veggen mer enn en gang. Forfatteren demonstrerer unektelig en egenart som få innehar. Men det er kanskje nettopp det, at hun demonstrerer. Det er for tydelig. Hun viser for mye og vil enda mer.

Jeg vet ikke. Når boken er lest og innlegget er skrevet sitter jeg igjen med en tanke om at det kanskje var noe med denne læresetningen vi måtte pugge i ung alder. Jeg som egentlig hadde bestemt meg har nesten ombestemt meg. Du vet. Kanskje er det nettopp slik:

Minus pluss minus blir pluss.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Nå gjenstår hennes andre bok, Ut.

Andre bloggere: Jeg fant stor inspirasjon (med hendene foran øynene) og glede i å lese (Bokverkets) omtale av boken. Når jeg så googler meg frem til (Around Books) sin omtale, kan jeg ikke annet enn å smile av behovet for å sortere alle inntrykkene. Jeg er definitivt ikke alene.

↧

Ut, av Ida Hegazi Høyer

February 25, 2015, 11:30 pm

≫ Next: Lest og ulest i 2015: Februar måned

≪ Previous: Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer, for tiden høyst aktuell for sin Bokbloggerprisnominerte roman Unnskyld, utga i 2013 romanen Ut. Et fattig år etter debutromanen Under verden, skildrer hun i sin andre roman en kvinne som ønsker å bryte ut av sitt velregisserte A4-liv. I motsetning til debuten er språket tonet ned til fordel for handlingen. – Men forfatterens særegne stil preger stadig boken, fra perm til perm, fra side til side. Alltid til stede, og alltid befriende fascinerende. Jeg falt pladask.

Ut, av Ida Hegazi Høyer

Norsk. Utgitt i 2013.

Hun har alt. En jobb hun trives i. En ektemann som gjør alt for henne. Et strøkent hus. En høflig, glad sønn. Et hjem hvor ingen vonde ord faller, hvor alle tre kysser hverandre på pannen, kinnene og på hendene. Livet er godt og livet er perfekt.

Og kveldene mine fortoner seg på samme vis som før. Vi sitter rundt et bord, vi tre, vi spiser, snakker, porselenerer. Vi sitter rundt et bord og er familie, et hjem. Ingen har den fjerneste anelse om hva det er som ikke sies.

Skulle man tro. Problemet er bare at alt er altfor perfekt. Særlig Andreas. Hennes karismatiske, attraktive mann som ikke ville tenkt et sekund på å bedra henne. Som ikke ville sagt et vondt ord til henne. Han som alltid spør hvordan hun hatt det på jobben. Hver eneste dag, etterfulgt av to klamme, klaustrofobiske, elskelige ord. Jenta mi.

Det blir for mye. Så mye at hun går på veggen. Det går så langt at hun betviler sin kjærlighet, til og med overfor sin egen uskyldige, rene og gode sønn.

Emil er en diger ryggsekk jeg aldri setter fra meg.

Slik som i debutromanen Under verden fra 2012 og fjorårets suksess Unnskyld, fortelles historien gjennom kvinnen selv. Henne, bokens jeg. Der hvor protagonisten i Under verden befinner seg nærmest i et emosjonelt vakuum, kjenner vi på langt sterkere følelser i romanen Ut. Kvinnen er rasende. Rebelsk og utålmodig. Hun spyr av sitt perfekte A4-liv. Trangen til å bryte ut av sine veloverveide, fornuftige og trygge rammer er overveldende i all sin klaustrofobiske angst for stagnasjon.

Jeg tar bussen til byen. Jeg går av hvor som helst.

Og akkurat som hennes opprør er stille, innestengt og skjult, er også romanens språk kraftig nedroet i forhold til hennes debut. Bildebruken er mer nøysom, samtidig som hun i denne boken leker mer med eksempelvis rim og andre ordspill. «Et trengende, sprengende fengsel» og «En kime til en annen time». – Fra tid til annen, som befriende regndråper fra en skyfri og brennhet sommerdag.

Til sammenligning blir denne oppfølgeren ved første øyekast nærmest minimalistisk, selv om hun har lykkes godt i å videreføre sitt særpreg. Handlingen tar større plass, slik at forfatterens egenartede språk og fortellerstil blir satt litt i skyggen.

Ute. Det er noe rart som foregår, i den avkledde hagen, noe hardt som vil inn, med trærne, med bakken, med blomstene. Noe som ringer fra byen, fra byene, fra skinneganger, tunneler og frosten som kleber seg fast. Vår egen pol, år null, alle sier at våren er på vei. Men det blir aldri sommer. Det er noe hardt som vil inn.

Parallellene til hennes jobb som vernepleier er tydelige. Hun lar oss bli kjent med, så godt det lar seg gjøre, pasientene hun tar seg av. Hugo, den storvokste mannen som spiser sin egen bæsj og jokker mot brusflasker. Han som nekter å stå oppreist, men som hun har et intenst ønske om å lokke med seg opp til fjellet. Clementine, den livlige, satiriske kvinnen som er innestengt i en kropp som lenker henne til en rullestol, fullt alarmert til stadige spasmer og kramper. Hun skal faen meg ikke ha noe lettøl, men det koster henne alt å si det. De to sterkt autistiske brukerne, som lever fullstendig i sine egne verdener, samtidig som de alltid blir plassert sammen. Akkurat som de er venner. Akkurat som de bryr seg.

Alle disse pasientene, som er gitt opp av foreldre, myndigheter og eksperter. Alle disse pasientene som tillegges meninger, verdier, tanker og følelser de ikke har. Alle disse pasientene man så gjerne vil hjelpe, men til hvilken pris og for hvem sin skyld?

All denne lengselen bak funksjonshemmede kropper eller stagnerte sinn. All denne lengselen innhyllet i et godt ekteskap, en veloppdragen sønn og et hjem fylt til randen av det mest stilrene design.

Det er noe hardt som vil inn. Et trengende, sprengende fengsel. En ødelagt, sønderknust mur. Det er noe hardt som vil ut, kanskje. Noe hardhendt som trenger seg igjennom. Jeg har bare følelse ytterst i fingertuppene.

Alt dette sinnet. Hennes sinne. Hennes protest mot det snille og riktige, det dørgende kjedelige. Hennes trang til å oppleve noe annet fører henne på ville veier. Hun tar gale valg, selv om de for henne er riktige. I alle fall der. Da.

Og likevel setter hun seg ved kjøkkenbenken når hun drikker i seg sorger og frustrasjoner om nettene. Akkurat der hvor mannen har hamret ned en kile i en ellers perfekt og lytefri kjøkkenbenk. Og likevel kjøper hun en ny hamster, selv om hun tråkket i hjel den opprinnelige. Likevel kaller hun sin elsker for Ulv. Aldri ved navn.

Hun opprettholder en distanse til det hele, selv om hun likevel forstår at hun ikke gjør det riktige. Det korrekte. Akkurat som om det er noe hun ønsker.

Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Hennes debutroman Under verden, utgitt i 2012, er omtalt i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne (Julie) sin omtale.

↧

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

På St. Jørgen, av Amalie Skram

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

Lest og ulest i 2015: Januar

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Memoarer om Bestefar

Darlah, 172 timer på månen, av Johan Harstad

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Mammutsalget 2015: Tips

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Verdens mest pysete bokblogger forsøker å være kulturell

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Prosjekt 2015: Knut Hamsun

De fem fyrstikkene, av Hans Olav Lahlum

Victoria, av Knut Hamsun

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Ut, av Ida Hegazi Høyer

Latest Images

MERKUR I RETRO!

MERKUR I RETRO!

Beijing–Oslo blir helårsrute

Kansellerer seks flighter mandag