Jeg skulle bare ha noe å bla i mens jeg ventet. Se på bilder. Få tiden til å gå. I stedet for grep den meg på forunderlig vis. De jeg ventet på måtte vente. Jeg ble værende til boken var ferdiglest.
Mitt privatliv, av Thomas Espedal
Fotobok og roman. Utgitt i 2014.
Jeg likte ikke konseptet. En samling fotografier og litt tekst. Bare fordi han er kjent, respektert og litt hipsterviktig, tenkte jeg. Nei. Jeg likte ikke konseptet.
Så feil kan man ta.
Jeg som bare skulle ha litt tidsfordriv, bla meg gjennom noen sider, ble berørt. Dens rolige, saktmodige melankoli grep meg på en måte jeg overhodet ikke hadde forutsett.
Fotografiene i seg selv fremstår som enkle og litt hverdagslige, men sammen med teksten får de en ekstra dybde. Du tvinges til å grunne over dem. Se detaljer og sammenheng. Følge linjen over små og store hendelser. Sorg og savn. Omveltninger. Betraktninger.
Når jeg fotograferer, leter jeg alltid etter en stillhetog ensomhet som jeg siden oversetter i ord.
Alt som ikke ble og alt som ble annerledes.
Espedal holder komposisjonen konsekvent med fotografi, årstall, kort beskrivelse og tilhørende tekst. Små historier eller korte strofer. Tidvis settes bildene tydelig sammen, andre ganger må man bla videre eller bla tilbake igjen.
Et bilde med friske blomster. Et annet bilde med samme bukett, nå visne. Det er senger, uoppredde og ryddige. Enkeltsenger og dobbeltsenger. Portretter i all dens naturlige sårbarhet. Skrivepulter fylt med et helt liv. Andre skrivepulter strengt organiserte, konstruerte og poengterte.
Lenge pleide jeg å gå til sengs som om du fremdelesvar her. Jeg formet dynen etter kroppen din, puten etter hodet, og holdt rundt deg til jeg sovnet
Og det er bilder av barna. De to døtrene som ble morløse i ung alder. De to døtrene som fikk pappaen sin flyttende hjem da krisen var uendelig. Pappaen, forfatteren, som allerede og for lengst var rotløs og ensom. Alvorlig og litt engstelig. Stadig på flyttefot og famlende i sitt forfatterskap.
Plutselig hadde han et hus å ta vare på. To små jenter å skape et nytt liv rundt. Plutselig hadde han et kaos å rydde opp i. Regninger å betale. Når alt er som verst opplever han å lykkes med sin skriving. Han skriver fordi han må, han har verken tid eller anledning, men likevel faller noe på plass. Han skriver Imot verden. Imot naturen. Romaner som har skapt hans navn.
Senere er det igjen frykten for å bli forlatt som preger ham. Igjen, stadig på flyttefot. Lange opphold på hotell. Alkohol og rotløshet. Kompisen som alltid er der. Helst på avstand, men likevel som en trygg havn. Han som alltid har en seng til ham. Noen ganger med to puter, andre ganger med bare en.
Og Silje. Kjæresten han ikke klarer å glemme, ei heller komme over. Savnet etter henne slipper ikke taket, men er blitt en del av ham.
Alle disse fragmentene som gjør et helt liv. Privatliv. Alt man ikke viser frem til omverdenen, men som likevel reflekteres gjennom bilder og ord. Det var så annerledes enn jeg hadde forventet. Det var meningsfullt.
Kilde: Lest på biblioteket.