Fugletribunalet | Det Norske Teatret

Vinneren av fjorårets Bokbloggerpris, Fugletribunalet av Agnes Ravatn, er nå dramatisert. Jeg var så heldig å få være tilstede på urpremieren ved Det Norske Teatret lørdag 21. mars.

Jeg er ingen hyppig gjest ved teatrene. Jeg har ingen inngående kjennskap til dramaturgi. Mitt ordforråd er begrenset. Jeg har ikke en gang lest boken slik at jeg kan sammenligne de; sette bok og teaterstykke opp mot hverandre.

Jeg var simpelthen kun tilskuer på et teaterstykke. Et teaterstykke jeg ikke hadde store forventninger til, men som gjorde såpass sterkt inntrykk at jeg må bruke tid på å fordøye det. Skrive om det. Formidle min opplevelse av det.

TV-personligheten Allis Hagtorn er 33 år, gift og skandalisert. Etter avsløringen av hennes høyst upassende forhold til selveste kringkastingssjefen, rømmer hun fra mann, jobb og by. Bort, vekk, langt unna. Helt til den innerste, gjemte vestlandsfjord, hvor hun tar seg hyre som hushjelp og hagearbeider hos einstøingen Sigurd Bagge. Det viser seg raskt at også han har sine utfordringer.

Allis Hagtorn spilles av Marie Blokhus som virkelig imponerte meg. Hennes fremtoning og vide følelsesregister spenner helt fra det sterke, selvsikre, dypt ironiske, til det mørkeste, svakeste, nakne. Allis er full av angst og paranoia. Motstykket, Sigurd Bagge, spilles av Niklas Gundersen. En helt annerledes rolle, men likefullt imponerende sterkt tolket. Han glir inn i dysterheten, raseriet og villskapen. Han er mørket. Sinnet. Sammen utfyller de hverandres destruktivitet.

Frode Winther spiller hans skygge, hans bedre jeg. Stadig sammenlignet med mannen og elskeren, men samtidig også den opphøyde versjon av Bagge selv. For Allis vil gjerne komme inn under huden på. Hun trenger ham og hun vil ha ham. Ved å få ham kan hun slette bildet av seg selv som det skandaliserte. Bagge kan gi henne trygghet og noe fast i livet. Han er attraktiv og uimotståelig, tross alt det dystre rundt ham. Eller kanskje nettopp derfor.

Akkurat som om Allis ikke har nok med seg selv.

Fuglene kretser rundt henne. Flakser, snakker, angriper. Personifisert med troverdige kostymer i form av hoder og en vinge hver, fremstår de tre øvrige skuespillerne som selve inkarnasjonen av angsten, folkesnakket og ødelagt selvbilde.  Der hvor romanen etter sigende er den reneste monolog, snakker Allis i teateroppsetningen med seg selv gjennom disse fuglene. Det er vill angst, klaustrofobi på den lokale matbutikken, utmattelse og en stadig kamp med seg selv om å gå … eller bli værende.

Og høyt oppe på scenen, i ensom majestet, en fugl. Lysende som en sol, eller måne, festet som på et krusifiks. Nærmest som en gud. En dommer som skiller det gode fra det onde, det riktige fra det gale.

Scenografien er i det hele tatt svært enkel, men desto mer virkningsfull. Noen tømmerstokker symboliserer skogen og alle hindringene i forholdet. I livet om du heller vil. En opphevet platting som et bilde på hus og land. Når forestillingen kulminerer mot slutten kommer føres også den mest markante kulissen inn. En båt full av vann, frem til da skjult bak en dør Bagge ikke slipper Allis inn gjennom. Det kunne vært en fallgruve, men det fungerer. Og det fungerer attpåtil oppsiktsvekkende godt.

Disse få kulissene gjør personene, følelsene og stemningen uhyre sterke i all deres nakenhet. Og nakne er de. I all særdeleshet Allis Hagtorn. Avkledd moralsk og her også visuelt. Det gjør fysisk vondt når Allis blir fornedret på det groveste. Noe fint blir brått til noe veldig vondt og skittent. Det slår deg som en knyttneve i magen.

Så stilnet også den spredte latter blant publikum. Disse som lo av all den tilsynelatende selvsikre, stolte, famlende ironien underveis. Humring og latter som raskt ble byttet ut med en hånd foran munnen, klump i halsen og gåsehud.

Vis meg den person som går ut av teatersalen upåvirket. Du finner ikke meg blant disse. Den intime og intense følelsen har enda ikke sluppet taket i meg.