Quantcast
Channel: ellikkens bokhylle
Viewing all 515 articles
Browse latest View live
↧

Måtelige Mars Måned

March 31, 2017, 3:25 am
$
0
0
Observante månedsrapportlesere vil hevde det går nedenom og hjem med lesingen min, jo lenger ut i året vi kommer. 11 i januar, 8 i februar og 5 i mars gir dårlige utsikter for juni og fullstendig vanvidd i juli. Etter det orker vi kanskje ikke en gang å tenke oss. – Men fakta er at jeg stadig ligger meget godt an i forhold til all-time-kriseåret 2016. Det er alltid godt å ha noe fryktelig dårlig å sammenligne med.

Derimot har jeg skrevet mer enn jeg har lest, i alle fall med tanke på antall innlegg. 8 stykker, derav 3 bokomtaler og en formidling av leseopplevelse. Et slektshistorieinnlegg er postet, i tillegg til lenke til min omtale av filmen Kjempen (Jätten) på Petanque.no. – Filmen jeg i mars måned mente ville revolusjonere hele landets syn på verdens beste sport/idrett/hobby/livsstil. Vel. Anmelderne har alle vært begeistrede, filmfestivaler har tatt filmen til sitt bryst, men publikum har vært fraværende. Den er faktisk allerede, etter akkurat en uke, allerede tatt av lerreter på de fleste kinoer. Petanquehjertet mitt brister, men det lappes formodentlig sammen igjen når dvd-en slippes på markedet. 

Om dere skal eie EN dvd, sørg for at det er Kjempen.

Men altså. Bøker. Det er jo det det skal handle om. De to resterende innleggene har vært en påminnelse om Mammutsalget | Fun Fact: Jeg kjøpte ikke en eneste bok under Mammutsalget | og en fremsnakking av månedens samlesingsbok Bøddel.

Oooooooooooog apropos samlesing: Bare vent til APRIL! Min superfavoritt på kortlisten til Bokbloggerprisen er i fokus denne måneden, og Beathe og jeg har ansvar for samlesingen. Vi skal skryte og mase og kjase og kanskje attpåtil fjase om Catherine Blaavinge Bjørnevogs Um sakne springe blome, og vi gleder oss.
**************** 
Meld deg på vårt eget (Facebook-event) for å ikke gå glipp av våre innlegg på diverse sosiale medier. Alle som deltar er med i trekningen av bokpakke!
 **************** 
Sånn smile-gjennom-tårer-glede, du vet. Det er jo ikke akkurat spesielt lystig lesing. – Men himmel og hav, fanfare og konfetti, som det likevel er verdt det. Les! Les! Les!


Les-t har jeg altså også gjort i mars. Som utbasunert innledningsvis: 5 bøker. Kortversjonen er at det har vært av noe ymse kvalitet, fra det ytterst elegante og velformulerte (Det dyrebare, av Linn Ullmann) til det anmassende kjedsommelige og flaue. Tre av bøkene er omtalt i egne innlegg (Love Warrior, av Glennon Doyle Melton) (Ulvens år, av Anders Bortne), og det får stå som langversjonen-e. De to øvrige havner nok lett i samleinnlegg på et senere tidspunkt. 

Ellers har mars måned vært preget av irritasjon over den massive markedsføringen av Jo Nesbøs Tørst. – Akkurat som om det ikke er andre bøker, andre forfattere, der ute, liksom. Jeg trenger ikke ti e-poster daglig om snart-kommer, tjue e-poster daglig om nå-er-den-er og tretti e-poster daglig om les-utdrag-av. Og da har jeg enda ikke nevnt noe om aviser, blader, Billboards eller pappmennesker. Forrige gang jeg ble fullstendig mettet takket være markedsføringen var etter Politi, som jeg har et meget anstrengt forhold til. Så anstrengt at jeg ikke gadd lese Sønnen eller de spekulative retrokrimmene, ingen nevnt ingen glemt.

Faktisk, jeg har vært så møkk lei av Harry Hole-hypen at, at, at jeg begynte å lese Tørst umiddelbart etter å ha åpnet opp pakken som lå i postkassen. 

Jeg er skikkelig prinsippfast.

Intensjonen, i alle fall unnskyldningen, var å tære den fra hverandre i limingen, kritisere den nord og ned, men jeg forguder Nesbø, jeg liker alle de fordømte cliffhangersene som avløser hverandre, de samme tørrvittighetene bok etter bok, heier på Oleg og spyr av Truls. Akk, enda har jeg 400 sider igjen av boken, så muligheten er fremdeles til stede. Nok om det. Til å være møkk lei Harry Hole-markedsføringen skriver jeg litt for mye om boken på egen blogg. Jeg slutter nå, faktisk. NÅ.

# 1 | Antall: 24 av 52 leste bøker, 19 av 24 omtaler
# 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 3 av 10 norske 2017-utgivelser
# 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
# 4 | Off The Shelf: 5 av 16

Hva så med april? Samlesingen vil ta det meste av fokuset på bloggen, men jeg må jo lese i tillegg. Tørst (ops, jeg sprakk) er jeg som kjent i gang med. Som jeg nettopp tydeliggjorde i oppsummeringen over er det strengt tatt på tide med et jafs i prosjekt-målsettingen min, fortrinnsvis noen av bøkene som også står på OTS-listen. Jeg kommer jo ikke til å fullføre dette, men jeg kan i alle fall la håpet leve. - Strengt tatt frister Edvard Hoem-bøkene jeg nettopp har fått tilsendt langt mer.


Du da?
↧
Search

Samlesing: Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog

March 31, 2017, 3:00 pm
$
0
0
Det er ikke uten grunn at Bjørnstjerne Bjørnson en gang for lenge siden valgte seg april. Varme i luften, klukkende bekker og fuglekvitter – et løfte om noe som kommer, noe stort, noe vakkert. Noe å se frem imot.

Skjønt, i Catherine Blaavinge Bjørnevogs lyrikkdebut Um sakne springe blome blir det aldri sommer. Det er høst og vinter, og atter høst. En evig runddans av sorg og smerte. Mørke og avmakt. 
De bi inkje sumar her
De vårar inkje
De bi haust u vintrar
u haust att
Og nettopp denne smertefulle lyrikken har gjort et dypt inntrykk hos bokbloggere. Så dypt at boken har fått nok stemmer til å havne på Bokbloggerprisens kortliste i åpen klasse. I april måned belønnes dette med ytterligere fokus: Samlesing. I en hel måned skal vi forsøke å reklamere mest mulig for boken og dens kvaliteter, og formodentlig bli belønnet med mange som plukker opp boken, leser og diskuterer. Vi gleder oss!



Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Utgitt i 2016, Samlaget. Debutant. Lyrikk.

Om forfatteren
Catherine Blaavinge Bjørnevog er født i 1975 og oppvokst på Tjøme utenfor Tønsberg. Hun har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og er utdannet kunstner med keramikk og foto som hovedfelt. Dette er hennes første utgivelse.
Forlagets presentasjon
Mørk og mytisk sørgjesong fortald i eit heilt særeige lyrisk språk.
I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.
Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.
Også norske bokbloggere har omfavnet Bjørnevogs lyriske debut. I konkurranse med et utall norske utgivelser fra 2016, nådde den helt opp til Bokbloggerprisens kortliste i åpen klasse. – En prestasjon i seg selv, og kanskje særlig med tanke på form og språk. Ordene finner du knapt nok i en ordbok, men likevel gjør hun seg forstått. Stemningen blir forsterket av usikkerheten hos leseren og etterlater seg følelsen av å ha lest noe helt unikt. Noe helt uforglemmelig.


Kortlisteplassen belønnes ytterligere med samlesing i april måned. Dette er første innlegg. Nå gjenstår arbeidet med å få enda flere til å ta sjansen på å lese Um sakne springe blome. Vi mener det er verdt det. Vi unner dere leseopplevelsen.

Ansvarlige for denne samlesingen er bokbloggerne Beathe Solberg fra Beathes bokhjerte og Eli Gjengstø fra Ellikkens bokhylle. Følg oss og la deg overbevises av vår insistering av bokens kvaliteter i sosiale medier. Alle lenker samles i Facebookeventet Um sakne springe blome.– Og om du har egne bidrag vi kan bruke vises du best med bruk av emnetaggene #umsaknespringeblome og #bokbloggerprisen



Bokpakke

I samarbeide med Samlaget trekker vi en heldig vinner av en bokpakke, selvsagt med Um sakne springe blome inkludert. Alt du trenger å gjøre er å like vårt Facebook-event!


↧
↧

Samlesing: Forfatteren leser

April 2, 2017, 3:00 pm
$
0
0
Hun rørte noe i meg under Samlagets høstpresentasjon. Debutanten Catherine Blaavinge Bjørnevog leste sine dikt med suggerende, inderlig innlevelse, store øyne og dvelende ord. 

Nesten uforståelige ord, men det var likevel umulig å ikke la seg berøre. På et tidspunkt klarte jeg heller ikke stoppe tårene fra å renne.

Noen dager senere hadde jeg enda ikke summet meg. Jeg skrev til forlaget og ba om å få tilsendt leseeksemplar. Jeg fikk boken. Åpnet den, nærmest som i andakt. Med opplesingen hennes fremdeles friskt i minne adapterte jeg hennes suggerende, dvelende ord. Det jeg ikke forsto når jeg leste inni meg, forstod jeg lettere når jeg sa de samme ordene høyt. 



Um sakne springe blome er språklig sett ingen lett tilgjengelig lyrikk. Derimot er tematikken enkel å relatere seg til. Det handler om de store følelser: Kjærlighet, svik, sorg og savn. Dette forsterkes når man forstår hvordan lyrikken skal leses.

Lytt. Nyt. Les.




↧

Samlesing: Konkurranse

April 6, 2017, 3:00 pm
$
0
0
I anledning Bokbloggerprisens samlesing av kortlistenominerte Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog, arrangerer bokbloggene Beathes bokhjerte og Ellikkens bokhylle konkurranse i samarbeide med Samlaget.

Alt du trenger å gjøre er å sørge for å delta på Facebook-hendelsene 


følgende datoer:
  • 12. april
  • 25. april

Samlesingshendelsene er i to bolker, lenke til del 2 av samlesingen vil bli behørlig annonsert.

Å delta i kun en eller begge to er opp til hver enkelt, men jo flere jo bedre: Deltar du i begge hendelsene vil sjansene dine for å vinne en superfin bokpakke økes til det dobbelte!

- Og bare så det er sagt: Du MÅ ikke lese boken for å stå som deltaker. Vi unner deg leseopplevelsen, men det er selvsagt ingen tvang. En annen ting: Hvem som helst kan delta, det være seg bokbloggere, de som leser en bok i året, de som bare leser tegneserier, de som bor på biblioteket, ansatte i bokhandler... hvem som helst. Bare følg oss på Facebook!

Vinneren av konkurransen annonseres på månedens aller siste dag: Vi krysser fingre og tær for at det blir akkurat DEG!

Bokpakke

Det som er så veldig, veldig fint med konkurransens premie er at Samlaget donerer bøker som alle er blitt nominerte til Bokbloggerprisen de siste årene. Dermed er pakken også rikelig kvalitetsstemplet!



Fugletribunalet, av Agnes Ravatn
Utgitt i 2013
TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?
I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?


Finne ly, av Aina Basso
Utgitt i 2014
Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom.  
Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.


Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol
Utgitt i 2014
To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? 
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.


Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland
Utgitt i 2015
Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans. 
Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.


Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog
Utgitt i 2016
Mørk og mytisk sørgjesong fortald i eit heilt særeige lyrisk språk. 
I Um sakne springe blome ventar ei kvinne på ein mann. Er det ho sjølv som er skuld i fråværet hans, i at ho sit åleine med barna, og at ho også mistar dei, eitt etter eitt? Kva har ho gjort for å fortene denne straffa? Kvinna vev ei forteljing, utanfor tid, der håp kjempar mot sorg og undergang.  
Debutboka til Catherine Blaavinge Bjørnevog tek lesaren inn i eit mørkt univers, prega av folklore og mytologi. Dikta utmerker seg gjennom eit heilt særeige språk som kan minne om gammalnorsk og ymse norske målføre. Dei skaper ein suggererande rytme som byssar og lullar og sørgjer.

↧

Tørst, av Jo Nesbø

April 10, 2017, 6:22 am
$
0
0
Etter den skuffende frustrerende opplevelsen med Politi, satte seg meg fore å avslutte Harry Hole-serien der og da. Vel, jeg holdt meg unna Sønnen. Jeg skulle gjenta bedriften med Tørst, men da boken havnet i postkassen, kjente jeg euforien bre seg fra topp til tå. Jeg holdt stand i underkant av tre sekunder før jeg kastet meg over den. 

Beklager, orket ikke se coveret ENDA en gang. 


Tørst, av Jo Nesbø
Krim. Norsk. Utgitt i 2017.

Og dette trodde jeg aldri jeg skulle si: Jeg likte den. Godt. Veldig godt. Kanskje er denne boken bedre enn de seneste Hole-utgivelsene, kanskje hadde jeg bare godt av en pause på flere år. 

Harry Hole. Vampyr. Tinder-dates. Det er alt du får fra meg. Man kan ikke ha unngått å få med seg handlingen i hans nyeste bok. Det gjentas nesten til det kjedsommelige i avisartikler, anmeldelser, TV-show, what not. Mer viktig:

Han fornekter seg ikke. Oppskriftsmessig serveres den ene cliffhangeren etter den andre, ispedd groteske, kvalmende beskrivelser, litt erotikk, en del humor og heseblesende forfølgelsesaction. Drøye 500 sider går unna i en fei, i likhet med hans øvrige bøker om antihelten Harry Hole.

Han har en flyt i språket som skapt for denne type sjanger, men det beste er likevel hans relativt konstante persongalleri. Han evner å beholde de samme karakterene bok etter bok uten at det blir kjedsommelig, til tross for at de knapt nok utvikler seg. - Og jeg ble så glad, Søs ble nevnt, attpåtil opptil flere ganger. 

Jeg likte den altså. Godt, ja, veldig godt. – Til dens formål, som ren underholdning og i gjensynsglede. Skjønt, jeg er ambivalent til den siste delen: En snedig opprulling av saken ender med en nokså blodfattig (no pun intended) avslutning. Kanskje burde aller siste del vært strøket. 

Og kanskje, kanskje fortjener Harry Hole nå etter elleve krimromaner å få hvile.





Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min kamp for å lese ferdig (Politi) av samme forfatter. Apropos forfatter, (flere av hans bøker) er omtalt, men kun med få ord. Han får så mye oppmerksomhet ellers, denne bokbloggen drukner i havet av godord.
↧
↧

Samlesing: Om å dikte opp sitt eget språk

April 10, 2017, 3:00 pm
$
0
0
Mine norsklærere rev trolig av seg et hvert hårstrå under rettingen av mine stiler. - Særlig nynorskstilene. Jeg elsket å skrive, elsket å skrive side etter side, ordene tok liksom aldri stopp. Skjønt, ordene stod sjeldent i ordboka. Et raskt googlesøk avslører at klassen min ikke var de eneste som omtalte det som Spynorsk mordliste. I alle fall. Jeg var ikke særlig interessert i rettskriving. Det fikk bli som det bli, det virket riktig i mitt hode. Læreren fortvilte og tømte den ene røde pennen etter den andre.

Noe sier meg at Catherine Blaavinge Bjørnevog hadde en Spynorsk mordliste hun også.

Jeg reddet inn norskkarakteren i sidemål med min fortellerglede, og etter noen år fant jeg gleden i å lese nynorske romaner. Det var noe syngende over dette språket, noe drømmende og vakkert, som jeg måtte bli litt eldre for å oppdage.

Photo credit: Irritert jente (!) 

Bjørnevog var kanskje enda mer standhaftig. Hun lot ikke røde streker ødelegge skrivegleden. Tvert imot, hun utviklet sitt eget språk. En form for nynorsk med sterke elementer av dialekt. Litt herifra og litt derifra. En slump gudbrandsdalsk, en solid dose gammelnorsk, en del fra Telemark og enda litt inspirert fra de gamle landsmålsdikterne. Og mest av alt: nynorsk formet ut fra eget hode. En slik nynorsk man lager seg ut i fra hva man tror, ikke hva man kan.

Også må hun ha sunget masse. Ordene deler seg der sangeren messer ut sin fortelling.

Så hun sang i vei på sin egen form for nynorsk. Hun, med oppvekst på Tjøme og bosatt i Madrid. En kollega tok henne i skole, lo av henne og ba henne skrive riktig. Det er ikke sånn, det er sånn. Skriv riktig hvis ikke kommer jeg med den røde pennen min. Ja, noe slikt. 

Bjørnevog tok helt av i sin respons. Formen var SMS, språket var … nynorsk-ish. 
maule ti ske inkje tydast 
- Målet ditt skal ikkje tydast.

Fra SMS til bok, altså. Det er vi veldig glade for. 

Og der hvor jeg lar meg begeistre, ønsker andre å forklare. Språket er arkaisk, sier språkforskerne. En etterligning av gammeldags språk, svarer vi som ikke er utdannede innen lingvistikk. Hun er inspirert av Solaris Korrigert, sier noen. Ja, også av den nynorske bibelen fra 1938, sier andre. Ja visst, og ikke glem Heime mellom istidene, sier atter andre. 

Nei, vet du hva. Dette har jeg utviklet selv, sier hun.
To gonger har ho opplevd å mista det norske språket etter svangerskap. Ho forstod, men fann ikkje orda sjølv. Først etter fleire månader med ulike små og store øvingar kunne ho uttrykka seg som normalt igjen.
(…) Erfaringa med å måtta setja saman orda på nytt i hovudet gav ho ei heilt ny tilnærming til språket, som opna for skapande skriving. 
– Det var ei språkleg openberring. Eg lærte å elska språket gjennom å mista det, forteller hun i et intervju med Framtida.

Resultatet har blitt en diktsamling, en sorgfull fortelling, som berikes ytterligere av språket. Ordene og musikken i de. Mørket er mørkere. Vemodet tyngre. Tårene saltere. Savnet sterkere. 

Alt forsterkes.
↧

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen

April 12, 2017, 12:00 am
$
0
0


Mine kolleger var ytterst tvilende til hele konseptet. - Feel good-roman om en revisor? Det tror jeg ikke er mulig, utbrøt de tørt. Skjønt, selvsagt ikke uten forbehold. – Men den skal visst være morsom! forsøkte jeg videre. De kikket tomt ut i luften og ristet på hodet over meg, revisjonskontorets sekretær.

Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen
Utgitt i 2017. Feel good. Norsk. Debutant.

Midt i årsoppgjøret har jeg enda ikke lykkes å selge den inn som lesestoff til mine kolleger. – Nå har jeg lest den, forsøkte jeg meg. – Og hva syns du? fulgte de opp. – Ja, jo, det er jo litt revisjonsuttrykk der da, kanskje du kunne lese den så kan vi snakke om den etterpå? lokket jeg.
Fra forlagets presentasjon:
Elvira skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker og holder omgivelsene på trygg avstand med kalkyler, regneark og krasse bemerkninger.
Slik hadde det kunnet fortsette, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet, og med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender.
Sannheten er at dette er litteratur langt utenfor min komfortsone. Akkurat som med snakkisen Ingrid Winther klarer jeg rett og slett ikke se humoren. Jeg humret ikke en eneste gang, selv om jeg ser at andre fint kan være i stand til det. Og DER skjønner dere hvorfor jeg har gruet meg for å skrive om boken.

- For en gyllen regel er å være snill med debutanter. En annen gyllen regel er å unngå personlig synsing, i særdeleshet om man i utgangspunktet har vanskeligheter med å føle seg bekvem med en viss sjanger. Jeg sliter litt der. Derimot kan jeg forsøke å skrive litt om det forfatteren skriver og hvordan hun faktisk skriver det:

Linda Skomakerstuen bobler over av skriveglede. Hun er velsignet med en god penn og teft for godt språk, men hennes ordrikdom går tidvis over alle kosteskaft. Jeg koste meg med det i begynnelsen, men fikk etter hvert lei. Den ene beskrivelsen avløser den andre og vipps har man helt mistet tråden. Det er, når det er sagt, kanskje noe typisk for sjangeren. Og for å følge opp betegnelsen feel good; det blir ærlig talt litt too much.
Tømmerkoia ligger på ei glenne mellom trærne. Den er farget av vær og vind, brun og skjoldet som skogbunnen og trestammene. Ei gran stikker opp av torvtaket, og det sitter to kråker og krangler på takskjegget. Det ville ikke overrasket meg om Espen Askeladd hadde dukket opp i skogholtet, men han er ikke å se, ikke kongsdattera heller. Det er bare oss to, to forkomne skognisser som sjangrer over tunet.
- Men igjen, det er meg: Jeg som ikke har sansen for feel good-romaner. Rett skal være rett: Det er mange ord i denne omtalen også. Faktisk i overkant mange. Likevel, jeg har tenkt og grublet, og stadig mener jeg overfloden av ord forstyrrer handlingen. Jeg leser at det skjer ting, men selve handlingen fortoner seg stadig som uvesentlig. Hun leker seg med språket, men dette går ut over selve historien, og interessen daler tilsvarende. Jeg ender opp med å ikke orke å lete etter handlingen, for jeg finner bare ord. Det er synd. For igjen; hun har en god penn. Hun kan skrive, og boken fremstår som tvers igjennom sympatisk. Jeg vil så gjerne like fortellingen, men jeg får det ikke helt til.

Jeg er vel litt for sær *, rett og slett. Akkurat som Elvira, bokens hovedperson. Det er noe befriende over romaner hvor persongalleriets fremste ikke umiddelbart smetter inn i hjertet på leseren. Hun er vanlig, med feil og mangler som alle oss andre. Og kanskje er nettopp denne bokens feil og mangler nok til å fenge mange lesere. Det er ikke så farlig. Det er bare jo bare underholdende.
* Litt for sær, eller så burde redaktøren i forlaget vært strengere underveis. Les boken og avgjør selv. Se om du er enig med meg, eller med de begeistrede, mer profesjonelle anmeldelsene.
Når årsoppgjøret er over håper jeg mine kolleger tar seg tid til å plukke opp boken. Revisjonsreferansene som dukker opp dann og vann, vil formodentlig alene være nok til at de finner boken underholdende. – Og jeg håper at den evigvarende, tørre humoren oppfattes av andre som det den er ment å være. Morsom.





Kilde: Leseeksemplar.


↧

Samlesing: Hvordan lese ordene

April 14, 2017, 3:00 pm
$
0
0

Mye er blitt sagt om Um sakne sprine blome. Noen er fortryllet, mens andre sammenligner leseopplevelsen med å rulle seg i kløpulver. Akkurat så fantastisk, eller akkurat så frustrerende, irriterende, kan det altså være.

- Orker jeg egentlig finne ut av det, spør enkelte. Jeg aner ikke hva jeg bør svare. Jeg håper så sterkt at de tvilende, skeptiske, skal få det samme ut av boken som meg, og samtidig frykter jeg sterkt det motsatte. Men forsøk, i det minste. Forsøk med åpent sinn.

For så vanskelig er det ikke. Ikke egentlig.

- La oss lage en ordbok, sa Beathe og jeg i kor. - Ja, og la oss oversette enkelte dikt! fortsatte vi, like entusiastiske. Så vi begynte. Kladdet, sendte forslag til hverandre, og skrotla det ene etter det andre.

Begge to sitter igjen med følelsen av å forstå, men likevel ikke klare å uttrykke.

For ordene gir ikke alltid mening hver for seg. Til det har hun en helt særegen måte å bygge opp diktene på. Versene settes sammen slik at ordene sammen får mening. Avsnitt eller mellomrom tvinger oss til å dvele ved ordene. 

Vi tvinges til å smake på de. Ta de inn over oss.


E hug vel fysste gong e hell hunde ti intilst me      dens log atte byste
                Jeg husker godt første gangen jeg holdt henne inntil meg, Hun lå inntil brystet
So monge nette inntu
                Så mange netter inntil

E elske hande ti onge mi
                Jeg elsket hånden til ungen min
Vetle hande
                Vesle hånden
Deu held verda kring imm
                Den holdt oss i verden 
aut um handi imme springe ei blome
                Og inne i hånden vokste en blomst


Meist dinna bloma kunst inkje leva
                Men denne blomsten kunne ikke leve


fyrr de bi inkje sumar her
                For det blir ikke sommer her


Slik leser jeg ordene. Noe sånt. Inni meg, altså. For enda klarer jeg ikke lese høyt uten at stemmen sprekker.

- Men ordene, forståelsen, det er ikke så vanskelig, egentlig. Er det vel?


________________________________________

Fremdeles litt i villrede? Kanskje Ingun fra bokbloggen Kleppanrova kan gjøre deg mindre forvirret?




↧
Search

Samlesing: Bjonn um dage Mann um natte

April 18, 2017, 3:00 pm
$
0
0
Kvinnen i Um sakne springe blome elsker, men blir kanskje ikke elsket tilbake. Han tvinger henne til å vende ryggen til, nekter henne å ta ham til seg. Men barna kommer, og barna forsvinner. Kanskje er det svartedauden. Kanskje er det havet. Kanskje er det noe helt annet. De forsvinner. Kanskje bare en, kanskje alle. Akkurat som ham, hennes elskede, selv om hun ikke annet vil enn å ha de hos seg. Hun har så mye å gi, men etterlates bare med fortvilelsen og lengselen. 


Den alltid tilstedeværende lengselen.

Vel, det var slik jeg leste det første gangen. Senere fant jeg ut at historien var inspirert av folkeeventyret Kvitebjørn Kong Valemon. - Dermed fikk også boken en helt annen betydning. Det vil si, den hadde fått en helt annen betydning hadde jeg latt den. Stadig insisterer jeg på min diffuse tolkning.

Skjønt, eventyret forklarer mer, og selv om folkeeventyr på sedvanlig vis varierer noe, er essensen den samme: En konge blir forvandlet til isbjørn av en ond heks, som straff for at han ikke ville gifte seg med henne. Fortryllelsen vil brytes etter sju år dersom han lykkes å ikke la andre se ham som et menneske. - For han er mann om natten, akkurat som i Um sakne springe blome.
Bjonn um dage. Mann um natte
Tragedien er uunngåelig. En vakker prinsesse forelsker seg i ham og hans gullkrans, skjenker ham barn som alle blir tatt fra henne, og så, en natt, ser hun ham som den han er. En mann.
______________________________________________________________________

Les også:Kvitebjørn Kong Valemon(folkeeventyr.no)
______________________________________________________________________


Det er så mange enkeltvers som gjør sterkt inntrykk i boken, og det er vanskelig å plukke ut noen spesielle som gjør ekstra stort inntrykk. Likevel, disse ordene håper jeg gir deg lyst til å lese mer.

Kjærleiki mi
Bjonn um dage Mann um natte

e stend inkje ut o inkje sjå
dinna mjuke kroppe di

Um e tende ditta vetle ljose
Sku deu ve inkje vete at e såg de

Berre ditte skumme ljose no
Ei smostunde meist deus øv


Da ke ve inkje harme nokon


- Men det gjør det. Det ødelegger alt.

Bla-i-boken: (Les bokens første sider)
↧
↧

Malerens muse, av Lisa Strømme

April 27, 2017, 3:56 am
$
0
0
Jeg har siden oppveksten vært nysgjerrig på Edvard Munchs liv og virke. – Såpass nysgjerrig at jeg initierte firmatur til Åsgårdstrand, ene og alene for å besøke hans sommerhus, male litt bilder og lete etter motiver fra hans kjente malerier. Da jeg ble kjent med at en kjærlighetsroman med handling fra en sommer i hans liv skulle utgis, var jeg rask med å be om leseeksemplar. - Jeg, som normalt sett skyr litterær romantikk som pesten. 

Ser dere hvilket maleri jeg forsøker å illustrere...?

Malerens muse, av Lisa Strømme
Forfatter bosatt i Norge. Opprinnelig utgitt på engelsk i 2016. På norsk i 2017. Debutant.

Det viste seg å være en ordentlig fin leseopplevelse. Denne fortellingen har en ekstra dimensjon, der den kombinerer voldsomme følelser med nøkternt, neddempet språk.

Vi tas med til Åsgårdstrand sommeren 1893. Hele det vesle lokalsamfunnet endres hver sommer, også denne. Innbyggerne flytter ut av sine egne hus for å tilby rikfolket fra Kristiania losji og samtidig tjene litt penger. Det yrer av liv. Dansetilstelninger arrangeres, ungdom forelsker seg og sommernatten er ekstra lang. – Og kunstnerne forarger med sitt utsvevende, bohemaktige liv. Ingen i den vesle byen ønsker å ha den eksentriske, halvgale mannen Edvard Munch for tett på seg. Barna forbys å nærme seg huset hans, og deres foreldre unngår i det lengste å hilse på ham på gaten.

Skjønt, barn og unge har i all tid søkt å gjøre det motsatte av hva foreldrene sier. Det skjer i 2017, og det skjedde i 1893. Slik som med Johanne, hun som en gang i tiden ble malt av Hans Heyerdahl, hun som for evig tid være kjent som Jordbærpiken.– I alle fall ifølge denne romanen. I virkeligheten het Heyerdahls forevigelse av Jordbærpiken noe annet, for Johanne har aldri levd. Ikke egentlig. 

Ingen hage har flere fristende jordbær enn Munchs hage.

Det overrasker meg hvor enkelt det er å godta dette, nettopp dette at hovedpersonen er fiktiv, mens flere andre karakterer i romanen er sterkt basert på høyst reelle personligheter og hendelser. Først og fremst Munch, selvsagt. Og forfatteren løser dette godt med å la ham være sentral i fortellingen, men aldri la ham komme særlig i fokus. Han er alltid til stede, men aldri annet enn i periferien, som en underlig original plaget av sine egne tanker, hvileløs vandrende langs stranden eller oppslukt med de villeste penselstrøk. Knapt nok en eneste gang fortelles det hva han faktisk sier. Likevel ønsker vi å forsøke forstå ham og hans traumer. Forstå hans lidenskap til kunsten og febrilske behov for nærhet – vel og merke når det passer ham.

Han inspirerer og motiverer ungjenta jordbærpiken Johanne, forteller henne om fargenes makt og kunsten å male med sansene og følelsene. Hun sniker seg over gjerdet og inn i hagen hans, går inn i huset, drevet av nysgjerrighet og behov for å få den innestengte villskapen over til lerretet.

For tidsbildet er godt ivaretatt. En nærmest moderne språkdrakt til tross, beveger vi oss over 100 år tilbake i tid. Ytre staffasje som klær, interiør og bygg er nedtonet til fordel for datidens holdninger og levevis. Johanne plukker bær til Heyerdahl-familien etter ordre fra mor og tar seg hyre hos familien Ihlen i nabobygda Borre. Mor befaler, selv om far er den som bestemmer. Johanne kan ikke annet enn å si ja, mor. 

Hennes behov for selvstendighet er like lavmælt som fortellingen. Den rake motsetning, den største kontrast, finner vi i Ihlen-datteren Tullik. Hennes personlighet disharmonerer sterkt med resten av huset, og når hushjelpen Johanne kommer inn i hennes liv, griper hun muligheten for alt det er verdt. Hun gjør Johanne til sin allierte og medsammensvorne i jakten på spenning – og kjærlighet.

Skjønt kjærlighet? Hun går inn i det forbudte forholdet med Munch med hud og hår, kanskje av ekte lidenskap, eller kanskje som ren trass mot søsteren Milly, en av mange kvinner han tidligere har begjært. Tullik krever og krever, og han tar imot. – Men for ham går kunsten foran alt. Også henne.

Der hun drømmer om ekteskap, planlegger han sitt neste opphold i Tyskland. Resultatet blir like heftig som hans mest eksentriske penselstrøk. Gal og desperat av ulykkelig forelskelse stenges hun inne, først i sitt eget hjem, senere på Gaustad.

Ikke alle partier i boken er like forsiktige. Disse avsnittene gjorde inntrykk.

Slik var det kanskje i virkeligheten også. For Tullik har levd. 

Galskap og nøkternhet. Moderne språk og handling fra slutten av 1800-tallet. Lavmælt følelsekaos. Maleriene skriker og følelsene gløder i alle fargepalettens nyanser. - Samtidig er menneskene hverdagslige, havet rolig og bærene bare halvveis modne.

Malerens muse er en stille og fin historie, tross skarpe kontraster. Den gir et godt innblikk i livet i en liten sommerby i 1893, og pirrer nysgjerrigheten på Munch og hans verker. Vi møter flere kunstnere og forstår hvilken påvirkning disse sommergjestene har på et ellers søvnig lokalsamfunn. Til og med et høyst virkelig prinsebesøk lar forfatteren deg være med på. 

Det er tydelig at forfatteren har gjort et grundig forarbeid, samtidig som hun har tillatt seg kunstneriske friheter i sin fortelling. Tross mange henvisninger til ulike malerier, faller dette naturlig inn i fortellingen. Alt dette redegjør hun for i bokens avsluttende kapittel.

Ulykkelig kjærlighet. Svermerisk sommeridyll. Kunst og et høyst uvanlig vennskap. Alt pakket inn i et sympatisk, troverdig og nedtonet svøpe. – Vel verdt å lese.






Kilde: Leseeksemplar

↧

Bloggeres bokbad av Catherine Blaavinge Bjørnevog

April 28, 2017, 6:34 am
$
0
0
I hele april har jeg og medblogger Beathe Solberg hatt gleden av å fremsnakke en av Bokbloggerprisens nominerte i åpen klasse. Nå har gleden vokst ytterligere: Vi har slått av en prat med kvinnen bak Um sakne springe blome.


_____________________________________
Intervju
Catherine Blaavinge Bjørnevog
Forfatteren bak Um sakne springe blome, nominert til Bokbloggerprisen 2016. Intervjuet er basert på spørsmål fra Beathe Solberg og Eli R. Gjengstø, besvart pr. epost av forfatteren selv, april 2017
_____________________________________


Og apropos glad, det ble også Catherine Blaavinge Bjørnevog, da meldingen om at hennes lyrikk hadde havnet på langlisten til Bokbloggerprisen. Skjønt, i begynnelsen fattet hun ikke helt hva det hele dreide seg om. 
- Da jeg fikk en melding om at boken stod på langlisten til Bokbloggerprisen skjønte jeg ingenting. Jeg googlet, og der stod den blant anerkjente forfatteres bøker. Noen, mange, hadde stemt inn min bok! Jeg ble så overveldet at jeg klappet sammen maskinen og bare stirret ut av vinduet … lenge. Så googlet jeg igjen. Googlet og googlet, et pinlig antall ganger.
Catherine omtaler nominasjonen som en stor ære. Da kortlisten ble publisert turte hun nesten ikke se. Men joda, Um sakne springe blome var også her blant de utvalgte. Den fysiske reaksjonen innebar spontan gledesdans i pusjen.
- Vi snakker heftige 80-talls moves!
Etter nominasjonen har hun fattet interesse også for oss bak nominasjonene. Plutselig ble hun sittende og lese om bøker og hva vi likte og ikke likte ved dem. Det at Um sakne springe blome nå også når ut til et publikum som kanskje ikke ville ha lest den om det ikke var for nominasjonen, er hun svært takknemlig for. 
- Jeg elsker at folk leser og deler sin opplevelse. Bokbloggere inspirerer til lesning, og det er befriende å lese kritikker skrevet av mennesker som ikke jobber som profesjonelle kritikere, men drives av ren leselyst.
Selv leser hun mye, og i hennes hjem er det bøkene som dominerer de fleste rom. I vesken bærer hun med seg Bübins unge av Mare Kandre og Arthur Schopenhauers Det gode og det slette. Hun bærer seg altså skakk, akkurat som oss bokbloggere.

De fleste bokbloggere kan vel også nikke gjenkjennende til bunken bøker på nattbordet. Klassikere som Emily Brontës Stormfulle høyder og Jeffrey Eugenides The Virgin Suicides ligger oppslått sammen med mer ukjente romaner som Banana Yoshimotos Kitchen og den svenske lyrikeren Ann Jäderlunds I en cylinder i vattnet av vattengråt. Mengder og variasjon i bøtter og spann, altså. Det aner oss hvor hun henter sin inspirasjon fra. 

Og kanskje smelter alle genrene og språkene sammen til ett mens hun sover, bearbeidet av hjernen i nattens mulm og mørke. 
- Inspirasjonen min kan komme fra alt, der finnes det ingen begrensninger, men henter mye fra drømmer. Utformingen av “Um sakne springe blome” er et slikt eksempel.
Som deltaker på Samlagets manus-seminar var utdrag fra nettopp Um sakne springe blome blant hennes tre medbrakte tekster. Hun vegret seg for å vise det frem. Det uvanlige språket var en av grunnene, men det tyngste var likevel alt det harde arbeidet som lå bak. Teksten var blitt mer enn ord for henne. 


På seminarets aller siste dag grep Samlagets David Aasen muligheten og spurte henne om hun kunne tenke seg å gi ut diktene hun nesten motvillig hadde vist frem.
- Det var et uvirkelig øyeblikk da det ble klart at forlaget ønsket å gi den ut, men jeg var så glad på tekstens vegne. Som om vi var to personer, "Um sakne" og jeg, og vi holdt hender over målstreken.
Tilbake i Trondheim gikk hun inn i skrivetranse. 
- Utkast på utkast gikk i skytteltrafikk mellom redaktøren og meg. Deretter til korrektur. All ære til korrekturleseren, hun hadde ingen lett jobb. 
Etter mange intense måneder ble lyrikksamlingen ferdigstilt. Skriveprosessen hadde fortonet seg helt annerledes enn tidligere:
- Alt kom med en voldsom kraft, og jeg følte meg så hudløs. Hovedpersonen bodde i meg, skrek, hylte, klorte. Hun ble i meg, og hun flytter nok aldri helt ut. 
Alle tanker på reaksjoner på utgivelsen forsøkte hun å fortrenge, det gjorde henne livredd. 
- Jeg håpet at noen kom til å høre henne, men hadde jeg formidlet det godt nok? Hadde jeg fortalt historien hennes slik den skulle fortelles? Til slutt måtte jeg stole på teksten, stole på henne. Da jeg lot teksten styre kunne jeg puste friere, så fikk det bære eller briste med mottagelsen. 

Og at den ville bli blandet var forventet, kanskje hadde hun også forberedt seg på slakt. Da de positive mottakelsene tikket inn stilte hun seg like forundret og rørt hver gang. 

Høsten 2016 ble Um sakne springe blome lansert under forlagets presentasjon på Sukkerbiten i Oslo. Blant forfatterne som ble fremhevet var nettopp Catherine Blaavinge Bjørnevog. Blendende vakker og alvorlig stod hun på scenen og messet frem ord vi aldri har hørt før. Likevel ga det mening.

Mellom hendene holdt hun en bok som ga oss assosiasjoner til gravstein. Senere, når vi leste teksten i sin helhet, så vi gullkransen. Utforminger som denne ser man sjeldent. Det aner oss, vel vitende om hennes kunstneriske yrkesbakgrunn, at hun har hatt en solid finger med i spillet også rundt omslaget. Ikke overraskende kan hun bekrefte dette.
- Jeg visste tidlig i prosessen hvordan jeg ønsket at boken skulle se ut. Idéen ble formidlet til redaktør og videre til grafisk utformer Magnus Osnes, som lagde et nydelig utkast. Etter kun noen ørsmå justeringer var boken blitt akkurat slik jeg så den for meg. 
Under ett år etter utgivelsen er hun godt i gang med nye prosjekter, alle i forskjellige sjangre. For tiden vier hun oppmerksomheten til et kammerspill i tre akter.
- Teksten er basert på en personlig og avgjørende hendelse i livet mitt, som jeg må skrive ut før jeg kan fordype meg i de andre prosjektene. Det er ubehagelig å skrive så personlige ting, det er så mye mer komfortabelt å kamuflere det i fiksjonen. Du kan trygt si at jeg befinner meg langt utenfor komfortsonen i nåværende skriveprosess.
Men skrive må hun. Ord og historier svirrer rundt i hodet hennes hele døgnet. 

Det er vi veldig glade for. 

Og kanskje, kanskje, kanskje kan vi håpe på et annet prosjekt. Vi våget det til slutt, aller sist i intervjuet, en siste lille krampetrekning i månedens meme-bonanza og skjønne forevigelse av vår yndlingsbok og vår yndlingsserie:
- Du, Catherine …? Om du skulle skrevet en bok om Skam, hvem ville du hatt i hovedrollen?
Svaret gjør oss tilbøyelige til å dytte Eskild ned av gurutronen:
- Jeg har ikke sett alle episodene av Skam, men mange. Om jeg skulle skrevet en bok om en av karakterene ville det vært Even. Det er så mange lag i den karakteren, mye usagt. Jeg har også gjennomlevd noe av det han sliter med, så gjenkjennelsesfaktoren er høy. Det må også nevnes at skuespilleren gjør en formidabel jobb som Even. 
Meme credit: Beathes bokhjerte

Tusen takk for leseopplevelsen, tusen takk for dine tanker.




Les også: Beathe Solberg har egen versjon av dette intervjuet på sin egen bokblogg Beathes bokhjerte. Anbefales!


April 2017
Eli R. Gjengstø




↧

Um sakne springe blome: Oppsummering og vinner av bokpakke

May 2, 2017, 1:59 am
$
0
0

Det er ikke uten grunn at Bjørnstjerne Bjørnson en gang for lenge siden valgte seg april. Varme i luften, klukkende bekker og fuglekvitter – og i det herrens år 2017 valgte Beathe og meg oss april for Bokbloggerprisens samlesing av Catherine Blaavinge Bjørnevogs Um sakne springe blome.


Og apropos Beathe. Jeg er virkelig glad for at Bokbloggerpriskomiteen satte nettopp oss to sammen som ansvarlige for samlesingen av Um sakne springe blome. Den triste historien til tross, jeg har kost meg glugg ihjel. Brainstormet og konferert og fjaset og ledd av memene hun har produsert. Vi har fnist, latt oss irritere og til og med grått en skvett. Sammen. Tusen takk for samarbeidet!

Vi har lest og analysert, mast og kjast på SoMe. Beathe har lagd SKAM-memes (for er det en tilfeldighet at også NRK og Julie Andem valgte å legge fjerde og siste sesong av SKAM til april? Neppe!) og vi har boltret oss i diktutdrag både på blogger og Instagram. Vi har opprettet egne samlesingshendelser på Facebook, saumfart nettet etter omtaler, intervjuet forfatteren og arrangert konkurranse i samarbeide med Samlaget. 

Trykk gjerne på etiketten Samlesing eller Um sakne springe blome for relaterte innlegg.


27 stykker har benyttet seg av muligheten av å vinne bøker, men bare en eneste en skulle bli trukket ut. Den heldige vinneren av Samlagets fin-fine bokpakke er nå kåret, og vi kan gratulere


Rose-Marie Christensen


Vi er ikke rent så lite misunnelige på deg. Nyt de gode lesestunder dette vil gi deg!

Noen har latt seg besmitte av vår forelskelse i boken, mens andre har latt seg friste til gjentatte negative irritasjonsutbrudd både på blogg og i alskens kommentarfelt. Og noen har forsøkt gjentatte ganger uten å klare å falle for boken. Det er en ærlig sak. Kanskje har vi også skapt en for stor fallhøyde, med vår ensidige positive hyllest. Gjort oss selv en bjørnetjeneste, for å adaptere litt av bokens terminologi. Tsk-tsk.

Samlesingen har i alle fall utvilsomt ført til at flere har lest boken. - Så har også det vært vårt overordnede mål. Selvsagt.

Takk til hver og en av dere som har lest, enten dere har likt den eller bare forsøkt å like den:
  • Av en annen verden: For meg framstår det som et slags oppfunnet språk basert på norrønt og nynorsk, men er verken det ene eller det andre. Jeg får ingen virkelig mening ut av det.
  • Beathes bokhjerte: Jeg liker å kalle det en sørgesang, for det levner ingen tvil om at denne kvinnen sørger over tapene hun lir.
  • Bokvrimmel: (...) jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren.
  • Bøker & bokhyller: (...) for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. 
  • Ellikkens bokhylle: Det er savn, fortvilelse, lengsel og sorg. Uendelig mørkt, vanskelig og tungt. Og nettopp det at det er krevende å lese gir også rom for ulike tolkninger.
  • Groskro's verden: Jeg leste høyt og syntes det gikk greit, for språket er en blanding av gammelnorsk, dialekter og litt nynorsk. Men etterhvert mistet jeg grepet om historien og det hele ble litt for sært og spesielt for meg.
  • Kleppanrova: Det er sorgtungt og vi skjønner at hun sliter. (...) Gripende tekst! Det er så mye symbolbruk og undring som ligger i teksten så her er det mange tolkningsmuligheter.
  • Les mye: Dikta er ikkje enkle å forstå, for lik språket er handlinga langt frå lettfatteleg. Dikta gir rom for ulike tolkingar, men vi tar til oss stemninga og føler sorga. Vi får kjenne på ei fortviling ulikt noko anna eg har lese. 
  • Lese og reiselyst: Fikk sjokk da jeg åpnet boka i bibliotekets eboksamling. Hva var dette for et språk? Hvilken norsk dialekt kunne dette være? Leste høyt for meg selv for å samtidig høre teksten.
  • Lukten av trykksverte: For min del var det en helt grei diktsamling, ikke fantastisk bra, og ikke helt elendig, men mer midt på treet. 
  • Med bok og palett: Dette er ein spennande leik med ord, utruleg vakkert. (...) dikta står for seg, så utruleg sterke og gripande.
- Ja, også legger vi merke til at både Line og Silje har gitt den full pott på Goodreads!

April er nå ubønnhørlig over. I september får vi vite om innsatsen belønnes med pris. Vi kommer til å fortsette å fremsnakke Um sakne springe blome i tiden fremover, til bloggere, venner, kolleger, alle som orker å låne oss et øye eller øre. 

For oss er saken klar: Um sakne springe blome har den kvalitet, særegenhet, sprengkraft og nytenkning som gjør den til soleklar vinner av Bokbloggerprisen 2016.

- I våre hjerter har den allerede vunnet.
↧

Come what May

May 15, 2017, 2:44 am
$
0
0
Jada, jeg har nok brukt overskriften i tidligere år. – Men jeg mener det. Det som skjer får skje.

Det har skjedd masse, og det kommer til å skje masse. Bare ikke på bokfronten. Dessverre. Det er et savn, og jeg skulle så gjerne ha tryllet frem den ene glitrende, velskrevne bokomtalen etter den andre. I det minste lest glimrende, velformulerte romaner. Det er bare det at realiteten har trengt seg inn i min lille boble. Slik kan det gå.

Petanque har selvsagt opptatt mye av fritiden. Vi har beveget oss ut, trosset iskald nordavind, snøvær, spinnville måker og knallrosa armer. På jobb har det meste dreiet seg om arrangering av en større internasjonal konferanse. – Og som potetsekretær har jeg vært mer enn mye involvert. Klapp på skuldra, det gikk knasende bra. Ja, også har vi vært en liten uke i Belgia. Jeg fikk i det minste lest på flyet.

Helsemessig har jeg vært inn og ut av både det ene og det andre stedet. Ufarlig nytt i den saken er at jeg har jeg vært velsignet med nyervervet pollenallergi og det har gitt utslag i tidenes mest rødsprengte øyne. Dracula, scratch you eyes out. I kid you not. Det eneste jeg har orket å lese er å bla kjapt gjennom et ukeblad. Bøker har definitivt utgått. Blogger likeså. 

- Nå som jeg liksom hadde tid til den slags.

Min evne til å lese, involvere meg, svare på kommentarer og for så vidt kommentere selv på andres blogger har vært under all kritikk. Vit likevel at jeg har satt stor pris på alle livstegn.

Men altså. I en bokblogg skriver man om bøker. Og det gjorde jeg for så vidt også i april måned. Det vil si, egentlig bare om en eneste bok: Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevog. Samlesingen med Beathes bokhjerte var en eneste lang opptur. Det var virkelig fint å samarbeide med henne, og jeg har fnist meg skakk mang en gang av hennes herlige Um Skam-memeer. Høydepunktet var ellers da selveste svarte på våre spørsmål. Tenk, vår guru har fulgt med på oss og gledet seg over prosjektet!

Lesemessig koste jeg meg med Jo Nesbøs Tørst selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke lese mer om Harry Hole. Jammen meg sa jeg smør. Vel, ingen innertier, men Nesbø er og blir knasende bra forfatter. En selvpublisert, og selvdokumentarisk, liten bok om å miste barn, satte meg 14 år tilbake i tid. Ikke fordi sorgen kom kastende over meg, men fordi den var forbløffende nøktern og gjenkjennbar. Jeg håper å finne inspirasjon til å gi den litt spalteplass her på bokbloggen. En tredje bok jeg leste, faktisk den på flyet til og fra Belgia, var en roman inspirert av Edvard Munchs kjærlighetsintriger i den vesle sommerbyen Åsgårdstrand. Jeg ble overrasket over hvor forført jeg ble av Lisa Strømmes fortelling. Ikke full pott, jeg er kanskje litt vel kravstor, men du verden som jeg koste meg underveis i lesingen. 

Nå i mai har den lille lesetiden jeg har hatt gått med til å bla meg – nesten – helt igjennom Edvard Hoems Slåttekar i himmelen. Det er på mange måter en treg bok, jeg har ikke orket å lese mange sider i slengen. Det betyr ikke på noen måte at jeg ikke har kost meg med boken. For meg som ikke har hatt tid til å bedrive slektsforskning på lang tid, har boken også tilført fornøyelse også i den sammenheng. Det er nettopp denne typen «slektsforskning» jeg elsker å forsøke meg på. Man leter opp gamle dokumenter fra generasjoner før meg, for så å dikte opp en historie rundt menneskene. Med en stor porsjon ydmykhet i bunn evner Hoem å utføre dette med stor eleganse i all enkelhet. Kanskje jeg leser boken sakte i ren ærbødighet. Jeg vet hvor mye tid en slik type forskning medfører. Hvor mange omveier man unektelig legger ut på, hvor mange ganger man tvinges til å viske ut og begynne på nytt. Han inspirerer meg, hans ord er poesi for lesehjertet mitt.

Når alt dette er skrevet: Midtveis i mai kan jeg ikke melde om stor progresjon i mine lesemål. April og de to mai-ukene har vært relativt stillestående lesemessig. Håpet er å bikke tretti leste før måneden er over. Det burde være overkommelig, selv for meg.

  • # 1 | Antall: 28 av 52 leste bøker, 22 av 27 omtaler
  • # 2 | Norsk på norsk: 5 av 7 bøker på Bokbloggerprisens kortliste, 5 av 10 norske 2017-utgivelser
  • # 3 | Prosjekt: 0 av 2 av eller om Amalie Skram, 0 av 4 av Sigrid Undset, 0 av 2 av Gabriel Garcia Marquez
  • # 4 | Off The Shelf: 5 av 16

Aller viktigst er det å fullføre boken jeg holder på med. Dessuten fikk jeg til min store sorg ikke besøkt det store loppemarkedet i helgen. Sjansen er dermed relativt stor for at jeg må ty til bøker jeg allerede har, formodentlig noen som også er listet opp under Off The Shelf-målsetningen.

Eller mottatte leseeksemplarer, for all del, de er ikke glemt. Sjansen er enda større for at jeg er svak nok til å begynne på en av de. Prosjekt # 3? Nei, der er skylappene stadig på.

Søppelposene under øynene har i det minste minket til bæreposer. Nå gjenstår bare den vonde viljen.

↧
↧

Hvordan lese norsk lyrikk anno 2017

May 19, 2017, 4:41 am
$
0
0
Eller en liten oppsamling, om du heller vil:

Så langt i 2017 har jeg lest to norske lyrikksamlinger jeg tidligere ikke har skrevet egne innlegg om. Noen ganger har man ikke stort å fortelle, andre ganger har andre før deg sagt det så mye bedre enn du noen gang vil klare å uttrykke. 

Og, tross alt, jeg har ingen forutsetninger for å formulere gode dikttolkninger. Min kunnskap om tema strekker seg til enkle diktanalyser på ungdomsskolen og iherdige forsøk på å lese lyrikk på uskolert bokbloggernivå. Det hele begrenser seg ofte til "jeg liker den" eller "denne forstod jeg ikke". Nettopp, ikke mye å skrive hjem om. Dere får bare bære over med meg når jeg skriver om lyrikk kun basert på hva jeg føler når jeg leser ordene.

Jeg diller med mine egne vers og imponeres over andre. - Både at de faktisk har talentet og at de når ut til publikum som lar seg berøre, men mest av alt at de VÅGER. For hvilken sjanger er vel mer selvutleverende og naken enn lyrikk?

Men av og til, en gang i blant, føler jeg ikke lyrikken gir meg noe. At det bare blir ord i all lekenhet. Det blir som Ingunn Økland i Aftenposten skriver i sin kronikkPoesi slipper for lett igjennom, publisert 13. mai:
Poesien har utvilsomt hatt et eget vern i Norge. Sjangeren regnes som nettopp en yngleplass for unge talenter og frie eksperimenter.
Blant årets debutanter nevnes Ida Lorien Ringdal med den galgenhumoristiske samlingen Dette skjer ikke. Økland betegner den som delvis slagferdig og presiserer at ingen av debutantene, ei heller denne, er direkte dårlig. Likevel, det mangler noe, det er ingen knirkefri helhet. Hun forventer mer, en større presisjon, mer dybde, mer perfeksjonisme. Så også jeg, og særlig i nettopp Dette skjer ikke.


Omslaget er i så måte talende, rett og slett smått genialt. Øyensynlig er det skjedd noe galt i trykke- og kutteprosessen, akkurat som livet ofte går litt på tverke. - Noe det også gjør for bokens fortellerstemme, en ung kvinne, kanskje så vidt nådd tjueårene. Med en viss desperasjon og tristesse, ispedd en god slump humor, skildres livet til en jente, en kvinne, som søker nærhet og trygghet. De fleste med noen år på rumpa kjenner seg godt igjen, gjenkjennelsesfaktoren er stor og faren for å vri seg ubekvemt med flaue, fortrengte minner som propper opp fra underbevisstheten, er overhengende. Det hele beskrives av et ungt og nokså uerfarent sinn, og mangel på refleksjoner og livsvisdom plager meg. Stadiet hun er på er for meg som leser forlengst forsøkt forlatt, jeg blir litt stresset av å kjenne på disse følelsene, minnes disse tankene. 

- Men mest av alt sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg kunne skrevet dette vel så bra selv. Såpass gjenkjennende er det. Og selv om det burde være applaus verdig i seg selv, kjenner jeg likevel på et preg av lettvinthet. 

Best er hun, og det er ofte, når hun snur en situasjon på hodet bare ved å bytte om på noen ord, eller la noen enkeltord vri meningen til det motsatte av hva vi forventer. 

I så måte hadde jeg likt å ha noen utdrag i glass og ramme på veggen. Ikke minst kunne jeg trykt på liker på sosiale medier. Å lese alle i en samling blir derimot for mye, for stressende og litt for selvsagt.

Selvfølgeligheter er det også mange av i lyrikksamlingen Eim av Margrethe Aas, riktignok på en annen måte. Ofte satt jeg igjen med følelsen av, unnskyld det fjasete uttrykket, smør på flesk. Her er det overtydelige bilder og lite fantasifulle metaforer. 


Aas debuterte for to år siden med diktene Vy, hvor handlingen og personen befinner seg i en storby. Aftenpostens (igjen!) anmelder Henning Hovlid Wærp skrev den gang:
Byens pulserende liv kommer bare indirekte til syne, det er ikke mennesker vi møter, men metonymier for oss, det vil si at et uttrykk erstattes med noe som står i nær begrepsmessig relasjon til det.
Dette er ord og vendinger jeg selv aldri ville klart å forfatte, men det ser bra ut og jeg tror jeg kan overføre det også til Eim. Og til tross for overflødigheten jeg tidlig konkluderte med, fattet jeg umiddelbart interesse for ordene og historien. Det var noe ekstra jeg visste jeg måtte konsentrere meg om å oppfatte.  Jeg påla meg selv å bruke tid på samlingen. 

Det var utbytterikt. Hennes litt tidvis fantasiløse metaforer var gjennomført nok til å ha noe for seg. Vi leser om trær som felles, gulv som slipes, hus som arves og tallerkener som spises av, generasjon etter generasjon. Det er jo slik det er; Vi kan aldri kvitte oss med fortiden, vi tar alltid med oss noe av det som har vært, de som har vært før oss, med inn i samtiden og fremtiden. 

Med Eim balanserer Margrethe Aas hårfint mellom det selvsagte og det krevende. Av og til går det galt, men helhetsinntrykket; historien, utførelsen og budskapet; er likevel godt. Det er forsåvidt et kunststykke i seg selv.

Tilgi meg for å skrive uten faglig tyngde om andres skaperverker kun basert på personlig synsing. For meg går ingen av samlingene inn i historien over uforglemmelige leseopplevelser, men begge ga meg noe i øyeblikket. Som deler eller som helhet, flyktig eller litt mer varig. Noe å nikke gjenkjennende til, eller noe å gruble over. Kanskje er nåløyet for å utgi poesi i overkant stort, men både Eim og Dette skjer ikke har tilstrekkelig særegne stemmer til å forsvare sin plass i norske bokhyller.





Kilde: Både Eim og Dette skjer ikke er mottatt som leseeksemplarer fra Tiden Forlag.


↧

I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson

June 21, 2017, 5:15 am
$
0
0

Jeg har på ingen måte gitt opp verken lesing eller blogging, men av og til biter realitetene. I min to-ukers time out fikk jeg lest litt, i det minste mer enn jeg har gjort siden april. En av bøkene jeg leste er skrevet av forfatteren bak La meg synge deg stille sanger, og den vil jeg gjerne skrive noen få ord om. - Den hadde noe ekstra ved seg, til tross for en skuffende siste halvdel.


I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson
Svensk. Utgitt på norsk i 2015.

La meg synge deg stille sanger tok meg med hud og hår. "Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin." skrev jeg i min omtale. Det var noe ved hennes beskrivelser av ensomhet og sorg som virkelig krøp inn under huden min. 


Også i Olssons I skumringen... møter vi mennesker i sorg. Persongalleriet er lite, i all hovedsak begrenset til tre personer, en kvinne og to menn, bosatt i samme boligkompleks. Elisabeth flytter inn etter et samlivsbrudd - og sammenbrudd. Enkemannen Otto lever et rolig liv hvis eneste sosiale lyspunkt er naboen Elias sitt ukentlige middagsbesøk. Elias selv holder seg også mye for seg selv, inne i sin egen leilighet hvor han skaper tegneserier, i mangel av skrevne ord. Snart har han laget en egen roman av tegninger, en historie om hun som gjemmer seg bort. Hun som setter fra seg bøker utenfor døren hans, Hun som er som en skygge av seg selv. For Elias ser Elisabeth, nærmer seg forsiktig, lokker henne ut av skallet. Akkurat som Otto gjør. Forsiktig, forsiktig.

Det er nettopp denne umake forsamlingens samhørighet og felles trøst som gjør romanen vel verdt å lese. Olsson har en uvanlig god evne til å skape en vemodig stemning man øyeblikkelig glir inn i. Elisabeths depresjon er troverdig. Behovet for å være der for henne, lytte, stryke henne over kinnet, gjør at du ikke klarer å legge fra deg boken.

- Så når Otto lokker med seg Elisabeth på daglige svømmeturer og de etterhvert blir et par, forsvinner stemningen som holder leseren i ånde. Til og med Elias finner kjærligheten. Og det hele toppes med en felles sommerferie i sus og dus. Der første halvdel nærmest lokker leseren inn i mørket, fremstår andre del som lettvint og usannsynlig. 

Den åpne avslutningen redder heldigvis inn helhetsinntrykket. Det hindrer likevel ikke å stemple romanen som en av de få man med god samvittighet kan legge fra seg halvlest. Om du greier å stoppe i tide vil til gjengjeld den første halvdelen være riktig fin - og verdifull - å lese.




Kilde: Lånt av kollega.

Andre bloggere:I skumringen synger svarttrosten ble behørig omtalt i mange bokblogger for et par år siden. Om du ønsker å lese andres syn på boken anbefaler jeg spesielt innlegget til Rose-Marie.
↧
Search

Lest og ulest, halvveis i 2017

July 10, 2017, 6:46 am
$
0
0
Det er 10. juli og jeg har nettopp innrømmet overfor meg selv at jeg ikke bare lider av liten TID til å lese, men også av meget laber leseLYST.

I stedet for å putte boken jeg holder på med ned i veska for lesing på buss og tog, skylder jeg på sliten rygg og oppdaterer heller Facebook to ganger hvert minutt. I stedet for å lese på kveldstid ser jeg TV uten å egentlig se på TV. Jeg legger puslespill på nettbrettet til øynene skrumper inn. Jeg dupper av i sofaen. Jeg tar til og med heller oppvasken enn å lese. Så langt har det altså gått.

- Og slik har det egentlig vært lenge. Mest mangel av tid, altså, men nå også lyst. Halvveis i året ligger jeg derfor dårlig an vedrørende mine lesemål. Jeg begynte 2017 i overkant friskt og optimistisk, men det dabbet kjapt av. Lesemål #3 er stadig på 0. Faktisk ikke bare på 0, men også på 0 og 0. Ikke har jeg lest noe av Skram. Ikke har jeg lest noe av Undset. Ei heller noe av Gabo. – Noe som også påvirker #4: Off the shelf, bokbunken med dårlig samvittighet. Det vil si. Jeg har plukket opp Zadie Smiths’ White teeth og lest første kapittel, mest for syns skyld. Jeg elsker persongalleriet hun skaper i bøkene sine, men det er litt for mye sagmugg og tomrom i hodet mitt for tiden.

For tiden koser meg i sneglefart med Edvard Hoem-bøker. Hans slektsromaner inspirerer meg til å ta opp igjen slektsforskningshobbyen, og vips: dårlig samvittighet også for det.

Hvor tullete er vel ikke slikt.

Veldig.

I alle fall. Siden forrige hjertesukk har jeg vært sykemeldt i to uker og fikk da lest ut svimlende … to bøker. En bok som kommer ut på markedet i høst, og en liten roman som bød på både opp- og nedturer. Førstnevnte gleder jeg meg virkelig til å se om fenger folket, for selv likte jeg den skikkelig, skikkelig, skikkelig godt. Omtale er skrevet og tjo og hei, akkurat hvorfor jeg likte den så godt kan leses 10. august. Om en måned kan jeg altså skilte til et ordentlig innlegg. Det er da enda noe.

Snart er det sommerferie. Ikke at jeg får lest i ferien: Av 19 dager fri vil petanque kreve sitt i minst 16 av dagene. – Men på flyturene, da, DA kan og vil jeg kanskje få lest litt. Som f.eks. i en Undset-bok.


- Om jeg da ikke velger å anta at medbrakte bøker vil bety overvekt på bagasje. Jeg kjenner jeg nødig vil slite ut ryggen til sjauerne på flyplassen.
↧

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

August 10, 2017, 12:00 am
$
0
0
I juni tikket en epost inn med spørsmål om jeg ønsket å lese en roman som vil være Penguins hovedtittel hele det kommende året. "Ehhhhhhh, jaaaaaaaa" tenkte jeg. Selvsagt ville jeg det. Enten for å rulle meg inn i teppet og gråte, eller for å taste ned en slakt uten sidestykke. "Fra teamet bak Jojo Moyes" stod det i flyeren som fulgte med manuset. "Ohhhhhhh, gjør klar slaktekniven" tenkte jeg. Så grusom kan jeg være.

Så grusomt feil kan jeg ta.


Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield
Roman. Utgis på norsk høsten 2017.

Jeg var solgt fra første kapittel. Jeg leste om godt voksne Ivy, enke på ente året, som forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, som om de alltid har vært "meant to be". Et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. De gifter seg, men lykken varer altfor kort. Like etter at de har funnet hverandre igjen, dør Abe. 

Og hvis du ser for deg meg som ihjelgrått etter de første sidene, tar du feil. Det er noe verdig og fint over historien, en moden, velsignet kjærlighet som man tror på, fordi man vil tro på det. Dette noe evige, det skjebnebestemte, ultimate romantiske. Så romantisk at selv en kyniker ikke kan hjelpe for å like det. Så romantisk at det blir et spørsmål om liv, mening, universelle lover, sjel. Alt.

For dette er mer enn en kjærlighetsroman. Den setter igang tankevirksomhet hos leseren som både er fornøyelig og spennende, om man tillater det attpåtil ganske krevende. For hva om, tenk om, hvis.

Og det er nettopp det. Tenk om Ivy og Abe hadde møtt hverandre før de ble gamle. Tenk om Abe og foreldrene aldri hadde flyttet. Tenk om Ivy og Abe hadde holdt sammen, stiftet familie. Tenk om det alltid hadde vært de to, bare de to og ingen andre. - Eller tenk om Abe aldri hadde begynt på samme skole som Ivy. Tenk om de aldri hadde møttes. Hva da? Ville de kjent på et uforklarlig savn i sine liv, følelsen av å mangle noe eller noen, aldri helt være tilfreds?
We're just two lost souls
Swimming in a fish bowl
Year after year
(Wish you where here, Pink Floyd)
Finnes det egentlig en ekte kjærlighet? Ble vi skapt som en for deretter å bli skilt i to, slik at vi leter etter vår make til vi forlater denne verden? Og kan vi noen gang, selv om vi finner denne eneste ene, virkelig være lykkelige? Kan lykken noen gang bli fullendt, kjærligheten vare livet ut, i all evighet?

For Ivy & Abe varte ikke lykken lenge før den ble til sorg. Ei heller varer lykken mellom de to i de neste kapitlene. De møtes og føler umiddelbart tiltrekning. De føler at de har funnet noe de har lett etter, det føles naturlig, men aldri kan det vare. - Det gjør jo som regel ikke det. Alltid kommer det noe i veien, alltid vil man kunne ta feil valg. Svikte. Såre. Eller forlate, for å unngå å såre.

Av og til kan det til og med ramle høyballer ned fra en lasteplan.

Man vet aldri hva som skjer. - Og man vet aldri hva som ville skjedd om man hadde hatt mulighet til å skru tiden tilbake.

Jeg kunne skrevet en roman om romanen. Om alle historiene. Hvordan forfatteren, sjangeren til tross, aldri tyr til klisjeer eller overflødigheter verken i beskrivelser eller dialoger. Om sammenflettinger, frempek og eiendommelig gjenkjennelseseffekt. Filosofert om skyggeliv og parallelle verdener. Lekt meg gjennom skriveprosessen, tegnet linjer inspirert av betraktninger fra eget liv. For Hva om...?

Selv ikke en slapp smørkniv slipper til i denne omtalen. Om jeg er blitt ukritisk og enkel eller om fortellingen faktisk er så god som jeg antyder at den er, avgjør du best ved å lese boken selv. Kanskje vil du ha innvendinger og finne logiske brister, men jeg tror at vi kan enes om at det filosofiske aspekter ved handlingen, forfatterens oppfordring til å tenke selv og skrive utenfor den vante boksen, gjør at boken fortjener oppmerksomhet og mange lesere. 




Les også: Liker du å gruble litt mens du leser denne type romaner, vil du elske David Levithans Hver dag.

Kilde: Leseeksemplar.


↧
↧

I gode og onde dager, av Gill Paul

August 15, 2017, 6:46 am
$
0
0
Før sommerferien fikk jeg tilsendt pocketboken I gode og onde dager. Tittelen var omtrent like skremmende som den smekre kvinnekroppen på forsiden. Du vet, en kvinnekropp med langt, bølget hår, poserende med ryggen til, alene på en brygge. Undertittelen Kan kjærligheten utholde alt var som skapt for å få meg til å beinfly. Alternativt sette boken fra meg i bokhylla, litt utenfor synsvidde til eventuelle gjester.

Utslitt av en halvlest spionthriller begynte jeg likevel lese i boken. Så endte det som det ofte gjør med denne type litteratur: Jeg lå i sofaen og slukte side etter side, og da jeg måtte bevege meg utendørs, leste jeg videre på bussen mens jeg etter beste evne skjulte omslaget. 


I gode og onde dager. Kan kjærligheten utholde alt? av Gill Paul
#internasjonalbestselger. Utgitt på norsk høsten 2017.

Jeg ville nødig bli feilaktig avslørt som Harlequin-leser. – Men jeg vil enda mer nødig at andre skal gå i samme felle som jeg holdt på å gå i. Jo visst er dette en real guilty pleasure med alle dens ingredienser, men denne er langt bedre enn gjennomsnittet. Langt bedre. 

Liker du Lucinda Rileys romaner vil du elske denne.

Det er voldsom kjærlighet ispedd historiske fakta, parallelle historier, dype tragedier og følgelig opptil flere episoder hvor man fint kan gråte en skvett. Det er tilstrekkelig godt skrevet og nokså troverdig plott. En viss moderasjon skyldes at jeg antakelig ville avfeid avsluttende del som noe tåpelig, hadde det ikke vært for at jeg var fullstendig oppslukt etter å ha lest de første 300 sidene.

Tragisk kjærlighet og historiske hendelser, altså. Hør bare:

I gode og onde dager er en semifiktiv kjærlighetshistorie mellom Tatjana Romanova, nest eldste datter av den russiske tsaren Nikolai, og soldaten Dmitri Malama. Semifiktiv i den forstand at man har godt grunnlag for å hevde at et visst forhold mellom de to faktisk har eksistert. Parallelt leser vi historien om britiske Kitty som etter å ha avslørt sin ektemanns utroskap, flykter til en hytte langt inne i de nordamerikanske skoger.

To historier som flettes sammen er nærmest et must i denne type romaner. Her er det heldigvis gjort nokså elegant. Hvor fortiden fortelles gjennom utallige tvister og temmelig heseblesende spenning, fortelles nåtidens historie tilsvarende nedroet. - Hvor Malama og Tatjana er fra seg av fortvilet forelskelse, lærer vi Kitty å kjenne hvor hun jobber seg gjennom sin egen sorg gjennom oppussing av hytta – og forsøksvis fortrenging av realitetene hun snart må ta tak i på hjemmebane.

Fortidens historie består av mange hendelser og twister, men det er likevel på sett og vis troverdig. Det er nesten mer ufrivillig vittig hvor nevedyktig og selvgående nåtidens Kitty er, til tross for at hun eget sigende hadde mistet kontroll over eget i liv i ekteskapet. – Det er, om man har ønske om å lete etter feil i romanen.

At du blir klokere av å lese I gode og onde dager kan jeg ikke garantere, men du vil utvilsomt bli inspirert til å lære mer om tsarfamilien og formodentlig også bygge på din spede kunnskap om russisk historie. Kanskje også driste deg til å lese russisk litteratur. Om du ikke sporenstreks kaster deg over mursteinene til Dostojevskij eller Tolstoj, kan du i alle fall kan begynne med noen noveller av Tsjekhov.

- Eller hva med novellesamlingen Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov?





Kilde: Leseeksemplar.
↧

Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem

August 18, 2017, 3:53 am
$
0
0
Store deler av sommeren har gått med til lesing av Edvard Hoems slektsromaner. Trilogien om hans oldefar Knut, om livet i og rundt Molde i siste halvdel av 1800-tallet og utvandringsbølgen i samme tidsepoke, har fått rik oppmerksomhet og unison hyllest gjennom flere år. - Vi tåler vel litt til?


Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem
Utgitt i 2014 og 2015. Nynorsk. 

Historien er temmelig kjent for de fleste leseglade nordmenn. Knut Nesje er slåttekar og far til Hans. Guttungens mor er død, og de to arbeidskarene strever og funderer seg gjennom hverdagen. Så, plutselig en dag, kommer Serianna til gards. Hun røyker pipe, er ferm og makelaus.

Knut og Serianna hopper i høyet, sånn, du vet, bokstavelig talt, og brått flytter hun inn i den vesle stua på Nesje. Årene går, Hans vokser til og får søsken. Seriannas søster Gjertine bor hos de en periode for å hjelpe til med stell av hus og pass av barneflokken. Nesje selv arbeider som en helt, mens han drømmer om å en dag eie egen jord. 

Det er ikke den eneste drømmen. I et fattigslig og arbeidsomt liv er det håpet og troen på en bedre fremtid som gir næring til å ta fatt på nok en dag. Noen støtter seg til lovsangen. Andre drømmer om å starte opp på nytt et sted på andre siden av havet.

Nesten alle reiser. Nesten ingen blir. Bare yngstedatteren blir værende i hjemtraktene. Litt etter litt må Nesje og Serianna innfinne seg med at sønnene reiser bort. En til nabobyen for å drive butikk, en blir satt bort, en flykter ut av landet og en starter opp på nytt. 16 år unge Eilert følger etter sin tante Gjertine og får et nytt liv – på prærien.

Velrennomerte litteraturkritikere har sagt det meste som er å si. Antall solgte kopier forteller sitt tydelige språk. Edvard Hoems bøker har ikke bare litterære kvaliteter og historier som er verdt å fortelle, men de har også dette udefinerbare man blir oppriktig glad i.

Hoem forteller om det nære og kjære, det som en gang var, og det som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Tanker vi selv har tenkt, ømhet vi selv har følt overfor generasjonene før oss. 

Fortellerstemmen loser oss gjennom årevis med vanskelig økonomi, hardt arbeide og sosial kontroll, alt med plassmannen og originalen Knut Nesje i førersetet. Skjønt, han var ingen mann som slo hardt i bordet. Av og til våget han likevel å ytre sine meninger om mangt og mye. Hadde han bare vært av høyere stand ville kanskje noen attpåtil lyttet til ham. Slik forteller også Hoem om livet og samfunnet i Moldetraktene. Han fletter inn møter med datidens byvekst og store personligheter. Det hele er skrevet med varme, lunhet og forstandighet. Det oser av klokskap og er ærefullt uten å være forherligende. 

I flere blogginnlegg har jeg publisert historier fra min egen slekt. Bøkene inspirerer meg til å fortsette å skrive. Edvard Hoem har skrevet flere romaner med utgangspunkt i slektninger som har levd før ham, og slektsforskningsmessig er hans vinking svært interessant. Han saumfarer historiske dokumenter som kirkebøker og immigrasjonsprotokoller, lærer sin lokalhistorie og vever sammen en fortelling, også bygget på brev, fotografier og historier som har gått i generasjoner. 

Fritt for ettertidens forgyllede slør av idyll, forteller han nærmest nøkternt om hvordan det kan ha vært, hele tiden med en ydmyk forsikring overfor leserne at han ikke vet, men tror. Kanskje, sannsynligvis. Det grenser til å bli for omstendig, for repeterende, og det som kan virke som bagateller får mye plass.

- Likevel klarer han å holde meg og utallige andre i ånde, til tross for 2 x 500 sider. Enda gjenstår en roman, den siste og avsluttende i trilogien. Jeg vegrer meg for å anskaffe meg denne, vel vitende om at etter den er det slutt. Det er en slags sorg i seg selv. 

Så glad i romanene er jeg blitt. Glad i personene. I stemningen. I fortellerstemmen.

Og om jeg enda ikke har klart å gi tilstrekkelig uttrykk for hvorfor, fortsetter jeg gjerne. Jeg er glad i det strevsomme hverdagslivet. I kjærligheten til de som har gått foran oss. I han som var så klok og vitebegjærlig, men ble avskrevet som bygdetulling. De sterke kvinneskikkelsene som er i bakgrunnen, sånn var det, sånn må det også være i bøkene. I Gjertine, den livlige og utfordrende unge kvinnen som brått kunne havne i dype daler. Hennes motgift til depresjonen er verdt lesestunden alene.

Kanskje mest av alt er jeg glad i Nerjes uuttalte sorg over han som ble satt bort. Sårheten som fortelles mellom linjene. – Akkurat som det den gang var. Dette med at det bare var sånn det var, det var ikke noe å tenke på, ikke noe å snakke om. 

Likevel. Disse tankene om natten når man slettes ikke får sove. Den siste biten som må falle på plass før man kan lukke øynene og ta farvel. 

Hjertet verker og magen blir tung, men jeg gråter ikke. Leseopplevelsen blir værende.





Les også: Mine egne slektshistorier finner du ved å scrolle deg nedover (denne siden).

Kilde: Fra egen bokhylle.
↧

Verdt å lese: Tre nye lyrikksamlinger

August 25, 2017, 3:23 am
$
0
0
Jeg har likt å lese dikt så lenge jeg kan huske. Fra jeg som lita jente kunne Zinken Hopps barnevers utenat, til jeg som konstant avstandsforelsket tenåring samlet mine favorittvers i en blomsterdekorert notisbok. Kipling, Hagerup, Gibran og Hauge om en annen. Fra jeg som student ble lykkelig kjøper av Paul Celans verker til jeg som nærmere førtiåring skriver av meg all verdens byrder i min egen hemmelige lyrikksamling. For øvrig et opphop ord ingen noensinne skal få lese.

Med mindre jeg tar en Elling, selvsagt. Du vet, det der med den mystiske poeten E. 

Så jeg både leser og skriver. Både på ungdomsskolen og på videregående valgte jeg helst diktanalyser fremfor grei ut– og fri fantasi-stiler. Skjønt, å skrive om lyrikk hvor leserhorden ikke begrenser seg til den ene læreren har jeg vanskelig å bli fortrolig med. Jeg hoppet riktignok ut i det med begge bein og vel så det, muligens landet jeg på magen, i forbindelse med Beathe og min sin fremsnakking av fjorårets store leseopplevelse og dens plass på Bokbloggerprisens kortliste. Men fortrolig? Nei. 

Dermed blir det samleinnlegg. Igjen. Tidligere i år skrev jeg noen ord om to nye utgivelser, begge norske. Denne gang følger jeg opp med 3 diktsamlinger hvor alle er skrevet av kvinner. Alle med kvinner i hovedrollen. Alle er debutanter. 2 norske poeter og 1 utenlandsk. Mye likt og litt ulikt, altså. 

- Og alle tre anbefales. 



Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Lenger oppe ymtet jeg frempå om at boken som gjorde størst inntrykk på meg i fjor var nettopp lyrikk. Beathe fulgte opp med like stor begeistring, og denne gang er det jeg som følger etter henne: Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen fortjener å nomineres til Bokbloggerprisen. 

I underkant av sytti sider er det fort gjort å lese igjennom, men ordene, stemningen, følelsene, slipper ikke taket i deg. Om du ikke veksler mellom gåsehud og klump i halsen av denne lyrikken vil jeg hevde du er temmelig hardhudet. 

Jeg kunne også hevdet at du er umenneskelig, men jeg sitter på hendene for å ikke bidra til altfor høye forventninger og provosere frem slakt, diverse kløpulver friskt i minne.

Så hvorfor har jeg latt meg rive med? Det hele er vondt, hjerteskjærende – og tidvis gjenkjennelig.

Fortelleren er en mor som lengter etter sitt barn. Barnet ble født før tiden, og den traumatiske starten på livet er problematisk for mor-og-barn-forholdet. Mor er hele tiden i alarmberedskap, og det er vanskelig å hente frem de gode følelsen. Frykten for at noe skal skje med barnet er for stor. Årene går, men mors angst er like fullt til stede. Hun mener godt, men det kommer ut feil, og det er sårt å lese. 

- Som når hun holder på å kjøre av veien, hun skylder på et rådyr som kommer løpende over veien, men egentlig er det fordi hun er redd for at barnet har sluttet å puste. Som når hun står i timevis og steker vafler, har tømt skapene for ingredienser, fordi barnet har lyst til å selge til naboene. Det begynner å regne, vaflene blir ødelagte før de i det hele tatt rekker å bli kalde. Moren kjefter; - du skulle da forstått at det var en tåpelig idè. 
og da vi endelig kom hjem
og gikk ut av bilen
var det blitt mørkt
det var umulig for meg å slippe hånden din
ikke engang et lite øyeblikk
jeg holdt den for hardt
helt du begynte å grine
og da slapp jeg deg så brått
at du nesten mista balansen
Hun mener det ikke. Selvsagt vil hun bare godt. Hun er frustrert over negative tanker og urasjonelle utbrudd. Mor ser hvordan hun overfører redselen, frykten, til barnet, og hvordan barnet trekker seg mer og mer bort fra henne. Barnet nekter å spise. Barnet får venner hun ikke tar med hjem. Så blir barnet voksen.

Det går galt med barnet. Veldig galt, og morens selvransaking er vond å lese. Vondt, fordi hun lengter etter sitt barn, ønsker at ting var annerledes, at hun hadde gjort annerledes, tenkt annerledes, sagt noe annet. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt. 



Barsel, av Kristin Storrusten
Lyrikk. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Som en relativt ung kvinne (jeg har i det minste sluttet å betegne meg selv som jente), kronisk pålogget internet, i overkant glad i blogger og nettforum samt glad i alt som har med litteratur å gjøre, har jeg i mange år vært godt kjent med navnet Kristin Storrusten. Jeg har latt meg imponere over hennes skriblerier på Bokmerker.org, og jeg har kost meg glugg i hjel med hennes royale bloggfanzine Gal og royal. Gjennom bilder på Instagram hadde jeg også fått med meg at hun har mann og barn. – Men at hun var svanger med diktsamling visste jeg skammelig lite om. Faktisk ingenting, helt til boken i høst ble gitt ut.

Det viste seg også at hun hadde sitt å stri med mens barn nummer to var baby. Det var kanskje ikke alt hun våget å vise omverden, men heldigvis skrev hun ned sine betraktninger. Heldigvis både på grunn av det selvterapeutiske elementet, og fordi det resulterte i diktsamlingen Barsel. – Lett gjenkjennelig for de aller fleste mødre, nybakte som hønngamle. Formodentlig også til god trøst for de som tenker de samme tanker som forfatteren selv en gang tenkte.
Hello from the other side
Jeg må ha sagt fra tusen ganger
Du får ikke deg selv + baby
Du får alt nytt
Uten kvittering, angrerett, åpent kjøp
Og du vil ikke høre på meg
Jeg ville ikke høre på noen
Så da står du her, da
Uten å ha hørt på noen
Og skjønner at moren din hadde rett
Barn forandrer alt. Det skulle bare mangle. Og hvor enn forberedt man tror man er, blir det likevel ikke helt slik man trodde. Kanskje det blir bedre. Kanskje det blir verre. Kanskje varer det et øyeblikk, kanskje i en evighet. – Og av og til, ganske ofte, blir man overrumplet av depresjon.

Tenk det, når alt har gått bra, barnet er friskt og fint, man har alt på stell. Man er lykkelig og beriket og alt hva godt er, og så er alt likevel mørkt. 

Barsel er en samling dikt om hvor uendelig slitsomt det kan være, hvor håpløst og tungt det av og til er, alt man ikke helt våger å være åpen om. Det handler om såre brystvorter, senebetennelse etter bæring, tiden som ikke strekker til, om lange dager der man lengter etter leggetid, smokker som må puttes inn og livsledsagere som for pokker ikke en gang greier å putte brukte sokker i skittentøyskurven.

Diktene er likevel ikke nedbrytende, triste, gråe og fæle. Det er slitsomt og ille, men det er likevel med en alltid tilstedeværende og befriende nerve av galgenhumor. Fortellerstemmen vet at det vil gå over, det må jo det, det har det gjort for alle andre. 

- Og det har gått bra. Veldig bra. Både med henne og boken.

Melk og honning, av Rupi Kaur
Lyrikk. Kanadisk. Utgitt på norsk høsten 2017.

Indisk-kanadiske Kaur ble godt kjent i media for et par år siden, da hun publiserte kontroversielle bilder på Instagram. Skjønt, kontroversielle? I alle fall mente IG at bilder av litt blod på rumpebaker og lakener var mer enn god nok grunn til sensur. Kaur satte himmel og hav i bevegelse og fikk viden gehør og en stakkarslig unnskyldning fra de ansvarlige. Senere prydet hennes bilder den norske antologien med det klingende navnet Mensen.

Hennes sta stolthet og fryktløshet har også resultert i diktsamlingen Melk og honning som i høst utkom på norsk. Gjennom fire nokså strengt adskilte deler følger vi jeg-personen gjennom en barndom preget av overgrep, tenåringstid med ungpikeforelskelser, et usunt forhold, en løsrivelsesprosess – og til slutt, erkjennelsen av viktigheten av å være trygg i seg selv. Stå på egne bein, ikke la noen stå i veien for ens egen lykke.
jeg roter
meg alltid inn
i det samme
jeg lar ham alltid
fortelle meg hvor vakker jeg er
og tror halvveis på det
jeg hopper alltid mens jeg tenker
at han kommer til å ta meg imot
i fallet
jeg er uforbederlig
en elsker og
en drømmer og
det kommer til å
bli min død
Det hele er overraskende modig med sterkt feministisk tilslag. Det er tidvis brutalt og smertefullt å lese om jeg-personens traumer fra barndommen, og seksualiteten videre i boken er uvanlig rå. – Skjønt, den hele tiden er på kvinners vilkår. Det er unikt i seg selv. 

For kvinner er det ubehagelig mye å kjenne seg igjen i. Følelsen av å være den som venter. Som kuer seg. Som er avhengig. Oppvåkningen er langsom og eksploderer i bokens avsluttende del: Elsk deg selv, bygg nettverk av kvinner rundt deg. Vi er mange, vi hjelper hverandre, vi er sterke sammen. 

- Det er ikke rart at unge kvinner omfavner boken.

Som diktsamling er dette en litt ujevn og salig blanding av dikt og visdomsord, ofte også nærmest kamprop. Nærmest hver side er delikat illustrert med hennes enkle, men virkningsfulle, strektegninger. Ikke alle dikt er like sterke, men alle gjør på et eller annet vis inntrykk. 

Det er noe kvinne-universelt over det hele, en ærlighet som bare en modig ung kvinne kan formidle. Forfatteren maner frem en stolthet og stahet som unektelig inspirerer og motiverer. 





Kilder: Alle tre bøker er mottatt som leseeksemplarer.


↧
Viewing all 515 articles
Browse latest View live
Search