ellikkens bokhylle

Hvilken annen overskrift kan det vel bli, nå som vi er inne i månedens aller dag og jeg har sett meg nødt til å oppdatere oversikten over årets lesemål. For tingen er: Det går skikkelig dårlig, og likevel er jeg på sett og vis fornøyd. Jeg visste jo at jeg ikke ville greie det, men samtidig er det litt tid igjen. Så kanskje, og hvis ikke, kanskje neste år?

Prosjekt-lesemålene er helt natta. Natta. Fire Undset-bøker? Are you kidding me? Me?! Ok, de to Gabo-bøkene beskjemmes jeg av, dette gir meg noe som minner om dårlig samvittighet. Og Off the shelf? – Ikke vært i nærheten av en gang å TA PÅ de. Nei, vet du hva. 2018, bring it on, sier jeg bare.

Derimot antall, omtaler og norsk litteratur – Der er jeg fornøyd. Eller. Det kommer seg. Etter en veldig slapp forsommer og sommer, kom jeg godt i gang i august. Jeg får hjertebank av tanken på bunken høstutgivelser som ligger og venter på meg i stua, og gleder meg helt ellevilt til å lese alle som en.

Dessuten har jeg akkurat lest boken jeg tror vil stå seg som årets beste leseopplevelse. Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen. Debutantlyrikk med en mors sorg som tematikk? You had me at Hello. Jeg kommer til å kjatre om boka helt til du leser den. Tro du meg.

Ellers: Livet består av mer enn bøker. For min del består det av 99 % petanque. NM ble arrangert i juni og siden jeg utelot å fortelle om det i forrige oppsummeringsinnlegg får jeg gjøre det nå. For jeg ble norgesmester sammen med min samboer, og det er jeg fryktelig glad for. Også var det selvsagt stor stas å vinne den norske kvalifiseringen til EuropaCup for klubblag. 25 kamper og 25 seire! Fryktelig glad er jeg også for at sommerferien ble så bra: Nesten tre uker i sus og dus og palmesus i Cannes med omegn. Ti norske petanquespillere og tilnærmet dobbelt så mange petanqueturneringer. Jeg fikk besøkt ett slott, vært i ett museum og badet ikke en eneste gang. En nydelig treningsleir! Her hjemme er rankingsesongen så smått på hell, og fremover er det en salig runddans med treninger, turneringer og andre happenings. Bergenstur neste helg, deretter Berlin. Du vet hva de synger? First we take BeeeeeeRRRRRRRRRRgen, then we take Berliiiiiin?

Oslo er dessuten blitt velsignet med en fantastisk bakgård midt i Oslo sentrum, hvor PETANQUE er høyst vesentlig. Musikk, spennende restaurantcontainere, alternativ takterrasse, grønt og skjønt, utallige hage/ute-aktiviteter, urtehage, stor uteservering og 14 petanquebaner. Hva giiiiiiiir du meg? – Jo, verdens største high-five!

Oasen heter Prindsen Hage, og jeg kan ikke få skrytt nok av stedet:

Mulig jeg ikke blir castet til potensielle kassasuksesser med det første.

Men stedet, STEDET er helt rått! Sving innom hjørnet etter bruktmarkedet i Storgata, rett før Christian Augusts Minde. Ta gjerne med en bok også: det er masse gode hagestoler og hengekøyer der, perfekte for siste rest av sommerlesingen. Just saying.

Jeg er av de utallige som siden høsten 2015 har sett, lengtet etter og tenkt på SKAM. Karakteren Vilde er en av de som har gjort sterkest inntrykk. Det er tydelig at hun har sitt å slite med, selv om hun gjør alt hun kan for å dekke over. Dette behovet har serieskaper Julie Andem respektert til det fulle. - Av og til hjelper det å bare late som, sier Vilde til sin beste venninne i seriens aller siste episode.

Andem har latt oss vite litt, men har holdt igjen så godt det lot seg gjøre. Akkurat som Vilde. Av og til gjør nettopp det at vi ikke helt vet, større inntrykk enn om vi hadde visst alt. Av og til er livet såpass vanskelig at det beste man kan gjøre er å la problemene ligge. Utsette de. Livet er nå. Hold om og hold av.

Slik er det også i debutanten Camilla Sandmos ungdomsroman.

Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo

Ungdomsroman. Debutant. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Emma er 15, bruker halve livet på kunstløp og resten av livet på å spille Sims. Mamma maser konstant på at hun må trene, søstera leverer 6-ere på strak arm, og vennene … vel, de vennene hun ikke har hadde sikkert vært fine å ha. Akkurat så sursøtt er livet til Emma, og akkurat såpass bitende ironisk er fortellerstemmen i Kan vi bare late som.

Ingen dans på roser, altså. Ingen aksler heller, for uansett hvor mange ganger Emma forsøker å snurre og hoppe rundt, får hun det bare ikke til. Kanskje hadde hun fått det til hadde de fått ishallen for seg selv. – Men nei, utallige ille-luktende, gale hockeygutter har fått låne halve hallen, og puckene fyker rundt ørene på de vevre jentene med glitterdrakter. Det kan ikke gå bra.

Det går også ganske dårlig. Men så, så snur det. Alt snus på hodet. Drittsekken Jossi med hockeyhjelmen viser seg å være jente.

Jossi som er frekk og sta og fantastisk irriterende. – Og bare fantastisk. Emma blir tidlig nysgjerrig på henne. Først på han, så på henne. De har noe sammen som hjelper mot alt. Mot ambisiøse mødre, overlegne søstre og venner som ikke er venner. Og mest av alt hjelper det mot stefedre som ikke er som fedre skal være, mot mødre som ikke lytter, og redselen for å være annerledes. Dette noe som gjør at de kan leve her og nå, bare late som alt er greit og fint og uten problemer. Bare en liten stund, late som, sammen.

Og hvordan kan man best møte livets skyggeside? Med masse humor. Galgenhumor, satire og bitende ironi. Hun har oss fra første side, denne forfatteren. Ikke før helt mot slutten lar hun fasaden sprekke.

- Jeg er glad jeg leste ferdig boken alene i mitt eget hjem.

Mest av alt er jeg glad jeg ga denne ungdomsromanen en sjanse. Nå skal jeg bruke muligheten jeg har til å anbefale den for andre:

Camilla Sandmo skriver riktig godt. Enkelt, men godt. Hennes dialoger flyter og hun fletter inn de fleste elementer tenåringer i dag må forholde seg til. De ulike familiekonstellasjoner er nære og naturlige. Presset ungdommene føler, både fra venner, familie, skole og samfunn for øvrig, formidles uten at det føles beklemmende og påtatt. Det er bare slik det er; man husker det selv, og kanskje innser man at man selv er blitt slik man en gang lovte seg selv å ikke bli. Det handler om vennskap og utenforskap, og den konstante streben etter å tilhøre noen, eller den trassige stoltheten over å stå alene. Man kan jo i alle fall late som man syns det er det beste. Problemer og utfordringer er en naturlig del av livet, og her er forfatteren ekstra god. Hun unngår ofte å gå i dybden. Hun lar det ikke ta overhånd.

Og mest av alt handler den om den forunderlige, uventede, uforlignelige første kjærlighet. En forelskelse som slettes ikke var ventet, ikke ønsket, ei heller kan vare. En forelskelse man likevel kan velge å la seg omsluke av, her og nå, om så bare for en stakket stund.

NB! Om jeg likevel skal sette fingeren på noe må jeg peke på enkelte brå overganger som etterlater inntrykk av mangler og liten grad av sannsynlighet. Eksempelvis beskrives nærhet under skogstur, men ingenting om den påfølgende natten med delt soverom. Derimot er det rett over til neste morgen. Dette setter jeg dog på kontoen over uhell underveis i redigeringen.

Anbefales helhjertet!

Kilde: Leseeksemplar.

Ikke før vinnere av Bokbloggerprisen 2016 er blitt offentliggjort, før jeg personlig har funnet mine favoritter for neste års pris. Jeg har tidligere i høst anbefalt diktromanen Så faller jeg av debutanten Rebecca Axelsen, som soleklar kandidat til Bokbloggerprisens Åpen klasse. Nå har jeg en like overlegen favoritt til Årets roman.

Tross en hel del innvendinger var jeg riktig begeistret for Gøhril Gabrielsens roman fra 2015: Din, alltid. To år senere har hun utgitt nok en roman, og denne gang har hun overgått seg selv. Dette er virkelig god fortellerkunst.

Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

Norsk. Psykologisk thriller. Utgitt høsten 2017.

Jeg brukte kort tid på å lese boken, desto lenger tid på å summe meg. Gåsehuden ploppet opp bare ved å skrive innledningen. Forlaget oppsummerer handlingen:

En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker. Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd.

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia.

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke.

- Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme.

Les også: Ingen roman har fått meg til å grøsse mer siden 2012 da jeg koste meg glugg i hjel med Michelle Pavers Svalbard-grøsser Mørketid.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Boken har fått uforståelig lite oppmerksomhet i media, men (Dagsavisen) anbefaler. I Bokblogglandia blir den fremsnakket av (Solgunn), (Tine) og (Aariho). Måtte flere slenge seg på!

Det er gått noen år siden nysgjerrigheten min ble vekket av Monika Steinholms debutroman Fuck verden. Ungdomsromanen gikk svært god respons og et år etter kom oppfølgeren Nærmere kommer vi ikke. Først da hennes tredje bok kom ut, fikk jeg somlet meg til å sjekke ut hva hun faktisk kan bidra med i det store vellet av bokutgivelser.

Under snøen, av Monika Steinholm

Ungdomsroman. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Uten omveier føres vi inn i livene til Gunn og Niklas, Jens og Edor. Og litt Vegard, da. Ja, til og med litt Katrine. Sier navnene dine deg noe?

Ja? I så fall må du ha lest de to foregående bøkene. Og akkurat slik hadde jeg det under lesingen. Jeg leste og leste, men det ble mer ord enn innlevelse. Jeg hadde ingen forutsetninger for å kjenne til de ulike personene og deres relasjon til hverandre, ei heller forstå alle referansene til hva de tidligere har opplevd.

Det er forsåvidt ikke noe galt i det, hadde det ikke vært for at forlaget i sin markedsføring proklamerer at boken er en frittstående oppfølger til Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke. Det er det lagt fra. Dette er en ren fortsettelse.

Videre reklamerer forlaget med at alle som liker SKAM vil like denne. Vel. Joda, begge appellerer til ungdommen anno 2017. Til alle som må forholde seg til dagens ungdom. Til og med alle som har vært ungdommer. Slik som i SKAM følger vi flere ungdommer som alle har problemer de må leve med. Joda, men litt for enkel markedføring, kanskje.

Etter at irritasjonen først er luftet sitter jeg igjen med forståelse av hvorfor Steinholms ungdomsromaner fenger så mange. Språket er riktignok litt ujevnt, men svært bra på det beste. Særlig merket jeg meg hvordan hun bruker sanseinntrykk til å la leseren gli inn i fortellingen. Videre fungerer fortellerstilen hennes veldig godt: Ulike ungdommer får ulike kapitler. Hun skal også ha ekstra pluss for måten hun nesten usynlig fletter forskjellige hendelser inn i hverandre, på tvers av kapitler og synsvinkler.

Med dette grundige grunnlaget skal det godt gjøres å ikke la seg fenge av selve innholdet. Steinholm tar opp universelle tema for litt eldre ungdom: Rotløshet, forvirring, kjærlighetssorg. Du kan ikke være ungdom, eller ha vært ungdom, uten å relatere deg til dette. Du har et forhold til det og kan dermed leve deg inn i følelsene til Gunn og Niklas, Jens og Edor, Vegard og Katrine. Disse ungdommene du kanskje ikke kjenner til fra før, og heller ikke helt forstår bindingen mellom. Det hindrer deg likevel ikke fra å føle en slags nærhet til karakterene. Problemene og følelsekaoset de opplever har du trolig selv følt på kroppen.

Skjønt for en optimal leseopplevelse? Les fra begynnelsen. Begynn med Fuck verden, fortsett med Nærmere kommer vi ikke, og SÅ kan du lese Under snøen. Ihuga Steinholm-fans insisterer på at det er verdt det. - Og jeg tror på dem.

Kilde:Leseeksemplar.

I 2015 utga danske Olga Ravn en liten, men besynderlig roman om en ung lærerinne, forført av et spøkelse. I år kom boken ut i nynorsk språkdrakt. - En utmerket oversettelse ført i pennen av Inger Bråtveit, som har skapt perler av en høyst utfordrende tekst.

Celestine, av Olga Ravn

Roman. Dansk. Utgitt på nynorsk høsten 2017.

En kvinnelig lærer i midten av 20-årene blir ansatt ved en kostskole med høyst uvanlig historie. På 1500-tallet skal en pike ha bli murt inne i skolebygget, som ydmykelse og straff for hennes svermeri med en mann hun slettes ikke kunne få. Hennes navn var Celestine.

Lærerinnen er bare noen få år yngre enn elevene. For ung til at de eldre, godt etablerte kollegene skal klare å forholde seg til henne som likeverdig, men ung nok til at hun blir et objekt for hormonelle tenåringsgutter, så også en trussel for jentene. Hun passer ikke helt inn noe sted, hun bare er der. Glir gjennom korridorene, som en skygge av seg selv, noe hun kunne ha vært.

Akkurat som Celestine. Som et spøkelse. Lærerinnens nysgjerrighet og fasinasjon over hennes skjebne går snart over i ren besettelse. Hun blir spøkelset, og spøkelset blir en del av henne. I nattens mulm og mørke går lærerinnen gjennom korridorene på inspeksjonsrunder, ikledd sin hvite kjole. Elevene ser bare konturene av henne. Stadig mer utvisket, aldri helt til stede.

Grensene flyter ut og vi mer enn aner at vanviddet snart tar overhånd.

Kanskje stammer det fra hennes oppvekst, denne rotløsheten og manglende bevissthet rundt identitet. Som ung opplevde hun at foreldrenes eskalerende disputter og samlivsbrudd, og hun ble i årene etter dratt i begges retninger. Aldri klarer hun helt å finne roen, aldri helt seg selv. Heller ikke som voksen lykkes hun i å etablere seg. Vel og merke er hun er i et forhold, men det er ustadig, han bor for langt unna, og de makter kanskje aldri helt å være til stede til samme tid.

Denne limbotilstanden forsterkes på kostskolen. Hennes kolleger bor sammen med sine familier, og elevene har nok med seg selv. Hun er for ung, og hun er for gammel. Hun er lag på lag, men har ingen kjerne. Utydelig og på vent. Som et spøkelse, som Celestine.

Romanen Celestine er øyensynlig svært kort, men antall sider lyver. Sjeldent leser man bøker som er så til de grader fortettet, intens og på mange måter følelsesladet. Besynderlige tankerekker, mange av de nærmest komiske, følger hverandre, med de mest utenkelige, eiendommelige metaforer og bilder. Det må unektelig ha vært en utfordring å oversette fra dansk til norsk.

All honnør til Inger Bråtveit. For en prestasjon!

Isolert sett kan man humre over de finurlige sammenligningene i boken, heve øyenbrynene over det tidvis erotiske, og glede seg over det lyriske språket. Helheten er derimot gjennomgående uhyggelig. Intensiteten forsterker vanviddet, usikkerheten, ytterligere, og etterlater en høyst uvanlig leseopplevelse.

Jeg er ikke en gang sikker på om jeg liker den, men jeg er unektelig betatt. – For likeså besynderlig som romanen i seg selv: Ingenting kan få meg fra å anbefale den videre.

Kilde: Leseeksemplar.

Av alle bøker jeg har lest i år er en av de beste i underkant av 100 sider. To år etter debuten Alle nyanser av sinne har Mari Tveita Stagrim utgitt den vanskelige andreboken, en slags oppvekstroman som jeg har gledet meg til å anbefale videre. Her er hvorfor.

Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim

Norsk. Roman. Utgitt høsten 2017.

Bokens fortellerstemme tilhører en ung kvinne som minnes noen få år i oppveksten, helt i skillet mellom barndom og ungdom. Like sentral i minnene er hennes beste venninne. Med fortelleren gikk det bra, med venninnen gikk alt galt. Så tilfeldig kan det være, selv om man vokser opp i samme miljø, omgås de samme menneskene og høster samme erfaringer.

Kanskje har du lest lignende tematikk tidligere. Sannsynligvis. Det er et vel av oppvekstromaner på markedet. Selvsagt er det det. Ingen blir ferdige med å fabulere over sin ungdomstid. De valgene man en gang tok, eller ikke tok. Tilfeldighetene. De tilsynelatende bagatellene som endret alt man trodde på. Menneskene man traff, de man mistet, eller de man beholdt. Små og store minner som blir værende, som har endret deg, beriket deg, eller som gir deg drømmer du våkner av om natten.

Les også: (Utdrag fra boken)

Vi forsvinner inn i fortellerens minner, den gang hun og venninnen var 12-13 år gamle. Sammen utforsker de den gryende ungdomstiden, løsriver seg fra hjemmet og søker ut. Det er godtroende foreldre, foreldre som har nok med seg selv, og voksne som går for langt. Det er betroelser på pikeværelset, smugrøyking i skogen og utforsking av kropper. En liten anekdote om flystyrt i World Trade Center gir oss en tidsdatering, men det gis ingen stor oppmerksomhet. Det er ikke alltid de største hendelsene som fester seg som det mest livsomveltende.

Sånn er det nå en gang. Det er enkelte episoder, eller en rekke små episoder, alt kokes sammen til et følelseskaos – eller vakuum. Hjertet er hardt på utsiden, men helt mykt inni, forteller hun. Kvisene banker i huden. Gang etter gang. For et barn som ikke lenger er et barn, en ungdom som ikke helt enda er ungdom, er det mange følelser som må kontrolleres, eller slippes ut. Noen ganger kommer det som latter, omsorg eller tårer. Andre ganger i form av selvskading eller rus.

Dramatikken i deres liv balanseres med svært nedtonet gjenfortelling av små og store hendelser, både i beskrivelser og tekst. Ordene samles i svært korte kapitler, ofte bare en halv side hver. En forbløffende nøktern fremstilling suppleres med en noe dvelende sørgmodighet. Strippet for de store emosjoner gis rom for ettertenksomhet, både for forteller og leser.

Vi kan alle relatere oss til hvor tilfeldig livet er. Vi kjenner alle noen det gikk galt med.

---------------------------------------------------------------------------------------

Soleklar kandidat til nominering til Bokbloggerprisen 2017. Anbefales!

---------------------------------------------------------------------------------------

Kilde: Leseeksemplar.

En nær slektning av meg satt avmagret og sliten i en stol og var klar for å gi slipp. Jeg har ikke lenge igjen, sa hun, nesten med et smil om munnen. Nei, du må da ikke snakke slik, dette skal gå bra, sa en annen, tydelig ukomfortabel i et forsøk på å gi henne nytt mot. Men hun jeg fremdeles savner var ikke motløs, hun hadde ikke gitt opp. Hun sa ordene med stoisk ro. Hun var klar.

Jeg har tenkt mye på dette de drøyt ti årene som har gått etter hennes bortgang. Og jeg har tenkt mye på den aller siste gangen jeg var hos henne. Klemmen jeg ga henne da vi dro, den jeg visste ville bli den aller siste. Ikke en gang jeg som har måttet begrave egne barn, taklet møtet med hennes åpne forhold til døden. Pass godt på jentene mine, tenkte jeg. Men ordene ble aldri uttalt. Jeg fortet meg ut før hun så tårene mine, latet som dette var et helt vanlig besøk, som om hun ikke visste at jeg forstod. Jeg lot som for å skåne henne, men det var vel mest for egen del.

Det står til liv, av Siri Økland

Kortprosa. Illustrert. Nynorsk. Utgitt høsten 2017.

Kanskje er det en forsvarsmekanisme, en frykt for det ukjente, kanskje er det mangel på ord. En redsel for sorgen man vet vil komme, en fornektelse av det nært forestående. Det at vi selv en dag skal dø.

Dø. Døden. Dødsfall. Alle skal vi en gang dø, sier vi. Jeg kan bli påkjørt av en bil i neste sekund, trøster vi den døende. Vel, det er jo ikke helt slik det er, svarer Siri Økland. Du må ikke sette deg ned med barna dine og fortelle at mamma snart blir drept av bilen som kommer i rasende fart rundt svingen.

Det er nettopp denne erkjennelsen og prosessen mot en aksept for døden bokens forfatter beretter om, i korte prosatekster og med tilhørende fotografier. Siri Økland er selv kreftsyk og har vært det i mange år. Kreften har kommet og gått, år etter år, skriver hun. Helt til en dag den blir værende.

Først kommer sjokket. Avmakten man føler overfor sine kjære. Barna. Deretter sorgen over å miste seg selv. Sin kvinnelighet, dette å bli redusert til pasient. Så kommer gleden over de små ting. Galgenhumoren. Takknemmeligheten for omsorg. Til slutt kommer roen.

Det finaste får du av han, orda som slepper låtten laus, får fram fliren som snur det heile. Då brystet er fjerna, kjem det frå han, den kjæraste, så likt seg i all si vide innsikt: Ja ja, eg er ikkje så flink til å tenka på to ting på ein gong, uansett.

Med sin dyrekjøpte livskunnskap leder hun oss hele veien. Kanskje åpner vi øynene våre, kanskje forstår vi litt mer hva det handler om. Dette med å tørre å se, tørre å si, våge å holde i hånden.

Og kanskje forstår du det litt for godt allerede. Eller at du er en av de som har vært innom en liten tur, og tilsynelatende sluppet fri. – Akkurat som om kreften noen gang slipper taket, om enn bare i hodet.

Hvis ikke kan du etter all sannsynlighet relatere deg til sykdommen. Alle gangene du står i dusjen og forsøker kjenne etter klumper. Øyeblikket du finner noe mistenkelig og det svartner rundt deg. Eller når du ligger forsvarsløs på en benk og gynekologen får bekymret drag over ansiktet. Om natten når du ikke får sove, men ligger og grubler over hvor lenge du har hatt vondt i den ene leggen, eller bekymringen over din nærmeste som i flere måneder har klaget over hodepine.

Om ikke deg selv, så noen andre. En kollega, en venn, en far. Fire av ti, praktisk talt halvparten av oss, vil på et eller annet stadie av livet få kreft. Desto viktigere er det å være åpne om frykten, slik blir den mer håndterbar. Desto viktigere er det å fokusere på livskvalitet.

Dagen etter at telefonen kom, den utenkelege, utolelege, umogelege: Du har kreft, me vil fjerna brystet ditt neste veke. Kreft? Fjerna? Neste veke? Akkurat då, då du treng det som mest, skal mistejenta visa deg noko større. Frå alle fire reiser ho seg, i ei sakte rørsle, like gamal som mennesket sjølv. Midt på golvet står ho rak, aleine for første gong. Stivar av kroppen, tar makt over føtene, og stabbar sine jomfrusteg mot deg.

Av og til kommer livsgleden i form av friske bær. Andre ganger i latter over en dypt bekymret kjæreste som bruker dryppstativet som klesstativ. En ufarliggjøring av forhatte silikonproteser en dragartist verdig, i det det vesle barnet ditt bruker det som hodepute. Galgenhumoren i å lete i det uendelige etter en parykk som ligner ditt egentlige hår, bare for å ende opp med en pent dandert bob, du som alltid har hatt håret til alle kanter.

Og av og til kommer livskvaliteten til sitt fulle når du er som sykest. Varme hender som steller deg, en lege som tar seg tid til å lytte, dyrebare øyeblikk av profesjonell omsorg.

I Det står til liv gir Siri Økland oss et sterkt møte med en hverdag alt for mange må forholde seg til, men som det er vanskelig å snakke om. Vi følger henne fra hun får sin første diagnose, begynner på sine første behandlinger, til hun klarer å forsone seg med realitetene.

Det er nok ein kommafeil, seier far din når blodverdien er på det lågaste. Slik får han sagt det han ikkje kan seia, det som dotterøyra alltid vil forstå.

Det slår meg hvordan hun evner å ikke bare ta oss med på reisen, men også at vi som lesere adapterer hennes følelser. Mot slutten blir det enklere å lese, lettere på et vis, angsten for det ukjente går over til verdig resignasjon. Det er et lys der, noe udefinerbart som ikke lenger virker så skremmende. Kanskje er ikke døden noen endestasjon. Kanskje det er først da det starter.

Det begynte med selvterapi og kommunikasjon med omgivelsene via Instagram. Kombinasjonen av bilder og korte tekster har hun beholdt også i bokform. Tekstene er sterke, ærlige, brutale og varme, mens bildene alene kan virke tilfeldige.

Det er de ikke. Bildene viser det virkelige livet. De man legger til side og som aldri får plass i et fotoalbum. De som viser de bakenforliggende detaljene, en blomstrete gardin eller en veltet stol. De uskarpe bildene, motivet som blir en skygge, ødelagt av en brå bevegelse, ute av fokus. Livet er sjeldent noe glansbilde.

Man får gjøre det beste ut av det. Vi lever her og nå.

Kilde: Leseeksemplar.

Jeg elsker Carl Frode Tillers romaner. Jeg forguder forfatteren selv. Da hans nyeste roman ankom min postkasse vekslet jeg mellom eufori og handlingslammelse. Jeg bestemte meg for å spare den til en helt spesiell anledning. Det ble kronet med seier: Jeg og mitt lag ble femte best i verden, boken ble et av årets høydepunkt. Vi overgikk oss selv, men Tiller ...? Tiller har gjort det han kan best, og har lykkes som sedvanlig.

Begynnelser, av Carl Frode Tiller
Roman utgitt høsten 2017. Nynorsk.

Jeg våger ikke helt begi meg ut på en beskrivelse av innholdet, men dette kan jeg si: Bokens hovedperson er Terje, og Terje er død.

Slik kan en bok også begynne. Ikke bare er han død, hans endelikt skyldes ham selv. Spørsmålet er hvorfor han gikk til dette skritt, og svaret sirkler vi oss inn på ved å lese videre i boken. – Tilbake i tid, stadig lenger og lenger tilbake, til der det en gang startet, den gang spiren ble sådd. Stadige frempek, stadige urovekkende hint du ikke helt forstår, får deg til å grøsse over hele kroppen.

Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige. Du kjenner deg igjen, og du liker det ikke. Kanskje du ikke en gang liker deg selv.

Tillers persongalleri er i alle fall ikke udelt sympatisk. Ikke denne gangen heller. Likevel, denne ærlige, ubehagelige fremstillingen, avsløringen, oppfattes som så genuint ekte at man likevel føler en viss empati for både Terje og menneskene i hans liv. Alle er seg selv på godt og mest vondt, resultater av sitt miljø og sine erfaringer.

"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."

Jeg våger ikke skrive mer, jeg vil ikke risikere å ødelegge det geniale ved boken, men tro meg på min anbefaling. Og om du ikke er overbevist, les (Reading Randi) sin meget grundige omtale. Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.

Les også: Mine omtaler av (Innsirkling og Innsirkling 2), (Innsirkling 3) og (Skråninga)

Kilde: Leseeksemplar

... hvordan et kinesisk bokloppemarked kan se ut, har du nå en glimrende mulighet:

Begivenheten fant sted i Zhujiajiao, populært omtalt som Kinas Venezia, noen mil fra Shanghai. Rundt halvparten var slitte utgaver av Maos lille røde, men øvrige fattet jeg ikke kjennskap til overhodet. Jeg så, beundret og gikk videre.

Gamlebyen anbefales et besøk om du skulle være i de trakter, uavhengig av bøker eller ei. - Og det burde du, reise til Kina altså, for makan til spennende land ...!

Les gjerne mine reisebrev: (Et kinesisk eventyr, del 1) og (Et kinesisk eventyr, del 2) og om du lurer på hvorfor jeg var i Kina kan du sjekke bloggen (Petanque Feminin).

Dersom du kunne tenke deg å lese en roman inspirert av Dickens krysset med Alice in Wonderland og Hobbiten, må du ikke gå glipp av denne!

The Wonderling, av Mira Bartok

Illustrert roman beregnet på eldre barn. 450 sider. Humor og spenning. Utgitt i USA 2017.

På barnehjemmet Home for Wayward and Misbegotten Creatures tusler en liten gutt i ensomhet, halvt menneske, halvt dyr. Han ligner mest på en rev og har ett eneste stort, langt øre. Rundt halsen hans henger en medaljong. Nr. 13 står det på den, og det er det nærmeste han kommer et navn. Han får knapt nok ut et ord, og de ordene han stammer er vanskelige å høre. Han gjør så lite ut av seg så mulig, denne vesle revegutten uten navn, i frykt for den umenneskelige barnehjembestyrerens Miss Carbunkle og hennes svært ureglementere represalier.

Livet på hjemmet er rett og slett nitrist. Barna eier ikke nåla i høystakken, og de få stråene som finnes er eneste mulighet til å lage en litt mindre steinhard seng. Her er ingen form for omsorg, ingen glede, og minst av alt sang. På hjemmet skal ingen følelser vises, ingen stemme høres. Barna skal bare befinne seg på riktig sted til riktig tid, jobbe effektivt og lære hvor lite verdt de er. De høye murene skjuler omverdenen, og et lite hull i taket er eneste mulighet for å bruke månen som lys når alt er som mørkest.

En dag blir livet snudd på hodet. Inn kommer Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. «Du heter fra nå av Arthur», sier hun, «oppkalt etter de modige konger fra gamle dagers sagn og eventyr». Et navn og en bestevenn gjør livet verdt å leve. Arthur snakker plutselig bittelitt høyere, tør bittelitt mer, våger å håpe på en bittelitt bedre hverdag. Og best av alt: Trinket finner en måte å komme seg ut gjennom hjemmets himmelhøye barrikader. Kan Arthur med sin beste venns hjelp finne tilbake til sin familie og synge sangen han bærer i sitt hjerte?

Se og les: (utdrag fra boken)

Bartok skriver dette så mye, mye bedre enn jeg er i stand til. Hennes språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert. Trinket, til tross for hennes beskjedne størrelse, er en utømmelig kilde til smil om munnen. Og Arthur, den unnselige revegutten som legger ut på sitt livs eventyr, må være blant litteraturhistoriens skjønneste hovedpersoner. Jeg kan ikke fatte annet. Det er umulig å ikke øyeblikkelig bli glad i ham og hans venner.

Besøk: (Forfatterens egen nettside)

Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning.

Selv om man er liten, pysete og bare har ett øre kan man komme langt her i livet. Alt man trenger er evnen til å lytte, kreativitet, trofaste venner og et godt hjerte.

Kilde: Fått i gave.

#mirabartok #thewonderling

For tredje år på rad samarbeider Samlaget og Egmont om utgivelsen av adventstidens kanskje aller fineste julehefte. I år er temaet lenker og forsiden er signert av den danske billedkunstneren Bit Vejle. Et tiltalende førsteinntrykk, en perfekt gjenspeiling av innholdet.

Juleroser 2017, red. Herborg Kråkevik

Redaksjonen med multikunstneren Herborg Kråkevik i spissen har nøstet sammen en rekke ulike kunstneres, nålevende som døde, tolkning av ordet lenker. Det er ord og malerier, prosa og poesi. Dikt, noveller, sakprosa og attpåtil en nyskrevet julesang av Anne Grete Preus.

Det skinner av blanke blikk i desember
Av ensomhet i de fulleste rom
Av hemmeligheter som brenner i hjertet
Av en for mye og en stol som står tom

Det starter med Marit Kaldhols dikt Den kvite duken. Hvordan vi må ta vare på hverandre, også ukjente. Kanskje mest av alt de vi enda ikke kjenner. Vi er alle tråder i samme duk. Så passer det så fint med Kjell Arild Follestad som en av de siste tekstene i heftet. Han blander sammen julebudskap og midtøstenpolitikk, med utallige referanser til juleevangeliet. Enkelt, nærmest selvfølgelig, men meget effektivt.

To av tekstene er nærmest som sakprosa å regne. Begge tar utgangspunkt i eldre verker. En refusert tegning til datidens utgave av Juleroser innleder Susanne Brøggers fortelling om Karen Blixen. Det er interessant litteraturhistorisk, men jeg undres litt over tema, og ikke minst hvorfor det ikke er oversatt til norsk. Det er kanskje det nærmeste kritikk jeg kommer i denne omtalen. Alf Prøysens Matja Madonna står i sin helhet i Juleroser. Matja er den eldre budeia som stiller opp for alle, hun som jobber sent og tidlig Bjørn Ivar Fyksen etterfølger Prøysens novelle, med en overraskende fin analytisk tekst om hans utgivelser. Prøysen «kan være sterkt følelsesladd, på grensen til det sentimentale, men det han skrives ekte, sant (…)», skriver Fyksen. Ikke minst når Prøysen gjør sin egen bestemor til en viktig del av hans noveller. Bestemor Matja er også en skikkelse i hans eneste roman. Felles for bestemor-skikkelsene er en slags forhøyelse, nærmest som en kristusfigur. Hadde alle hatt en bæssmor som hu’ Matja.

En Matja-bestemor møter vi også i Marianne Kaurins rørende novelle Fin til jul. Her skildres en tenåringsjentes årlige stell av sin bestemor, hun som skal stelles pent til julaften. Bestemoren mimrer, gjentar seg selv, år etter år, mens det voksne barnebarnet minnes litt vemodig om tenåringens utålmodighet. Lisa Aisato har illustrert novellen, og denne finnes som eget trykk i heftet. En gammel dame i snøføyka, med kjole, krøllete hår og neglelakk. Du er dømt til å bli rørt.

En annen personlig favoritt i heftet er Kari Bremnes memoar Lys i alle rom. Hun mimrer til barndommens jul, alt sett i lys av farens nåværende situasjon som pleietrengende. Faren som alltid har vært så nøye på tradisjonene, han som visste hvor alle nissene skulle stå, og han som alltid insisterte på lys i alle rom. Nå har ikke nissene lenger sin faste plass. «Vi liker det ikke. Han pappa og meg», skriver hun. – Og leserne kjenner seg igjen, med ømhet i hjertet.

Det som er og det som var. Bjørn Eidsvåg fine tekst om tro og tvil må også få noen ord. Så godt likte jeg hans vesle, forsiktige monolog, og så vanskelig er det å skrive om det.

Som en skarp kontrast til disse hjertegode fortellingene er Siste mann ståande av Synnøve Macody Lund. I hennes novelle møter vi en selvdestruktivitet, en råhet og en depressivitet som ved første øyekast virker malplassert i et julehefte. – Men selvfølgelig. Også de med hardest skall har en mykere side. Det «vil aldri vare», tenker han, og forsvinner. Så er han tilbake, hjem til henne. Lenker der også, altså. Vi trenger noen i livet vårt, vi klarer oss ikke alene. Vi er alle tråder i samme duk.

Og når flosklene atter kommer er det befriende å kunne avslutte denne omtalen med noen ord om Kjersti Bergemoens julebrev, humoristisk ærlig og behind the scenes. Det er krangling med mannen, hjertesukk om et par dagers silent treatment etterfulgt av vennskapelig gjenforening, for så å begynne på’an igjen. Og det er ungene. Disse forbaska, uforståelige ungene som slamrer med dørene og driver med fanteri man slettes ikke aner noe om. Men det er jo familie, ikke sant, man hører sammen i all evighet, på godt og på vondt. Tråder og lenker.

Dere skjønner tegninga, enten det er tematikken eller alle illustrasjonene. Håkon Bleken, Håvard Vikholmen og Frida Hansen for å ta noen. Forfattere er nevnt, og la oss heller ikke glemme Geir Gulliksen. Elementene fra Bit Vejles forside snirkler seg inn innimellom alle ordene og understreker fellesskapet.

Det er rett og slett et veldig fint julehefte. Så enkelt kan det sies. Ta vare på hverandre, i julen og i hverdagen.

Med ønske om en fredfylt og varm jul,

Ellikken

I årets første måneder var lese- og skrivegleden i full blomst. Fra januar til april hadde jeg produsert 38 innlegg, deretter sank det nokså dramatisk. 58 innlegg har blitt publisert, og utenom rundt ti om en viss samlesingsbok og et fåtalls månedsoppsummeringer, har det aller, aller meste vært rene bokomtaler. Antall leste bøker stoppet på 51, selv om jeg med en ørliten innsats på tampen av året med letthet kunne kommet meg over den gylne grense på en bok pr. år.

Dette er i det hele tatt ganske talende. Jeg kunne, men gadd ikke. Jeg er fornøyd med det jeg har lest, det jeg har skrevet og bunkene som venter på meg. Det eneste som plager meg er at jeg enda ikke har skrevet om samtlige bøker. Et samleinnlegg er dermed påkrevd, selv om dette aldri vil kunne yte full rettferdighet. Mitt håp er at Alfred Fidjestøls nesten-biografi om sjimpansen Julius vil få nok nominasjoner til Bokbloggerprisen, slik at jeg MÅ skrive et skikkelig innlegg om den knakende gode boken.

- Men den boken er ikke det eneste gledelige jeg sitter igjen med når leseåret 2017 skal oppsummeres. Bare se her:

Ellikkens favoritter i 2017, skjermdump: bokelskere.no

Årets vinnere

Årets ukjente perle: Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen. Boken var så vondt å lese at jeg egentlig ikke vil andre så vondt, men jeg må likevel anbefale denne til alle. Alle! (Les omtale)

Årets bok: Ankomst, av Gøhril Gabrielsen. Ja, faktisk, jeg tror dette ender som min definitive favoritt. Den skremte meg skikkelig. (Les omtale)

Årets overraskelse: Nesten menneske, biografien om Julius, av Alfred Fidjestøl. Omtale kommer!

Årets elegante: Celestine, av Olga Ravn. Jeg vet ikke en gang sikker på om jeg likte den, men jeg ble unektelig betatt. (Les omtale)

Årets mest hjertevarme: The Wonderling, av Mira Bartok. Illustrert roman beregnet for eldre barn, men et rent skattekammer også for voksne. (Les omtale)

Årets mest skremmende: To søstre, av Åsne Seierstad. I et år med kun en lest krimroman, faller valget på en sakprosa som satte meg helt fullstendig ut, til tross for godt kjent stoff. (Les omtale)

Årets debutant: Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo. Jeg ble sjarmert i senk av denne ungdomsromanen. (Les omtale)

Årets klassiker: Det synger i gresset, av Doris Lessing. Boken fikk meg til å filleriste meg selv over å ha unngått denne uforglemmelige romanen helt til jeg nærmet meg førti år. Jeg proklamerte at jeg skulle lese mer av henne, men det har så langt blitt med denne. (Les omtale)

Årets forfatter: Jon Fosse. 2017 var året da jeg endelig oppdaget Jon Fosses fortreffelighet. (Les omtaler)

Lesemålene som gikk til helvete

Dette burde definitivt være overkommelig, skrev jeg da jeg for ett år siden listet opp mine lesemål. Jeg hadde vært snill med meg selv, presset ned skuldrene og vært ytterst varsom. Vel, skuldrene har nok vært alt for langt nede.

# 1 | Lese minst 52 bøker og skrive om samtlige

Fasit: 51/52 leste, 42/52 omtalte

Til mitt forsvar: 3 bøker er påbegynte, en av disse kunne jeg strengt tatt rukket å lese ut før natt til 1. januar.

# 2 | Lese minimum 10 norske utgivelser fra 2017

Her jugde jeg for meg selv. Eller, rettere sagt: Her var jeg bombesikker på at målet var latterlig lavt. Det eneste sikre målet var det eneste som ble fullført. Les: Sprengt.

Fasit: 20/10

Til min forkleinelse: Inkludert i målet var aktiv deltakelse i Bokbloggerprisens samlesing. Det ble med nylesing av to bøker, hvor bare en kom videre til kortlisten. – Og vant.

# 3 | 2 av Amalie Skram, 4 av Sigrid Undset og 2 av Gabriel Garcia Marquez

Påbegynte prosjekter, alle som en, og førstnevnte er attpåtil tilnærmet fullført. Og likevel, altså, til tross for utpekte bøker, skylappene har vært tredd nedover fjeset hele året.

Fasit: 0/0, 0/0, 0/0

Hva kan man vel si: Dette er direkte pinlig og verre enn verst. Jeg gremmes, men ikke mer enn at jeg niholder på fortrengingen et stykke ut i 2018 også. Vi får se da, vettu!

# 4 | Lese 16 definerte bøker fra egen bokhylle

Det begynte skikkelig, skikkelig bra med to i januar og to i februar. Deretter ble det stopp med en i mars. At jeg ikke fullførte dette målet er uforståelig, for 75 % var innertiere (eller i det minste 8-ere og 9-ere, men poenget er…).

Fasit: 5/16

On the bright side: Jeg har i det minste fem færre uleste bøker i bokhyllene mine. Eller, da hensyntok jeg ikke de store mengder innkomne bøker i løpet av året. Oh darn.

Årets nyerverving

Jeg ble superglad for min brors julegave. Fineste puta jeg har sett!

Tidenes bokbloggdugnad

Det føles ikke lenge siden, men det er faktisk gått ett år siden sist vi sprengleste norske romaner. Beathe og undertegnede tok helt av da komiteen ba oss ha ansvar for samlesing av vår felles favoritt Um sakne springe blome, av Catherine Blaavinge Bjørnevåg. Vi lagde Facebook-eventer, konkurranse, analyser, drøssevis av SKAM-inspirerte Um sakne-memeer og det jeg kanskje likte best: bokbad. Responsen var mildt sagt variabel: Fra kløpulver til stående ovasjoner. Uansett, en ytterst kjekk samlesing, selv om jeg må innrømme det er greit det ikke alltid er like travelt på bokbloggfronten.

I ettertid ser jeg at lese- og skrivegleden forsvant som ti tonn betong i dypt hav etter april måned. Forhåpentligvis mer tilfeldig, og petanque har i alle fall det meste av skylden.

Foto: beathesbokhjerte.no

Bokbloggerprisen 2017

Om få dager går fristen for nominering ut. Nesten menneske, av Alfred Fidjestøl har jeg allerede avslørt vil få nominasjon av meg. Jeg har tidligere utnevnt Rebecca Wexelsens Så faller jeg til toppkandidat. Camilla Sandmos ungdomsroman Kan vi bare late som ble jeg skikkelig sjarmert av, Gøhril Gabrielsens Ankomst ble jeg ordentlig skremt av, og Carl Frode Tillers Begynnelser…? Selvsagt! – Og nå trodde du kanskje jeg skulle glemme å fremsnakke Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim. Den gang ei.

Nokså mange nevnt, så gjenstår det å se hvem jeg faktisk nominerer og hvilken prioritet de gis.

Leseåret 2017

Summa summarum, her er alt jeg har lest:

51. Stemmer fra Israel, av Finn Iunker

50. Juleroser, red. Herborg Kråkevik

49. The Wonderling, av Mira Bartok

48. Nesten menneske, av Alfred Fidjestøl (Julius-biografien)

47. Begynnelser, av Carl Frode Tiller

46. Det som nesten er sant, av Bergljot Kaslegard

45. Det står til liv, av Siri Økland

44. Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim

43. Seks historier, av Matt Wesolowski

42. Celestine, av Olga Ravn

41. Krigeren på fanget, av Hege Woxen

40. Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

39. Under snøen, av Monika Steinholm

38. Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo

37. Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen

36. Melk og honning, av Rupi Kaur

35. Barsel, av Kristin Storrusten

34. I gode og onde dager, av Gill Pauls

33. Bror min på prærien, av Edvard Hoem

32. Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

31. I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson

30. Slåttekar i himmelen, av Edvard Hoem

29. Eim, av Margrethe Aas

28. Malerens muse, av Lisa Strømme

27. Små føtter setter også spor, av Alberto Rodriguez

26. Tørst, av Jo Nesbø

25. Dette skjer ikke, av Ida Lorien Ringdal

24. Uten vesentlige feil eller mangler, av Linda Skomakerstuen

23. Det dyrebare, av Linn Ullmann

22. Spionen, av Paulo Coehlo

21. Ulvens år, av Anders Bortne

20. Love Warrior, av Glennon Doyle Melton

19. Det synger i gresset, av Doris Lessing

18. Vår ære og vår avmakt, av Gunnar Jerman

17. En jente og en gutt, av Morten Brask

16. Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

15. To søstre, av Åsne Seierstad

14. Morgon og kveld, av Jon Fosse

13. Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng

12. Hodeskallegåten, av Jørn Lier Horst

11. Kveldsvævd, av Jon Fosse

10. Olavs draumar, av Jon Fosse

09. Arv og miljø, av Vigdis Hjorth

08. Andvake, av Jon Fosse

07. Ulvehundgåten, av Jørn Lier Horst

06. Blodmeridianen, av Cormac McCarthy

05. Det er Ales, av Jon Fosse

04. Manilahallen, av Ruth Lillegraven

03. 60 damer du skulle ha møtt, av Marta Breen og Jenny Jordahl

02. Hvem er du, Alaska, av John Green

01. Syng meg vekk, av Bror Hagemann

Og leseåret 2018 …?

Jeg nøyer meg med å GLEDE meg til nye leseopplevelser. Lese gode bøker og spre leseglede. Det er mitt eneste mål.

Godt nytt leseår!

Målet om å skrive om samtlige leste bøker i fjor ble ikke helt vellykket. Nesten, men ikke helt. Jeg har også luftet min skuffelse over å ikke ha maktet 52 bøker. Det stoppet på 51, har jeg skrevet. Vel, vet dere hva? I går lot jeg øynene gli over bokhyllene og plukket opp en liten, rød på toppen av en bunke. Oi, sa jeg. Oi, oi, oi, fortsatte jeg.

Den hadde jeg glemt når årsregnskapet ble skrevet. Dagen før årets aller siste dag leste jeg et langdikt. Bok nr. 52. Denne leste jeg altså i full fart for å greie målet, bare for å lese den så fort at jeg glemte å ta den med i beregningen. Skjebnens ironi.

Ja, jeg greide målet om en bok pr. uke. Nei, jeg kan ikke redigere tallet i ettertid. Konsekvensen er: Bok nr. 52 er nå bok nr. 1. Juks eller flying start på 2018, jeg klarer ikke helt bestemme meg. La meg bøte på skadene. Jeg skal skrive om boken.

Nike, av Caspar Eric

Langdikt. Dansk, utgitt i 2015. Oversatt av Dan Andersen, utgitt på norsk i 2017.

Til tross for hastverket viser det seg, nå som jeg skal omtale den, at jeg husker overraskende mye. Den gjorde på et eller annet vis et nokså sterkt inntrykk, skjønt det skal vedgås at oversetterens etterord fikk de fleste brikker til å falle på plass.

Handlingen er i korte trekk følgende: Semifiktiv, men antakelig selvopplevd, selvtenkte tanker, fortelling om hvordan det er å leve med et handikap i dagens perfeksjonistiske samfunn. Formatet er et langdiktet skrevet som en slags brevroman, skjønt som epost. - En høyst sjarmerende og viktig detalj, tiden handlingen er lagt til tatt i betraktning. Dette brevet, monologen, er skrevet til hun som en gang var hans. Hun som valgte han med hud og hår, feilvendte ledd, denne kroppen som ikke helt spilte på lag med hodet. Fortellerstemmen – og forfatteren – har celebral parese.

fordi jeg ville kline med ei jente
i et upraktisk havfruekostyme
som inkluderte høye hæler
og det flaueste
var at det var min egen skyld
at jeg ikke hadde tatt
min egen kropps premisser
på alvor og selv om det er
halloween er det fortsatt
visse kostymer
jeg burde velge
noen ting kan jeg ikke
kle meg ut som
uten at det virker ironisk
det er en spesifikk rolle jeg skal utfylle
i popkulturen
blir jeg alltid spilt
av en såkalt normal person
som har lært å simulere visse
spastiske bevegelser
en karakter som skal illustrere
at hovedpersonen
som er den handikappedes venn
er sympatisk og kompleks

Han er temmelig frustrert, denne unge mann. Han er sint på hun som forlot, samfunnet som holder ham på avstand og på seg selv som lar seg hemme av sitt handikap. Alt flettes sammen med popkulturelle referanser, og stemningen lettes med en stadig tilbakevendende galgenhumor. Særlig godt vises det i et segment hvor han beretter om å handle merkeklær. Han mistenker de butikkansatte mener han med hans defekte kropp er dårlig reklame for deres klesmerke. De ansatte sier ingenting, men han merker blikkene, skriver han. Eller er det han selv som innbiller seg dette? Kanskje, kanskje ikke. Men det kan være, og det gjør han eitrende forbanna både på samfunnet og seg selv som bruker energi på å bry seg om det.

Han skriver fort. Hamrer løs på tastaturet, stopper seg ikke før han innser det tåpelige, letter på humøret og turer deretter videre. Han hisser seg opp, snur, spøker og hisser seg opp igjen. Han formidler en trassig stolthet som ofte fortoner seg som bitterhet, men hans forsonende selvironi vekker sympati hos leseren.

Sånn sett er bokens norske forside høyst talende: Bokens tittel henleder til seiersgudinnen, eller for så vidt også det atletiske ideal i form av et sko- og klesmerke. Illustrasjonen viser underkroppen til en mann, hvis legger er amputert bort. Seier vs tap, perfekt vs uperfekt, sinne vs humor. Kroppen som ikke spiller på lag med hodet. Samfunnet som ikke har plass til han, eller han som ikke vil ha plass i samfunnet.

Joda. Vi har alle vårt.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Oversetter Dan Andersen utga i 2016 lyrikken Flaggtale. (Min omtale) forteller deg hvorfor du bør lese denne boken.

I likhet med veldig mange andre i Bokblogglandia ble jeg veldig, mer enn veldig, begeistret da Anita fra Artemisias verden lanserte årets bokbloggsnakkis: Diktlesesirkel.

Ikke et vondt ord om verken biografi-, Booker- eller OTS-utfordringer, men jeg har for lengst innsett at jeg ikke eier evner til å gjennomføre slikt. Diktlesing, derimot, DER har jeg både lyst, interesse og energi til å delta.

Kortversjonen er:

Januar: OffTheShelf
Mars: Debutant
Mai: Prisbelønnet
Juli: Utenlandsk
September: Norsk 2018
November: Klassiker

Mer er å lese på Anitas (egen side).

Uansett, poenget med dette innlegget er ikke bare å reklamere for hennes lesesirkel, men også og mest av alt gjengi et dikt som gir meg sommerfugler i magen, gåsehud på armene og blaff av lykke. Diktet er hentet fra Drømmeboken utgitt i 1955.

Bunnløst var rådyrets blikk da det så meg.
Foten fikk vinger av skrekk.
Bare et øyeblikk stirret det på meg.
Så fløy det dansende vekk.
Frihet og flukt. I hvert svevende hopp
skjønnhetens edle balanse.
Hvordan må gleden i rådyrets kropp
være når skrekken kan danse?

- Inger Hagerup

Enkelt og vakkert, les det enda en gang. Slipp følelsene løs. Vær ekte.

Med ønske om en riktig god torsdag,
Ellikken ❤

I løpet av 2017 søkte 191 enslige mindreårige asyl i Norge. 51 av disse oppga å ha eritreisk statsborgerskap. Samme år fikk 41 eritreiske enslige barn og ungdom innvilget asyl. Like mange fortellinger ble ansett som troverdige. Denne fortellingen er fiktiv, men hva om den var sann, og hva om ingen trodde på den?

Sommer i Norge, av Taran Bjørnstad

Norsk. Utgitt i 2017. Ungdomsroman.

Soldatene terroriserer menneskene i den vesle eritreiske landsbyen. Noen blir torturert, andre blir tatt med og kommer aldri tilbake. En av soldatene tar imot betaling for å frakte en 16 år gammel jente ut av byen, ut av landet og til Norge. Ved å utgi seg som hennes bror vil jenta kunne beskyttes under flukten, og senere bli hans billett inn i landet.

Jenta heter Nokokure og vi møter henne på Oslo S. Hun er møkkete, utslitt, redd og helt, helt alene.

Hun har en historie å fortelle, en som kan gi henne opphold. Samme historie tar samtidig fra henne muligheten til noen sinne reise tilbake til sin familie. Og verst av alt, hun må møte igjen soldaten.

Fortellingen om Nokokure tar oss med til den evinnelige ventetiden på asylmottaket. Til hun som venter, de som venter sammen med henne, og de som skal avgjøre hennes skjebne. Gjennom tilbakeblikk drypper minner fra flukten, en effektiv kontrast til de mange utdragene fra UDIs regelverk. Ventingen og usikkerheten formidles gjennom en avmålt og nøktern fremstilling, hvor forfatteren lar leserne selv gjøre sine tanker rundt hennes situasjon. Midt oppe i det hjerteskjærende faktum at dette kunne vært sant, det skjer hele tiden, det skjer, det skjer i dag, er det godt gjort å holde på nøkternheten.

Underveis i lesingen savnet jeg likevel det emosjonelle, slik som i fortellingene om Samuel (1, 2) (3), forfattet av Simon Stranger. I ettertid tenker jeg likevel dette er hva som gjør romanen vel verdt å lese. Faktum er at de som har flyktet lever i et vakuum, de må det for å overleve ventingen. Traumene må holdes i sjakk, fortellingen må inneholde de riktige ordene, den riktige rekkefølgen og fortelles til riktig tidspunkt. Du har bare en sjanse, en eneste sjanse til å bli trodd og få lov til å bli værende. Ingenting annet betyr noe. Bare det. Alt annet kan vente.

På andre siden av bordet sitter saksbehandleren. Han eller hun som slites mellom å ønske å ta vare på, eller plikten til å luke bort. Han eller hun som må forholde seg til antall, paragrafer og tette igjen smutthull, og avisoverskrifter, politiske krumsving og ytre press fra venner, livsledsagere og mannen i gata. Også de som signerer skal kunne leve videre med skjebnene, de som blir trodd og de som ikke blir trodd. Saksbehandlere er bare mennesker de også. Det er alltid en overhengende fare for å gjøre feil.

For Nokokure kan løgnen om broren både bli fallgruven og redningen. For at hennes historie skal kunne tros må broren finnes. Den hele og fulle sannhet kan ikke fortelles til en levende sjel.

Utenom til en eldre, mannevond, forsømt hest like ved asylmottaket. Sakte, men sikkert får hun lov til å nærme seg ham, denne fjordingen som ingen andre virker å bry seg om. Til ham kan hun fortelle om familien, om flukten og om løgnen som både sikrer henne opphold i Norge og kan sende henne tilbake til Etiopia.

Taran Bjørnstad har med dette tatt utgangspunkt i et uhyre dagsaktuelt tema og appellerer til politisk engasjement blant ungdommen. Ved å unngå de store emosjoner tvinger hun leserne til å selv å vurdere problematikken opp imot medmenneskelige hensyn. Skjønt, denne problematikken kan til tider fremstå som vel pedagogisk korrekt. Faren er at dette, samt en nærmest overdreven fokus på hestestell, gjør fortellingen litt for stillestående og uengasjerende til å virkelig fange målgruppen.

I så fall er det trist. Det politiske budskapet er godt formidlet og boken er viktig. For husk: Man flykter alltid fra noe, aldri til noe.

Les også:Min omtale av forfatterens roman (Picassokvinnen).

Kilde: Leseeksemplar.

Boken kom i hus for sent til å nomineres til Bokbloggerprisen, men akkurat tidsnok til å kvalifiseres som kandidat til Anitas diktlesesirkel. Januaroppgaven var ulest poesi fra egen bokhylle, leselysten var i høyeste grad til stede og jeg hadde fått opptil flere forsikringer om at dette virkelig var en bok for meg.

Det var det. Virkelig. Med denne omtalen håper jeg boken kan nå ut til flere lesere.

Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie
Norsk. Dikt. Utgitt i 2017. Debutant.

Skjønt. Jeg har problemer med diktbegrepet. Her er et fullstendig fravær av rim, diktene mangler åpenbar rytme, og tekstene er lange nok til å være i grenseland til å omtales som prosa. Kanskje er jeg mer bekvem med å kalle hennes bok en fortelling, en samling halvtenkte tanker, skapt til å vekke et vell av følelser hos leseren.

- Og til tross for dette: Nøkternt formidlet.

Et gammelt fotografi vekker nysgjerrigheten hos forfatteren. Bildet på veggen viser Martinus Mathiesen, Marianne Teies oldefar. Det er noe med måten han står på, noe i øynene, kanskje. Han har en historie å fortelle, et helt liv som har blitt levd. Han, som også lever videre gjennom sine etterkommere. Han som en gang stabbet rundt på ustøe bein, pludret frem sine første ord, knivet om foreldrenes og søskens gunst, forelsket seg, fortvilte og lot seg frustrere. Universelle hendelser og følelser i et menneskes liv, alt som har skjedd og blitt følt i generasjoner før og etter ham.

Forfatteren minnes en lek i blåbærlyngen sammen med sin søster. Brått ser hun for seg deres oldefar og hans bror i samme lyng. jeg tar minnet ditt / jeg skaper det / former det / slik at det ligner, skriver hun.

Kanskje blar hun litt i slektsalbumene, blar opp i gamle bygdebøker. Kanskje hun leter etter graver på kirkegården, eller søker opp navn i kirkebøkene. Finner formødre- og fedre, deres barn, deres søsken, danner seg et bilde av hvordan det kan ha vært. Livet. Samfunnet. Følelsene. Alle de som dro, de som døde, og de som ble værende.

Martinus var en av de som ble værende. En etter en reiste hans søsken over havet. Snart var det nesten bare ham igjen, han og Mathiasfar og Elisabethmor. Selv kom han aldri lenger enn til hovedstaden, men lengselen, utferdstrangen blir likevel aldri slukket. I alle fall i oldebarnets fortelling.

Men det er ikke bare Martinus, selv om, eller fordi, vi følger ham fra vugge til grav, minnene gjenoppdaget eller oppdiktet av oldebarnet. Kanskje like viktig er tidsbildet. farmor er overalt / en skygge / fattige farmor / med de svarte sjalene skjørtene og skoene / farmor i kroken / med bibelen mellom hendene / farmor tror / at Gud er overalt / kan se alt / er alt / vil deg vondt, skriver hun og speiler datidens samfunn. Den pietistiske religionen og autoritetens skremmende makt overfor barn som skulle sees, ikke høres. Noen år senere: hun er redd for elektrisiteten / på besøk hos andre / setter hun seg i mørket.

Mathias og Elisabeth får mange barn, slik man gjerne fikk på den tid. Og av og til dør barn, men der hjemme døde de ikke. De reiste bort. Den gjenværende sønn, Martinus, får det igjen med renter. dere leier kvisten / du pusser fortsatt vognene på stasjonen / Anette hoster / hun snur seg vekk fra babyens hode / de andre barna trenger hun ikke å beskytte lenger. En etter en ser han sine kjære stadig flere i rekken, tæres vekk av den fryktede tuberkulosen. Kona Anette er først, men flere skal følge etter. du venter til morgenen / selv om laknene skal brennes / selv om luften smaker aske / selv om hun skal bæres bort umiddelbart / så venter du.

Martinus og hans familie lever trangt, smitten er umulig å stanse. Det er mye fortvilelse, redsel og sorg å lese mellom linjene. Særlig sterkt er det når avsnittene avrundes med navn og dato. det forlatte lommetørklet / under senga / du holder det opp mot munnen din.

Enda et barn har bukket under. En som skulle vært, en som skulle fått lov til å vokse opp, stifte familie og bringe slekten videre. Alle disse barna som bare er oppføringer i gamle kirkebøker, de som ikke skulle snakkes om, akkurat som man kan tie i hjel en sorg.

Dette rører meg dypt. Marianne Teie har med Du bestemmer deg for at dette er et minne skrevet en bok jeg selv gjerne skulle ha skrevet. Jeg har selv vært der hun er, lett frem eldre generasjoner og diktet dem et liv. Funnet skjebner og forsøkt å gi de et liv. Jeg har skrevet i bloggen om spedalske Martha, min oldefars søster, hun som ingen skulle få vite om. Jeg har skrevet om min bestefars søster Jenny som alle sa døde av spanskesyken, men som egentlig hadde epilepsi, djevelens fallesyke. Jeg har skrevet om hans bror Olav som aldri ble skrevet ut av sinnssykeasylet. Mange, mange på begge sider av familien, mennesker og skjebner jeg aldri ville blitt kjent med ellers. Graver som for lengst er slettet, navn som ikke har blitt nevnt på mange år.

Jeg har selv forsøkt å gi disse personene et litt lenger liv ved å fortelle deres historier, eller det jeg tror kan ha vært deres historier. Hendelser og følelser bak navn, fødselsdato og dødsårsak. Noen forsiktige minner ut i fra bilder, oppføringer i protokoller eller etterlatte gjenstander.

For Marianne Teie er en av personene i hennes slekt Martinus datter Helga, også hun syk av tæring. I et forsøk på å redde henne sendes hun ut av hjemmet, bort fra byen, til et hospital langt, langt avgårde. og du drømmer om Helga / hun er ikke hos dere / hun er nesten i himmelen / ute ved sjøen / i en seng i en rekke med senger. I sin fortelling sender ikke foreldrene brev til henne, de håper hun glemmer dem, selv om de hele tiden tenker på henne. Selv sitter min familie på et gammelt bilde av min bestefars tvillingsøster. I ung alder fikk Ada tuberkulose og ble sendt hele den lange veien fra Nordmøre til Stavern, der hun ble pleiet og levde resten av sitt korte liv på Kysthospitalet. Kanskje var det også der Helga var. Det er så vidt vi kan se konturene av ansiktet hennes, men vi ser likevel at hun smiler. Ada ligger utendørs i en seng ved siden av en annen kvinnelig pasient. De bader i sol de to. Smilende, så lykkelige man tross alt kan være når man ligger i en seng og snart skal dø. Kanskje var det bare for fotografen, for å sende et fint minne hjem til de som savner, de som snart skal sørge. Kanskje var det noe en av de sa, noe man ikke klarte la være å le av. Kanskje var det solens varmende, legende stråler, som gjorde de lykkelige. Ada fikk ingen barn, fikk ikke noe langt liv, ingen etterkommere. Bestefar snakket mye om henne, tok minnet om henne videre og plantet det i bevisstheten til sine etterkommere. *

Jeg trenger ikke å ha bildet foran meg for å se det for meg. Der og da ble hun prentet inn i evigheten. Slik som Martinus, på et av de få bildene oldebarnet Marianne har av ham. Berte kløner med hendene / Erling har øynene nesten igjen / du smiler et halvsmil / du var nok halvt lykkelig den dagen. Et bilde fester et liv for alltid. Det var lite han fryktet mer, skriver forfatteren, å bli fanget av et kamera, ufri for all tid. Han som ble når alle andre dro, han som hele livet måtte leve med utferdstrangen.

Fortellingen om Martinus, hans familie og samtid, er sterkt rørende i all dens hverdagslighet. Marianne Teie forteller om slit og strev, fattigdom og sykdom, men også om samhold, kjærlighet og varme. Hun er aldri insisterende, men skriver minne om hans liv ut i fra egne erfaringer og tanker. Så avsluttes det hele med hans død og hennes fødsel. Generasjoner følger generasjoner, de som har gått veien før oss og vi som går etter. Slekt skal følge slekters gang.

Diktmessig anser jeg boken litt for ujevn til å gi full uttelling, og kanskje blir jeg såpass sterkt berørt av hennes fortelling fordi jeg selv interesserer meg for slekt, men uavhengig av personlige preferanser tror jeg Du bestemmer deg for at dette er et minne vil være en bok mange vil ha glede av å lese.

Jeg tar med meg personene og minnene videre i livet og unner dere alle samme leseopplevelse.

Kilde: Kjøpt selv.

* Mange år senere, like før min mor pensjonerte seg, snakket hun med en dement pasient på sykehjemmet hvor hun jobbet. Pasienten stusset i et halvveis våkent øyeblikk over hennes etternavn og spurte om hun kjente Ada. Pasienten kjente ikke igjen egen familie, ei visste hun hvilken dag det var, kanskje ikke en gang hvem hun selv var. Men Ada husket hun. Ada som hadde vært hennes gode venninne i de dager de begge var innlagt på Kysthospitalet i Stavern ...

Tynn flis, tjukk innbinding, rosa omslag med et fotavtrykk og et temmelig brutalt-morsomt innhold. Forfatterens ide er nokså enkel, men med lesverdig resultat: Skriv x antall fortellinger om folk du har møtt. Om du leser boken uten å fnise en eneste gang, da er det noe galt med … vel, det er i alle fall ikke bokens skyld.

Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik

Norsk. Utgitt i 2017. Novellesamling.

Noen får mye spalteplass, andre bare noen få linjer. Enkelte er de reneste gjengangere, det være seg hovedpersoner i enkelte fortellinger eller bipersoner i andre. Det er Ole som er så stygg at han går under tilnavnet Pizza-Ole, det er Onde Ove, forklaring virker unødvendig, og det er Svenske-Laura som egentlig er dansk, men som påberoper seg å være uskyldig i hva som helst. Blant andre, men i hvert fall disse. Og mest av alt er det Hilde Renate, sentral i den mest minnerike fortellingen for min del.

Forfatteren husker tilbake på sin oppvekst, året i militæret og ung voksentid. Reiser, ekskjærester, kollektivsamboere og tilfeldige på gata. Små og store begivenheter, ukjente og nære enkeltmennesker som på ett eller annet vis skaper minner og blir med videre i livet. Etter en viss snoking i SoMe forstår jeg at det langt ifra er kun fiksjon, virkelighetens persongalleri er mer enn nok, skjønt boken lider slettes ingen skade av overdrivelser og litt oppfinnsom magi som krydder til hverdagsfortellingene.

Uforglemmelig, høyverdig litteratur kan han neppe beskyldes for å ha kreert, men det både lettlest og underholdende. Tidvis er det faktisk riktig morsomt, skjønt det av og til grenser til det ubehagelige. For bedre uttelling på terningen burde han kanskje droppet de korteste tekstene, skjønt, det er et poeng at det noen ganger er lite å skrive. Noen gjør, til tross for at det er vanskelig å sette fingeren på hva eller hvorfor, inntrykk. – Det være seg fortellinger eller mennesker man har møtt.

Folk jeg husker er med sine korte fortellinger og fnisehumor super som veskebok og fin også til høytlesning i mer sosiale settinger. Det beste er likevel at han evner å sette i gang tankekverna til leserne. Våre tavler er fulle av navn og hendelser, mennesker og erfaringer som gjør oss til de vi er.

Morsom – og inspirerende.

Kilde: Leseeksemplar.

Breaking the Silence er en israelsk ikke-statlig organisasjon (…) stiftet av soldater og veteraner fra Israels forsvar for å samle og få frem vitnemål om deres militærtjeneste i Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gazastripen. Organisasjonens formål er å «bryte tausheten» israelske soldater som vender tilbake til det sivile og «oppdager gapet mellom virkeligheten de møter i de okkuperte områdene og tausheten om det hjemme» (Kilde: Wikipedia). Med organisasjonens tillatelse har dramatiker Finn Iunker forkortet og oversatt noen av disse vitnesbyrdene.

Stemmer fra Israel, av Finn Iunker

Norsk. Prosa. Utgitt i 2017.

Jeg akter ikke begi meg ut på en diskusjon rundt Israel-Palestina-konflikten. Det minefeltet er for komplisert og emosjonelt vanskelig. For meg handler boken om noe langt mer enn kun det rent politiske.

Vitnemålene er alle fra 2000-tallet, samtlige med nøktern fremstilling av opplevelser og fortalt av konfliktens ene part. Enkelte innrømmer selv skyld, andre fremstiller hendelsene som utført av andre. Sant eller ei, som om en siste rest av skamvett får de til å tie, eller legge skylden over på noen andre.

Historiene er fortalt som monologer eller med preg av direkte intervju, strippet for uvesentligheter, emosjoner, sanseinntrykk og annen bakgrunnsstøy. Ordene står der i all sin nakenhet, og det er nesten overraskende tungt å lese. Du har lest om djevelskapen før, du har lest avisartiklene og sett blodbad på nyhetene, men likevel, dette blytunge grepet rundt hjertet.

Bla i boken: (klikk her)

For meg er konflikten og stedene hendelsene har funnet plass på mange måter sekundært i leseopplevelsen. Det viktigste for min del er bevisstheten om hvor langt man er villig til å gå i en påtvungen situasjon. Hvordan man er i stand til å distansere seg fra overgrep man selv har begått fordi det er påkrevd eller man vet andre forventer det av deg. Overgrep som ikke får konsekvenser. Hvordan du ellers i livet tar empatiske valg i moralske dilemmaer, kaster disse til havs bare fordi du følger ordre eller ser andre gjør det. Akkurat som dine overordnede gir fritak for etikk, eller den overhengende redselen for selvmordsbombere tillater dine egne styresmakter å innføre regler hinsides all fornuft. Til slutt blir du vant til det, slår av følelsene og din indre stemme. – Men aldri helt. Du distanserer deg fra dine handlinger, bortforklarer, lar andre ta støyten. Noen uten navn, noe perifert. Du overlever.

Det er skremmende. Det har skjedd, det skjer fortsatt. Det har skjedd til alle tider. Men mest av alt er det skremmende fordi det kunne vært deg.

Nettopp derfor leser jeg ikke boken som partsinnlegg i konflikten. Å utgi vitnesbyrdene i norsk språkdrakt avler ikke hat mot Israel. Det er en skarp vekker, en bønn om at menneskene en gang må få fred. At vi aldri, aldri må gi opp håpet om en fruktbar og medmenneskelig dialog på tvers av grenser, religion eller kultur.

Imagine no possessions
I wonder if you can
No need for greed or hunger
A brotherhood of man
Imagine all the people
Sharing all the world

(Imagine, John Lennon)

Ikke gå glipp av … : Rose-Maries gode omtale av boken, og hennes meningsutveksling med forfatteren selv i kommentarfeltet.

Visste du at … : I Bergen fins Handala, en Palestina-butikk tuftet på frivillighet. Varer importeres direkte fra Palestina for å støtte lokale produsenter og bidra til større rom for økonomisk selvstendighet.

Kilde: Leseeksemplar.

Altså, jeg ler meg i hjel! Litt fordi dette var en overraskende morsom bok, men mest av alt fordi jeg fikk meg selv til å lese den. Faktisk sluke den. Og nå, nå har jeg attpåtil bestemt meg for å skrive noen ord om boken. Dette sprenger min tidligere antatte komfortsone, knuser barrieren til fillebiter.

Kitty-rapporten 1: Læring, av Anonym

Norsk. Utgitt i 2018. Humoristisk erotikk. Utgis 5. februar

Forfatteren er etter sigende en kjent, norsk kulturpersonlighet. Ja visst, en anonym kjendis som forfatter av erotisk roman er vel et drømmescenario for et hvilket som helst forlag. Skjønt, hadde forfatteren virkelig vært kjent, ville det trolig skapt enda mer oppmerksomhet ved å gå ut med fullt navn? Uansett, det vekket min nysgjerrighet. Ikke bare sjangeren i seg selv, nei fri og bevare pripne meg, men om håndverket var godt nok og hvorvidt man klarer å lese mellom linjene hvem som har skrevet.

Jeg tar meg for øvrig i at jeg i denne omtalen vanskelig kan skrive ord som håndverket eller skrevet uten å få litt uheldige bilder i hodet.

Det er kanskje ikke noe stort poeng i å spekulere i hvem det er. Sannheten kommer formodentlig for en dag. Jeg fornemmer uansett at det dreier seg om den feminine delen av befolkningen. Med kvinnelig list har hun pumpet full erotikken med såpass mye humor at til og med en leser som meg kan svelge historien.

Å nei. Disse ordene, disse bildene. Igjen!

Skjønt, jeg leste boken med Lahlum-stemme. Herrefrelser, det er lov å håpe. Er det ikke en kvinnelig forfatter er det han. Samme tørrvittighet, samme type innskutte apropos med historisk sus. Neida, joda, hvem vet. At vi ikke vet både pirrer og irriterer. Alt jeg kan gjøre er å håpe på en orgasmisk overraskelse, eller en tilfredsstillelse i å konstatere at jeg gjettet riktig.

Ja, jeg har gitt opp. Ordene, bildene, er kommet for å bli.

La oss gå over til handlingen i veldig korte trekk:

Skilt lærer på 43 år lengter etter kjæreste, forsøker seg via en annonse på en nettdatingtjeneste og får napp så det holder i lange baner. En usedvanlig forførerisk kvinne med pisk og lærstøvletter hjemsøker ham om natten og sender pirrende chattemeldinger på dagtid. Men møte ham, nei, det nekter hun. Først må han lære seg elskovens kunster, og hun, hun er selvsagt hans lærerinne og mesterinne. Fullfører han hennes oppgaver vil han bli rikelig premiert, lover hun, og Alfred Aasen går all in.

Altså. For å gjenta meg selv: Alfred Aasen. Traustere navn i norsk litteraturhistorie er vanskelig å komme på. Herlig ironisk og noe som, tja, la oss si Hans Olav Lahlum, kunne kommet på å kalle sin antihelt. Alfred er en meget engasjert og belest lærer, proppfull av kunnskap og iver etter å lære mer. Slik er det gjerne når man ikke har andre høydepunkt i livet enn undervisning og middagsselskaper hos mor. – Helt til Kitty overrumpler ham med sine krav, fristelser og beinharde disiplin. På det seksuelle plan er Alfred langt fra utlært, men hva skal man vel si: Utover boken kommer han (seg) betraktelig.

Gjør ditt, befaler Kitty, og Alfred adlyder. Selve chattesamtalene mellom de to er heller skuffende labre, men Alfreds nitidige besvarelser på de ulike eksamensoppgavene er en ren fornøyelse å lese. Her øser han ut både nyvunnede erfaringer, men også historiekunnskap, og tilfører med det et interessant element i den ellers rene underholdningsromanen. Fokus er uansett hans usedvanlig mange krumspring, til sammen en – om du vil – orgie av heseblesende, mindblowing utskeielser. Om man skulle tillate seg å være kritisk, kommer dog spørsmålet om hvorfor han, til tross for lang tid og mange nedleggelser, stadig lengter etter sin herskerinne. Alfred Aasen burde da vitterlig ha mer enn nok å holde i, uhm, hendene?

Men det er ikke så farlig, altså. Dette er jo først og fremst underholdende. Noe av underholdningen kommer i form av en overflod av kleine, treffende, kjente og ukjente synonymer til herrens eksklusive utstyr. Teltplugg, flaggstang, revolver, jeg nevner i fleng. Kjært barn har åpenbart mange navn.

Det er kanskje ikke så rart at det går helt rundt for mannen med teltpluggen. Og dette er et poeng: Hans tante er psykisk syk, og moren blir stadig mer og mer bekymret for at sønnen skal være arvelig belastet. Kittys påvirkning endrer Alfreds væremåte, sånn må det jo bli når den stakkars mannen er konstant sprengkåt. Søndagsmiddag hos mor er ikke lenger nødvendigvis det hyggeligste Alfred vet om, og hans fravær, også mens han faktisk fysisk er til stede, uroer moren. Og jo mer urolig moren er for hans ve og vel, jo mer urolig blir Alfred selv. Tenk om han bare innbiller seg denne korrespondansen? Eller hva om, hvis dette er reelt, Kitty er noen han kjenner, noen som latterliggjør ham i hans enslige sårbarhet? Og hva om, gud forby, Kitty viser seg å være rektor … eller enda verre, en elev?

Flere løse tråder og elementer, altså, nok til å forsvare å ha lest hele boken – og faktisk være villig til å lese de neste bøkene i denne planlagte trilogien. Tenk det. Jeg vil lese mer. JEG! Jeg som bare skulle bla litt, men hadde lest hundre sider før jeg innså hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg som leste videre, og videre, og videre og til slutt klappet igjen en ferdiglest bok.

Forlaget reklamerer med at Ibsen-museet aldri mer vil bli det samme å besøke. Vel, jeg vil ha enda større aversjoner mot å bestille meg ferietur til en viss gresk øy. Ho-hoi, for et opphold under «solen». - Jeg ler fortsatt!

Kilde: Leseeksemplar, ikke-korrekturlest.

Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. Katalogen finner du (her) og salgsperioden varer i år fra 12. til 24. februar. Samvittighetsfull bokblogger som jeg er har jeg hvert år følt behov for å øse ut mine litterære preferanser og påvirke dere så godt det lar seg gjøre. Så også i år.

I en katalog som ved scrolling kan virke endeløs fins det både fallgruver og gull, tullball og genistreker. Noen har jeg lest, andre ønsker jeg meg. Enkelte unner jeg ingen. Årets katalog er grei, tidligere irritasjonsmomenter som ekstreme mengder krim og uhorvelig mange strikkebøker har fått mindre spalteplass. Andel barnebøker virker å ha fått større fokus, men jeg er usikker på samlet kvalitet. Det jeg derimot er sikker på er at Inntil 85 % avslag-salgstrikset er en smule (ekstremt) overdrevent. Ja da, i år også. Jeg blir lei av å gjenta meg selv.

Enda godt det finnes uavhengige, ikke-sponsede bloggere der ute som kan bistå i det store mammuthav! Det er oss det, bokbloggerne som ikke akkurat er aktuelle for content marketingbyråer forkledd som liksom Blogg-Oscar (Les om Vixen-lureriet her). Da fikk jeg nevnt det også.

Men i alle fall. La oss konsentrere oss om bøker i stedet for juksemakere og såkalte influencere som manipulerer sine lesere.

Bokbloggere leser mye og variert. Ja, også er vi uavhengige. Hvert år deles bokbloggerprisen ut i to klasser, blant disse beste norske roman. Premieringen er nøysom og gitt fra egne lommer, vi har jo ingen som sponser oss. I alle fall. I fjor gikk Nicolai Houms Jane Ashlands gradvise forsvinning til topps, og nå fins den på mammutsalget til kr. 149. Der finner vi også vinneren i åpen klasse: Åsne Seierstads To søstre (Les min omtale) til samme pris. Kjør på!

Min personlige anbefaling er likevel Monica Isakstuens Vær snill med dyrene (Les min omtale), som til min skuffelse ikke nådde lenger enn til langlisten. Samme pris som de to over.

Andre personlige favoritter:

Bror din på prærien (kr. 149) – Les omtale
Disse øyeblikk, av Herbjørg Wassmo (kr. 99) – Les omtale
Sigd, av Ruth Lillegraven (kr. 149) – Les omtale
Trilogien av Jon Fosse (kr. 129) – Les omtale

- Og om du ikke er fryktelig lei av feidene mellom søstrene Hjorth, kan du kanskje vurdere kjøp av nok en Bokbloggprisnominert bok: Vigdis Hjorths Arv og miljø (kr. 149).

Nominasjoner, prisvinnere og/eller ei, følgende bøker av diverse kvalitet er også omtalt på Ellikkens bokhylle:

Anna og kjærligheten, Birger Emanuelsen (kr. 149) – Les omtale
Biter av lykke, av Anne Ch. Østby (Lydbok, kr. 99) – Les omtale
Historier om trøst, av Ida Hegazi Høyer (kr. 149) – Les omtale
Hver gang du forlater meg, Linnea Myhre (kr. 149) – Les omtale
Lavendelhagen, Lucinda Riley (kr. 99) – Les omtale
Piken fra Piemonte, Fioly Bocca (kr. 129) – Les omtale

Selv vurderer jeg kjøp av …

Bergen ungdomsteater, av Pedro Carmona-Alverez (kr. 149)
Fjällräven gul, av Tiril Broch Aakre (kr. 129)
M Train, av Patti Smith (kr. 149)
Ungdomsskulen, av Heidi Furre (kr. 99)

… fordi andre bokbloggere har skrevet så mange gode ord om nettopp disse.

Alt over er (for det meste) skjønnlitteratur for voksne, men alt kan jo ikke bare være tøys og fanteri. Vi må lære litt også. Om managerlegenden Alex Fergusons selvbiografi, dog med påholden penn, gir deg svaret på livets mysterier skal du lete lenge, men jeg ble i alle fall fascinert da (jeg selv leste boken). Litt av grunnen er muligens mitt røde hjerte. Om du ønsker et eksemplar finnes disse til kr. 129 pr. stk.

En annen bok jeg har lest er Vår ære og avmakt, av Gunnar Jerman. Til min irritasjon fikk jeg aldri somlet meg til å skrive noen omtale av den, men min leseopplevelse var like fullt givende. Har du hørt historier om norske krigsseilere under første verdenskrig? Ikke? Tenkte meg det, les boken så fyller du opp kunnskapshullet. Kr. 129 for fakta og foto.

Inger Merete Hobbelstads Å leve med Shakespeare står relativt ulest i bokhylla mi. Kjenner du litt til hans forfatterskap fra før vil du trolig ha glede av mursteinen til kr. 199.

En kvinnelig bauta i litteraturhistorien er Astrid Lindgren. Jeg vurderer å bruke kr. 179 på Jens Andersen biografi om personligheten bak kjente og kjære figurer som Pippi, Marikken, Jonathan Løvehjerte og Mio. Jeg benytter anledningen til å reklamere for Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisatos biografiversjon for barn, denne har jeg skrevet om (i dette innlegget).

Og apropos bøker for barn: For første gang på flere år finner jeg til min forskrekkelse ikke I en og samme person, av John Irving i katalogen. Derimot finner jeg en bok som har hatt fast plass i katalogen sikkert minst like lenge, men som tross alt er verdt sin plass i gull.

Vi snakker om en av litteraturhistoriens aller fineste barnebøker. Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery koster 99 kroner og selges i en riktig fin utgave. Les gjerne (min omtale) av boken.

I kategorien Barn og ungdom finnes ellers en bok som forsvarer salgstrikset «85 % avslag». Samme forfatter og samme serie: Gutta i Trehuset kan kjøpes for en skarve 30-krone om slikt hadde vært å få tak i. Du skjønner hva jeg mener. Trehus-bøkene er superpopulære, og neppe bare fordi de ofte er billige å kjøpe.

Jeg er en forkjemper for å gi bøker til barn og unge, det være seg til fødsel, dåp eller bursdager og jul. Jeg har allerede skrevet litt om Den lille prinsen, men vi finner også to andre gavekandidater, begge til den nette sum av 199 kroner:

Den store boken om Knerten, av Anne-Cath Vestly
Den store mummiboka, av Tove Jansson

Dette er bøker som vokser med barnet: fine å bla i, fine til høytlesning, og fine å ta vare på og kanskje en gang i fremtiden gi videre til egne barn.

Skjønt en 12-åring vil kanskje nødvendigvis ha noe med litt mer action: Hva da med Jørn Lier Horsts glimrende Clue-serie? Hardygutta anno våre dager, men uten blod, vampyrer og iPad. Nr. 5-8 finnes samlet til kr. 149. Clue-serien har jeg skrevet om i (dette samleinnlegget).

Avslutningsvis kommer bøkene jeg virkelig gleder meg over å være til salgs, både fordi de er viktige OG fordi de henvender seg til ungdom. Jeg har lest begge og anbefaler helhjertet:

F-ordet, 155 grunner til å være feminist, av Marta Breen (kr. 99)
Smart for livet, av May-Bente Høiland-Lode (kr. 99)

Feminisme og kampen for likestilling er stadig like viktig, og i Marta Breens F-ordet er både kvinnesakshistorien og nåtidens forskjellsbehandling fint oppsummert med enkelt og lettfattelig språk og med rikelige illustrasjoner. En riktig fin og interessant bok som samtidig er underholdende og morsom å bla i.

Smart for livet er en slags selvhjelpsbok for unge, med massevis av tekster ment til å inspirere og reflektere over, samt mange lister og spørsmål med plass til egne besvarelser. Det er ganske enkelt genialt å utstyre usikre, keitete, kjepphøye, rare, fine (helst alt på en gang) tenåringer med en bok som denne.

Men har du ikke glemt, spør du kanskje. Neida, jeg har ikke glemt, jeg har sett det. John Greens uforglemmelige og hyllede Faen ta skjebnen selges til kr. 79. Billig for en innbundet bok, men det skal kanskje godt gjøres å finne en ungdom som enda ikke har lest den. Hvorfor den uansett er verdt å ha i hus forteller jeg om i (dette innlegget).

Enten er du nå forvirret, eller så er du blitt litt klokere. Uansett hva du gjør, ikke kjøp deg til personlig konkurs. Så billig er det tross alt ikke, og på biblioteket er det helt gratis.

- Skrev hun og løp til bokhandelen.

Tidligere anbefalinger:(Mammutsalget 2017) (Mammutsalget 2016) (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)

Ambisiøse august

Kan vi bare late som, av Camilla Sandmo

Årets beste norske roman? Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

Under snøen, av Monika Steinholm

Celestine, av Olga Ravn

Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim

Det står til liv, av Siri Økland

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Om du noen gang har lurt på ...

The Wonderling, av Mira Bartok

Juleroser 2017

Leseåret 2017

Årets vinnere

Lesemålene som gikk til helvete

Årets nyerverving

Tidenes bokbloggdugnad

Bokbloggerprisen 2017

Leseåret 2017

Og leseåret 2018 …?

Nike, av Caspar Eric

Torsdagsdikt

Sommer i Norge, av Taran Bjørnstad

Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie

Folk jeg husker, av Joakim Kjørsvik

Stemmer fra Israel, av Finn Iunker

Kitty-rapporten, av Anonym

Mammutsalget 2018: Tips